Populære problemer?
Er det bare meg, eller er menns problemer mer populære enn andres?
Den norske hvite middelklassemannen befinner seg i en eksistensiell krise. Det har vi lest om i bøkene til blant annet Erlend Loe, Karl O. Knausgård, Thomas Espedal, Bostrup Muller, Mattis Herman Nyquist, Dag Solstad og Kjetil Østli. Vi har også sett dem på lerretet, i filmer som Reprise, Mer eller mindre mann, 31.august og Mot Naturen.
Det hevdes at problemstillingene som tas opp i disse verkene er allmennmenneskelige. De handler om det å være menneske, det å være melankolsk, det å ha kvaler og det å tvile på livsvalgene man har tatt. Mennene i disse fortellingene spør seg om gresset grønnere på den andre siden og hva meningen med alt er.
Jeg undres over hvor ”allmennmenneskelig” denne sjangeren egentlig er, når alt kommer til alt? Kan en kvinne skrive om det samme, bli tatt seriøst og bedømt på samme premisser?
Trist på toppen av behovspyramiden
Jeg så filmen «Mot Naturen». Den er godt laget, men begynner ikke innholdet å bli noe forutsigbart? Var det ikke den samme fortellingen jeg leste i Erlend Loes Doppler for eksempel? I begge historiene rømmer den mannlige hovedkarakteren fra familien, ut i skogen fordi livet generelt, og det trange familielivet spesielt, kjennes så ufritt, klamt, kjedelig og meningsløst. De lider av et vedvarende negativt tankemønster der det tilsynelatende ikke finnes noen annen utvei enn å rømme til skogs.
Fortellingene har også fått meg til å lure på hva som egentlig er forskjellen på en «eksistensiell krise» og en depresjon? Har ”eksistensiell krise» blitt middelklassemannens ”maskuline språk” for depresjon? En mer intellektuell og filosofisk variant av det? Et språk som gjør deres utfordringer mer relevante, til forskjell for den mer folkelige varianten; en depresjon?
På Salongen i P2 var Mattis Hermand Nyquist på besøk. Han har sluppet boka «Det er jeg som er Torvald» med hovedkarakteren Torvald fra «Et dukkehjem». Torvald har også eksistensielle kriser. ”Hans største problem er at han ikke har et problem”, sier Nyquist og snakker om at alt vi gjør er meningsløst fordi vi alle en gang skal dø. Det er mørkt, bekmørkt faktisk, og Nyquist vil bare komme seg ut av Salongen, fordi hele radiosendingen er et meningsløst tidsfordriv.
Nyquist bruker noen av disse frasene på radioen for å forklare: ”Middelklassemannen har det veldig bra, men det ligger noe under og dirrer, et indre liv som mannen ikke har språk for. Isteden ser vi lekkasjer andre steder. Håpløsheten er at han ikke klarer å finne problemet, klarer ikke gjøre noe med det og klarer ikke være tilstede i eget liv”.
Vi har sett det før, hørt det før og lest om det før. Om hvite heterofile middelklassemenn, på toppen av den norske behovspyramiden, som sliter med å leve opp til sine egne forventninger, som strever med alt de skulle/burde/egentlig ha(r) potensiale til å utrette. Menn som ikke mestrer kjærligheten, livet og familien fordi ordene sitter fast, fordi kvinnene og forventningene blir for mektige og fordi de store spørsmålene tar over.
Selv om Nyquist på radioen (i likhet med andre menn i denne sjangeren) understreker at kjønn ikke spiller noen rolle, at det kunne handlet om en kvinne, fornemmer man samtidig at mannsrollen er sentral i disse beretningene. Noen av de virker rett og slett litt forbanna på den familien som feminiserer og underkuer dem. De lengter seg vekk, lengter etter naturen og ”den naturlige mannen”. Ja de ser ut til å tilhøre en mannsgenerasjon som er pinlig berørt av å skifte bleier med tastaturfingre, når man kunne vært ”kar med arbeidshender”.
