De klasseløse
Vi har ikke økonomisk selvstendighet i Norge før kvinner, i alle samfunnslag, kan velge sin sivilstatus uten at kronisk fattigdom står og banker på døra.
Hvis mora di er enslig forsørger er sannsynligheten at du lever i barnefattigdom tre ganger høyere enn om du bor med to forsørgere. Barnefattigdom er et økende problem her til lands og vilkårene for alenemødre er en av flere årsaksforklaringer. Ser man på levekårsindikatorer som boforhold, helsetilstand, utdanningsnivå, økonomi og yrkesaktivitet kommer alenemødre dårligere ut enn samboende eller gifte mødre. De kommer også dårligere ut en enslige fedre. Og det er jo ikke merkelig, med tanke på at menn tjener mer enn kvinner.
Dette er kvinner som er mer sårbare i økonomiske nedgangstider med sin svakere tilknytning til arbeidsmarkedet og/eller ansettelse i lavtlønte kvinnedominerte yrker preget av lave stillingsbrøker og midlertidighet. Det er kvinner med lav utdannelse, med lite arbeidserfaring og de med minoritetsbakgrunn ser ut til å være særskilt utsatt. Fattigdommen i denne samfunnsgruppen har vært økende siden begynnelsen av 2000-tallet, men temaet er ikke akkurat populært. Likesom kvinners erfaringer generelt er lavstatus, er kvinner på bunnen av samfunnshierarkiet desto mer marginaliserte. Jeg pleier å kalle disse kvinnene, og deres barn, for samfunnets usynlige klasse, de klasseløse, de kasteløse som sjeldnere er fagorganisert, som er ringevikarer, som er uføretrygdet og som ikke representeres i den offentlige debatten. De synes ikke, ikke på annen måte enn gjennom statistikker og påfølgende hodebry om at de “koster oss” for mye.
Jeg kaller dem den usynlige klassen fordi kulturlivet er av og for middelklassen der gjennomgangstemaet er eksistensielle kriser og såkalte ”funny i-landproblemer” som hvor vi skal plassere dorullnissene til barna våre i de altfor trendy nyoppussede hjemmene våre. Politikken er av og for den heterofile kjernefamilien og den offentlige debatten tar utgangspunkt i middelklassen. Middelklassenormen er altomfattende i Norge. Dette til tross for at stadig flere bor alene, stadige flere barn vokser opp i fattigdom og at underklassen generelt er en voksende gruppe. Er det rart at noen av de fra lavere klassesjiikt ikke gidder å lese avisen, gå på teater eller stemme ved valg? Det er jo nesten ingenting å finne som gjenspeiler deres livssituasjon, virkelighet og behov. Ihvertall ikke med en sympatisk tone.
Det siste året har vi fått et nytt begrep for denne klassen, som står mellom arbeidslivet og arbeidsledighet. Vi kaller dem for prekariatet. Takk og lov for dette begrepet kom, så politiker-, skravleklassen endelig har fått et konkret begrep og en teori og å forholde seg til når de skal snakke om dem?
Stigmaet fattige alenemødre møter hjelper ikke på saken. På 80-tallet sa Carl I Hagen følgende:
Alenemødre som ved uansvarlig livsførsel har seg selv å takke for at de har kommet i denne situasjonen, får i dag for mye hjelp fra det offentlige. En kvinne som for eksempel blir gravid i ung alder med flere menn og velger å bære fram barna, må selv ta konsekvensene.
Ikke mye har forandret seg siden den gang, noe som ble tydelig i høst da regjeringen blant annet ville kutte i overgangsstønaden. Holdningene til de som er avhengige av offentlige ytelser preges av en generell mistenksomhet, en mistenksomhet som fører til mindre toleranse for de som av ulike grunner havner utenfor. Nå til dags hetses de under betegnelser som ”late”, ”snyltere” eller ”NAVere”.