Onanerende kvinne på rømmen
Både da jeg så «Mot Naturen» og leste Doppler av Erlend Loe satt jeg og tenkte på hvordan vi ville tolket innholdet dersom hovedpersonen var en kvinne. Hva hadde vi tenkt om en kvinne «døde innvendig» av alle rutinene, mammalivet og det trange forutsigbare familielivet? Ja, hvordan ville vi respondert på en film om en kvinne som forlot mann og barn, stakk til skogs, løp rundt halvnaken og onanerte bak et tre mens hun drømte om unge menn?
Det fikk meg til å tenke på de opphetede debattene som fulgte i kjølvannet av svenske Maria Svelands bok ”Happy Happy”. Her skriver hun om den lykkelige skilsmissen, at den kan innebære begynnelsen på et nytt liv med annen hver uke barnefri og mulighet til å leve friere. Men anmelderne gikk hardt ut mot henne, mente at hun hadde skilt seg fordi hun var selvopptatt, ville feste og ha mer tilfeldig sex. Det var altså lite sympati å spore for problemstillingen hun tok opp, som handlet om at familielivet ikke kjennes like tilfredsstillende for alle.
Et annet eksempel er mottakelsen av filmen ”Spis Elsk Lev”, basert på boka ved samme tittel. Her møter vi en vellykket gift middelklassekvinne i USA som lengter seg vekk. Hun skiller seg og drar til Roma for å spise, til India for å meditere, til Indonesia for å møte en guru. Mottakelsen av filmen var preget av latterliggjøring og forakt. Filmpolitiet beskrev det som ”slapp husmor porno uten sex” og ”Spis, elsk, lev, gjesp”. Lengst gikk Espen Svenningsen Rambøl i Dagsvisen. Under overskriften ”Meg-meg-meg” gikk han løs på filmen. ”Spy – hat – zzz. Kjed deg fra sans og samling med årets aller verste film”. Han fortsetter:
Det er sannelig ikke lett å være så rik, elsket og hvit. En kvinne som henne fortjener jo å være mye lykkeligere. En natt går Liz ned på knærne og ber gråtende til Gud om hva hun skal gjøre for å føle seg mer tilfreds. Guds svar er enkelt: du er en selvopptatt, sutrete tøyte som ikke har noe som helst å klage over, og du burde se å skjerpe deg litt bråfort. Og så gir Gud henne kreft. Nei, ønsketenkning
Anmeldelsen oser av forakt og Rambøl konkluderer: ”Jeg kan knapt tenke meg noe verre”. Birger Vestmo i P3 skrev følgende om filmen:
Spis elsk lev er nemlig en kvalmende søtsuppe for kvinner med akutt drømmebehov fra vanlig hverdag.… Men først og fremst er dette en drømme-seg-vekk-film for godt voksne kvinner, som lengter vekk fra masete unger og snorkende menn. Det er mulig noen kommer til å elske den. Men jeg er ikke godt voksen kvinne, og kunne godt klart meg foruten.
Disse reaksjonene står i skap kontrast til hvordan vi møter middelklassemenn som drømmer om et annet liv. Bøkene og filmene av menn med eksistensielle kriser mottar nesten unison hyllest. Vi har sympati for mannen. Vi humrer og ler, de er jo så sjarmerende og hjelpeløse, disse mennene, og familielivet akk så vanskelig. Ja, når menn beskriver om drakamp mellom ”selvet”, egne ambisjoner og familielivet er det romantisert, eksistensielt og allmenn relevant. Når en kvinne beskriver det samme blir hun tolket som ukvinnelig, sytete, kynisk, selvopptatt eller deprimert/syk. Slike kvinner maner til latterliggjøring og forakt. De er bortskjemte, utakknemlige og naive. Og så kaller vi det en klisje, klisje som smaker av lettvint virkelighetsflukt, mannehat eller billig selvhjelpslitteratur.
Hva er det som gjør at menns ”i-landsproblemer” mer legitime enn kvinners? Hvorfor er det mer allment relevant å flykte til skogs, enn å flykte til Bali? Hvorfor er det mer legitimt å ville jakte enn å ville meditere? Hvorfor er det mer legitimt å grave seg selv ned på fjellet enn å be til Gud? Hvorfor er det mer legitimt at en mann ”dæver innvendig” av familielivet enn at en kvinne gjør det?
Jeg får rett og slett en følelse av menns kriser og mestringsstrategier har langt høyere status enn kvinners. Jeg får også en følelse menn har et mye større rom for å uttrykke sitt indre, og fremdeles bli tatt seriøst, enn kvinner.
Litteratur av og for den hvite heterofile middelklassemannen
Kritikerne vil innvende (som de alltid gjør når det er snakk om kjønn og kunst/kultur), at det handler om kvalitet. Jeg vil da snakke litt om Vigdis Hjort.
Få, om noen norske forfattere, har eksistensielle problemstillinger mer i ryggmargen enn Vigdis. Bøkene hennes er gode og de befinner seg ofte i skjæringspunktet mellom eksistensielle og politiske problemstillinger/prinsipper. Forskjellen er bare at Vigdis Hjort er kvinne og at hun bruker kvinnelige karakterer. Hun skildrer kvinner som mislykkes, kvinner som rømmer fra familie og barn (om ikke fysisk så mentalt), og som trosser samfunnets konvensjoner. Hjort har bygget opp et langt forfatterskap, men likevel defineres ikke hennes bøker inn i sjangeren: «eksistensielle kriser og allmenne problemstillinger». Snarere tvert imot beskrives det oftere som «kvinnelitteratur», noe som er av, om og for kvinner. Jeg har for eksempel til gode å møte menn som leser hennes bøker. Unntaket er “Leve Posthornet” som anses som ”mer politisk”.
Kultur produsert av menn med eksistensielle kriser er altså ikke så allmennmenneskelige som de vil ha det til. Det er, i utstrakt grad, litteratur som tematiserer hvordan middelklassemenn (med sine forestillinger om mannsrollen) takler livskriser/depresjon og eksistensielle problemstillinger.
Personlig synes jeg at fortellingen om den eksistensielle-hvite-heterofile-middelklassemannen (som gjennomsyrer norsk kulturliv) begynner å kjennes noe klamt, forutsigbart og ensformig. Jeg skulle helst sett mer mangfold og at vi i det minste klarte å bedømme lignende litteratur/film/scenekunst etter like standarder, uten all kvinneforakten og det som minner om en forherligelse av den triste, mystiske og intelektuelle mannen.
Hva som er god kvalitet er også subjektivt. Selv fikk jeg mer ut av å se “Spis, Elsk, Lev” enn ”Mot Naturen”. Det sier kanskje noe om kjønnsroller, om gjenkjennelse, om kvalitet. Men det er sannelig ikke godt å vite hva som kommer først og sist av de tre.
Bilde: depression , darkwood67, CC BY NC ND 2.0
Bilde: Eat, pray, love, e-baska , CC BY 2.0
Om forfatteren
Malin
For meg handler feminisme om rettferdighet og frihet. Å skrive om feminisme er viktig, både for meg personlig, men også fordi jeg håper det kan bidra til mer debatt, refleksjon og kjønnsrettferdighet.
Related Posts
-
De dyktige rakkerungene
Rakkerens jentunger anno 2017 kan ikke ta seg tid til å tenke. Mens et av Arbeiderpartiets eldste og klokeste hoder, Martin Kolberg varsler et sosialdemokrati […]
Mona Kristiansen snakker om Svenskjævel, tenåringshjerter og søsterskap
Filmen Svenskjævel har gått på norske kinoer denne våren. Filmen har blitt omtalt som en film som handler om de unge svenskene som flytter til […]
14 Comments
Trackbacks for this post
-
[…] dem den usynlige klassen fordi kulturlivet er av og for middelklassen der gjennomgangstemaet er eksistensielle kriser og såkalte ”funny i-landproblemer” som hvor vi skal plassere dorullnissene til barna våre i […]
-
[…] medan männen oftast räddar dagen. Malin Lenita Vik har tidigare skrivit på Maddam om de krisande medelklassmännen och när Munchmuseet satsar stort på en utställning där sex konstnärers verk ska ställas ut i […]
Det er nok ikke BARE deg, nei, men jeg mistenker ærlig talt bloggerne på Maddam for å utgjøre en ganske stor andel av de som opplever det på den måten…
Bra skrevet og enig det med at menns problemer gjøres mer eksistensielle. Men når det gjelder “Mot naturen” så synes jeg den er klar over hvor sutrete hovedpersonen er og ironiserer over det, den er ikke så selvhøytydelig, noe jeg synes gjør den bedre enn f.eks. Nyquists’ roman. Og at en dame med barn i den alderen gjør som hovedpersonen og drar ut i skogen en helg, fra fredag kveld til søndag formiddag, er det så utenkelig? Både menn og kvinner gjør vel det, tar en helg for seg selv om de har barn?