Vi har hatt en velstandsvekst i Norge de siste tiårene. Folk flest definerer seg som middelklasse og lever gode liv. I denne konteksten ser det ut til at blikket for strukturer som skaper ulikhet, utenforskap og fattigdom har forvitret. Isteden forstår vi hver enkelt sin posisjon i klassehierarkiet som en avspeiling av egen innstas og ståpåvilje (eller mangel på sådan). Denne virkelighetsoppfatningen og usynliggjøringen av dem det gjelder er en form for undertrykkelse.
Høyresiden liker å si at velferdsstaten ikke er bærekraftig fordi så mange behøver statlig økonomisk støtte fra staten. Men løsningen er ikke å stramme inn og tyne de til ”de skjerper seg”. Løsningen ligger i å skape et godt, trygt, forutsigbart og inkluderende arbeidsliv for arbeidstakere i ulike livssituasjoner. Løsningen ligger i å utjevne forskjeller. Løsningen ligger i å gjøre NAV til et bedre system for de som faller utenfor, der individuell, respektfull og tilpasset hjelp er viktigere en skjemavelde og mistenksomhet. Løsningen ligger i å gi de som ikke kan jobbe en verdig levestandard som gjør at de ikke blir ytterligere isolert fra samfunnet.
Sett i lys av dette, av kvinnefattigdommen og barnefattigdommen, undres jeg også over hvor mange kvinner i dette landet som blir boende i et destruktivt parforhold fordi de ikke kan forsørge seg selv og sine barn alene. Dette er kvinner som kan ”velge fritt” – mellom pest eller kolera, mellom et nedbrytende parforhold eller fattigdom.
Vi liker å si at kvinner i Norge er økonomisk selvstendige. Det stemmer ikke. Vi kan ikke slå oss på brystet og si at vi har økonomisk selvstendighet i Norge før kvinner, i alle samfunnslag, kan velge sin sivilstatus, uten at kronisk fattigdom står og banker på døra.
En kortere versjon av denne teksten stod først på trykk i Rødt Nytt i februar.
Bilde: single moms, arileu, CC BY 2.0
Bilde: Nav kopp, sparebank 1, CC By NC SA 2.0
Om forfatteren
Malin
For meg handler feminisme om rettferdighet og frihet. Å skrive om feminisme er viktig, både for meg personlig, men også fordi jeg håper det kan bidra til mer debatt, refleksjon og kjønnsrettferdighet.
Related Posts
-
Vekk med NAV – inn med folkevett og hjartevarme
Denne gongen skal eg ta opp mine tankar kring Nav og at egentleg ynskjer å skapa noko nytt og eit trygt system. Eg sit med […]
Enslige mødre, økonomisk skam og sosial ekskludering, det kjønnsbaserte stigmaet
I 2015 utga professor i sosiologi, Liv Johanne Syltevik, resultater av sin forskning rundt alenemødre og ble intervjuet rundt hennes funn i artikkelen «Alenemødre i […]
Det slår meg at gjennom hele historien, og i neste alle samfunnsformer, fra rene jeger og samlerkulturer til dagens samfunn så har samhold i familiegrupper vært en forutsetning for overlevelse og velstand. Det er svært få som har kunnet ha luksusen å kunne “velge sivilstand”.
Jeg er ikke 100% sikker på at du får med deg særlig mange på at skattepengene deres brukes på best mulig måte når de skal brukes til å kompensere for andre folks partnervalg.
Det du i prinsippet sier, noe forenklet, er at kvinner skal ha retten og muligheten til å velge bort menn fra sine liv og leve alene med barn, mens alle de bortsorterte mennene som aldri får muligheten til å bli far og ha ett familieliv skal være med og kompensere for dette valget via skattepengene.
Tja…..Jeg har vanskelig for å se hvordan dette kun er aktuelt for enslige kvinner.
Barn av enslige vil nødvendigvis få dårligere økonomisk spillerom enn barn som vokser opp i en kjernefamilie, med mindre mamma eller pappa er så heldige å kunne tjene for to.
Selv er jeg ikke helt der….
Mine barn kan da godt merke at jeg ikke har råd til de store krumspring som enslig far. Hadde vært fint med statlig tilskudd for manglende partner…jøssda.
Stemmer gjerne på det partiet hvis det dukker opp!