Nja, jeg synes at Mot Naturen var veldig forutsigbar, føler at jeg har hørt, sett og lest det samme mange ganger før. Det er kanskje bare min smak, men jeg fant den ikke særlig morsom heller. Når det gjelder det å dra fra familie og barn, på huttetur, så gjør begge kjønn dette. Poenget er om vi kan se for oss en dame som gå halvnaken oppe på fjellet, mens hun onanerer og grubler over hvorvidt hun vil bli i det gørkjedelige familielivet eller ei. Altså: ville vi fått samme sympati for hovedkarakteren om det var en kvinne? Jeg tror ikke det. Jeg tror hun hadde blitt fordømt og fått tildelt en diagnose av seere og anmeldere. Hadde det vært en kvinne i hovedrollen hadde også temaet vært “kvinnerollen”. Når det er en mann i hovedrollen er temaet plutselig “allmenmenneskelig og eksistensielt”. Det er forskjellen, slik jeg ser det. Menns problemer er alles problemer. Kvinners problemer er bare kvinners problemer.
@stian, skjønner ikke helt kommentaren din? at vi opplever at menn dominerer i kulturlivet (mer enn andre) fordi vi er feminister?
Vel, så lenge ikke alle overskrifter, filmer og romaner handler utelukkende om kvinner kommer det alltid til å bli sutring. Kanskje vi kan lovpålegge at (minst) 50% av det handler om kvinner? Problem solved…eller?
Hei Malin,
Først av alt må jeg vedgå at jeg ikke har sett noen av filmene, eller
lest noen av bøkene du refererer til her, så argumentene er av mer generell
karakter.
Feminister er veldige flinke til å snakke om trange kjønnsroller og byrden med spesifikke forventninger knyttet til kjønn. Ikke sjelden har vi kunnet lese at kvinner må løsrive seg fra forventningene om å være den svake part. Ikke sjelden har kunnet lese at menn må tørre å vise svakhet. Denne kronikken bidrar, slik jeg ser det, til sementere disse kjønnsrollene. Det er jo ganske forstemmende at når vi først har kommet til det punkt hvor menn beretter om sitt indre følelsesliv, ja så kjeppjager feministene oss tilbake til 50- og 60-tallets emosjonelle ekvilibrium.
Til forskjell fra feministene stendige, dog legitime skildringer av kvinnesinnets mørkeste avgrunner, så en mulig forklaring på fenomenet som her omtales, at menns følelser ikke mindre grad uttrykkes i en organisert og formålstjenelig kontekst. Her kan det kanskje hende at feminismen (her forstått som en sosial bevegelse med en politisk agenda), paradoksalt nok, har medført at skildringer av kvinners sosiale og emosjonelle problemer ikke oppfattes som like legitime som menns, fordi de kan oppfattes som verktøy i en kamp om definisjonsmakt og ressurser.
Innen mange områder viser forskning at menn i større grad enn kvinner okkuperer ytterpunktene. Kan det tenkes at dette også gjelder intensiteten i følelseslivet? Forskningen viser, blant annet, at menn oftere begår selvmord enn kvinner, hvilket jo må kun sies å være den tydligste manifestasjonen av en ekstensiell krise. På samme måte er jo så godt som alle terrorister, og modere, menn, hvilket jo kan sies være den ypperste form handling basert på sinne og hat. Kan noe av fasinasjonen for mannens kriser i litteraturen ligge i nettop denne instensiteten?
Javel, så du synes det er for få kvinnelige forfattere som har utmerket seg? Det er vel en grunn til det. Når menn tar i noe så opphøyes det, og en tenker automatisk at det er mer “verdifullt” enn når en kvinne gjør det samme (i mange sammenhenger), spesielt innenfor kunst og kultur. Menns problemer/følelser/liv blir ansett å gjelde for “alle”, mens et kvinnefokus blir ansett for å kun gjelde de litt hårsåre/følsomme kvinnene.
Ta f.eks. mat. I tusenvis av år har kvinner stått for matlagingen. Men når noen få menn velger denne veien, så høster de plutselig masse applaus, heder, medaljer og ære. Hvor mange kvinner har vunnet de prestisjefulle matprisene mon tro? Så ikke kom her å si at kjønn ikke har betydning for hvordan vi vektlegger deres prestasjoner.
Hei.
Kan de som er moderatorer luke vekk folk som opplagt vil spre antifeminisme og bruker en hver anledning til å spre det? Det som er bra med nettopp Maddam sammenlignet med andre forumer er at en slipper disse “nett-trollene” som bare har en agenda; nemlig å bekjempe den voksende feminismen. Når disse “nett-trollene” infiltrerer disse sidene så ødelegger dem nettstedets funksjon, nemlig å spre informasjon, belyse temaer fra et kvinneperspektiv og bidra til et større engasjement og bevisstgjøring av ulike temaer. En orker jo ikke å delta i en debatt når disse nett-trollene popper opp over alt. Og da er det andre stemmer som stilner, og det er uheldig for den brede ytringsfriheten.
Steng Stian Oen, Jonas og andre som bare skal slenge dritt om feminister når anledningen byr seg.
Jeg har ingen forutsetning for å argumentere mot din subjektive oppfatning av menns ufortjente litterære overherredømme. Om man imidlertid, for et øyeblikk, akspeterer din påstand om at mannlige forfattere blir opphøyet, så synes det opplagte oppfølgingsspørsmålet å være hvem det er som står bak denne opphøying? Kan det tenkes at det er kvinner som i stor grad synger førstesopran i hylningskoret til disse forfatterne? I så fall, hva er årsaken til dette?
Jeg har intet godt svar på om det faktisk er slik at skildringer av menns følelser og kriser har større verdi enn skildringer kvinners kriser og følelser. Om man ser på faglitteraturen, synes dette ikke å være tilfellet. I en skjønnlitterær kontekst kan det dog kanskje være et poeng at når menn først problematiserer sitt indre følelsesliv, så representerer dette et større brudd med de forventninger som både kvinner og menn har til mannsrollen. Videre er det jo hende at det er nettopp fallet fra patriarkatets høye tinder som gjør skildringer av den hvite middelklassemannens indre uro og kriser så intense og derfor litterært interessante?
Når det gjelder eksemplet med matlaging og kjønnsbasert vektlegging av prestasjoner, er det få som vil hevde at kvinner, i gjennomsnitt, er dårligere enn menn til å lage mat, i alle fall ikke jeg. I forbindelse med slik konkurranser er det imidlertid mer relevant å se på spredningen enn gjennomsnittet da det jo ligger i konkurransens natur at det er de aller beste som høster heder og ære. Hva som er årsakene til at spredningen er større blant menn enn kvinner er det ingen som helt har funnet ut av, men det kan altså se ut som om menn dominerer i begge endene av fordelingen, på godt og på vondt.
Jeg lo godt av oversettelsen av Knausgårds Min kamp. My Struggle høres ikke like kult ut.
Ja, man slipper liksom å høre på hva andre siden av bordet mener om saken.
Litt som å gå tilbake til 1940 da det var ulovlig å være i politisk opposisjon.
Har du kanskje tenkt på at det ikke er nett-troll, men levende, tenkende mennesker med egne meninger?
Den brede ytringsfriheten påvirkes ikke med mindre dere lar dere stoppe av å bli sagt imot, det er jo sånn man kommer frem til en rasjonell løsning, nettop ved å snakke sammen. Ikke ved å sitte inne i sitt eget ekko-kammer, hvor alle er enig med deg uansett hva du kan finne på å si. Det er jo slik fundamentalister driver med.