Det ville vært et I-lands-fenomen.
Men det er vel bare en del av prisen for “frigjøring” og oppløsning av familie og samfunnstruktur? Som nevnt i tråden, har det vel aldri i menneskets historie vært mulig å leve utenfor familien/gruppen – og fortsatt nyte godt av alt samhold kan medføre?
Ellers: uansett hvilket yrke jeg har hatt befatning med, har det alltid vært lik lønn for likt arbeid.
At kvinner og menn med lav utdannelse risikerer en lavt lønnet jobb og dermed klasseløshet i en hverdag hvor alt er priset med utgangspunkt i en familie med to alminnelig gode inntekter, burde ikke komme særlig overraskende på noen.
At enkelte yrker – og da særlig omsorgsyrker – har lav status er selvsagt urettferdig – men det har ikke nødvendigvis noe med kvinner å gjøre, selv om det er flest kvinner som velger den vei.
Cocktail-effekten av mer eller mindre selvvalgt single-foreldre-liv og lav lønn er aldri særlig festlig- hverken for barn eller voksne, enten du er mann eller kvinne.
Det er da heller snakk om et stort samfunnsproblem som bør tas tak i, og som ikke bør sløres av påstander om at dette er FORDI man er kvinne.
At man skal kunne forsørge barna sine som single og forelder burde gjelde både kvinner og menn – i den grad det er noen selvfølge.
Tjah. Hvis barna som vokser opp får et bedre utgangspunkt, er det sannsynlig at de som voksne kan bidra mer i samfunnet – både med innsats som kan måles i penger og på mindre håndfaste måter – enn om de vokser opp i barnefattigdom. Jeg er 100% sikker på at det kommer mange fler til gode enn bare den enkelte alenemor og barna hennes i det lange løp. Sånn jeg ser det er det god bruk av mine skattepenger, helt uavhengig av hvilke partnervalg andre folk har gjort.
Hm, så dette betyr at ingen menn rammes av betydelig nedsatt levestandard for seg selv og sine barn om de ender opp som aleneforsørgere?
Da er vi uenige. Dette er en sak mellom far og mor. Om det offentlige skal bidra med noe så får det være å sørge for at foreldrene til sammen betaler nok til at barna har det bra – dette inkluderer selvsagt far også.
Dersom forholdene er så ille at barna vokser opp i nød på grunn av fattigdom så vil det i så fall være en sak for et apparat vi allerede har på plass i Norge: Barnevernet.
Malin, nok en gang strålende! Det er rart, for meg, at menn skulle reagere på dette? Det det insinuerer er jo at enkelte menn heller vil at det skal være slik at kvinner fortsatt er økonomisk avhengige av dem – heller enn at de skal være sammen av andre grunner/årsaker.
takk Andres, ja det er underlig at menn reagerer på denne måten. hva er alternativet, at kvinner skal være økonomisk avhengige av en mann sånn at alle menn skulle ha en kvinne? Barnefattigdom angår oss alle. Ulikhet og fattigdom skaper et dårligere samfunn der innbyggerne ikke har samme mulighet til å ta i bruk sine evner og bidra til felleskapet. Ulikhet og barnefattigdom skaper også mer sosiale problemer og større helseutgifter for felleskapet. selv om jeg i denne teksten fokuserer på kvinner (fordi flest kvinner rammes av fattigdom og flest kvinner er enslige forsørgere) betyr ikke det at jeg ikke bryr meg om menn som befinner seg i samme situasjon. Målet må være likelønn og at enslige forsørgere som sliter økonomisk skal få mer støtte (uavhengig av kjønn).
Snever beskrivelse av hva kulturlivet er, må jeg si. ” … kulturlivet er av og for middelklassen der gjennomgangstemaet er eksistensielle kriser … ” All kunst er vel en del av kulturlivet (natur er jo det ikke). Satt akkurat å hørte på “Strange Fruit”, av en dame som ble født for hundre år siden i dag. Hun måtte riktignok gå inn kjøkkendøra når hun skulle holde konsert, da hun var i ferd med å bli anerkjent som en stor kunster og kulturpersonlighet.