Fertilitet og likestilling

”Fødselstall er en klar indikator på om likestillingspolitikken fungerer” skriv Anniken Huitfeldt på NRK ytring på fredag, og uttrykker uro over Noregs internasjonale ry som likestillings- og fødeland.

SSB og World Economic Forum nyttar utdanningsnivå, lønnskilnader, sysselsettingsnivå og politisk representasjon som indikatorar for likestilling. Den tidlegare likestillingsministeren derimot, løftar fram fødselstal som den mest relevante likestillingsindikatoren.

Eg skal ikkje anklaga Huitfeldt for å stå i ledtog med konservative gubbar som meiner at kvinners primæroppgåve er å føda barn for fedrelandet. Problemet med kronikken er at Huitfeldt ukritisk reproduserer 1) ei snever forståing av likestilling og likestillingspolitikk og 2) ei skremmefortelling om befolkningsnedgang.

Norsk likestillingspolitikk har lenge vore køyrd fast i ”fedrekvotesporet”. I den grad det i heile tatt er debatt om likestilling, handlar det i stor grad om at partia er for eller mot fedrekvota. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har i det store og heile berre eitt verkemiddel for likestilling, og det er å betala ut store summer foreldrepengar gjennom NAV. Det er vel og bra, men det er begrensa kor mykje likestilling dette skapar i barnehagar, skular og på arbeidsplassar.

Norsk likestillingspolitikk har lenge vore køyrd fast i ”fedrekvotesporet”.

Dersom ein sett det på spissen er norsk likestillingspolitikk synonymt med familiepolitikk: Det er subsidierte barnehageplassar, betalt foreldrepermisjon og fedrekvote. Hovudargumentet for denne politikken er at det skal gjera det mogleg for både kvinner og menn å kombinera arbeid og familieliv.

I fjor var 73,9 prosent av mennene og 68,5 prosent av kvinnene yrkesaktive. Sysselsettingsgraden blant norske kvinner er langt høgare enn i mange andre land, og me har langt betre velferdsordningar for småbarnsfamiliar. Men det er verd å merka seg at norske kvinner gjekk ut i arbeid i god tid før den rause familiepolitikken var på plass.  Og likestillingsutfordringane i Noreg gjeld ikkje berre kvinner med små barn:

70 prosent av alle som jobbar i helse- og omsorgssektoren jobbar deltid, og har få moglegheiter til å få seg ei løn å leva av. 1 av 10 unge kvinner opplever trakassering på jobben. Over halvparten av vidaregåandeelevane opplever seksuell trakassering. 75 prosent av den norske eliten er menn. Kvinner har om lag 85 prosent av menns timeløn. Blir du diskriminert i Noreg får du ingen kompensasjon, med mindre du har råd til å prøva saka i retten.

Produktivitet kan aldri hovudargumentet for likestilling. Likestilling er djupast sett eit spørsmål om rettferd og demokrati.

Ingen av desse problema kan løysast med familiepolitikk. Og oppsiktsvekkande nok finst det få eller ingen gjennomgåande politiske satsingar for å adressera desse utfordringane. Ut over familiepolitikk består likestillingspolitikken i det store og heile av små, kortvarige prosjekt drive fram av eldsjeler. Sånt blir det begrensa effekt av. Det gjev oss heller ikkje mange gode døme me kan visa fram til resten av verda, om korleis likestilling kan gjerast i praksis. Svenske myndigheiter sette nyleg av endå 26 millionar kroner til likestillingsarbeid blant offentlege myndigheiter. Noko sånt finst ikkje i likestillingslandet Noreg.

Føremålet med likestillingspolitikken, så vel som likestillingslova, er å fremja likestilling mellom kjønna. Menn og kvinner har krav på samfunnsdeltaking på like vilkår. Like moglegheiter er ein individuell rett og eit spørsmål om rettferd. Nokon gonger vil likestilling vera bra for produktiviteten i arbeidslivet og i livmora, men produktivitet kan aldri hovudargumentet for likestilling. Likestilling er djupast sett eit spørsmål om rettferd og demokrati.

La meg til slutt spandera nokre ord på fødselstal og fertilitet. Dei siste 25 åra har talet vore på mellom 1,75 og 2 barn per kvinne, og i 2013 var talet 1,78. Gjennomsnittsalderen for å føda sitt første har ikkje stige særleg mykje dei siste 10 åra, og ligg nokså konstant på litt over 30 år. Befolkninga aukar kraftig i Noreg. Innvandring er hovudgrunnen, men forklaringa er også at det blir født fleire enn det dør. I 2012 vart det fødd 60 300 barn, medan 42 000 personar døydde. Det er med andre ord ingenting som tyder kritisk befolkningsreduksjon i næraste framtid.

Stor vilje til å regulera befolkningsutvikling og fødselstal er ikkje noko nytt. Felles for dei fleste som er uro over fødselstala er at dei adresserer kvinner: Kvinner føder for få barn og får barn for seint. Ettersom måleeininga er ”barn per kvinne” veit me ganske mykje om fødslar og familiedanning blant kvinner. Når det gjeld menn veit me mykje mindre. Men det me veit er at stadig færre menn blir fedrar, og dei som får barn er stadig eldre. Barnløyse og høg alder er altså ein mykje meir markant trend for menn enn for kvinner.

Sjølv om stadig fleire kvinner får barn åleine eller i lag med ei kvinne, så får framleis dei fleste kvinner barn i lag med menn. Det er dermed all grunn til å tru at avgjerda om kor vidt og kva tid ein skal få barn, har like mykje med menn og gjera som kvinner. Viss ein absolutt vil gjera noko for å regulera fødselstala, er det på tide å retta merksemd også mot menn. Det kunne til dømes vore interessant å vita om det er menn, kvinner eller begge som kniper igjen, og ikkje minst kvifor. I reguleringsviljens namn må ein kanskje setta inn tiltak i arbeidslivet for å sikra at menn føler dei har rom til å både gjera karriere og bli fedrar, før det går til helvete med sædkvaliteten?

Av gjestebloggar Helga Eggebø, ph.d og sosiolog.

Illustrasjonsbilde: katie preg again av Robert Elserloh (tilgjengelig under CC BY-NC 2.0)

Om forfatteren

Helga Eggebø

Helga Eggebø

Eg er sosiolog, feminist og friluftsentusiast. Anten skriv eg så blekket sprutar om sånt som likestilling eller innvandringspolitikk. Elles finn du meg hoppande rundt i fjellet med eit lukkeleg glis. Eg bur og arbeider i Steigen i Nordland. Bloggar òg på www.helgaeggebo.no

Visit Website

14 Comments

  1. Tosh83 03/02/2015

    Først så syns jeg du burde ha lengre perspektiver enn 10 år i denne sammenhengen.

    Så er det bra du retter tanken til menn. Jeg antar at du som sosiolog med verdier som likestilling og lik deltakelse i samfunnet, har fått med deg at antall barnløse menn ved en alder av 45 år har fordoblet de siste 20 årene. Det er ikke mye som kan sies om (cis)norske menn som gruppe, men akkurat når det gjelder dette med å få barn så dukker det opp en del. Og man har allerede rettet litt “merksamd” mot norske menn når det gjelder fertilitet og funnet noen trekk:

    1: http://forskning.no/kjonn-og-samfunn-psykologi-samliv-sosiologi/2013/06/faerre-menn-blir-fedre

    2: http://forskning.no/demografi-kjonn-og-samfunn-psykologi/2013/09/personlighet-pavirker-hvor-mange-barn-mannen-far

    3: http://www.ssb.no/forskning/demografi-og-levekaar/fruktbarhet-og-familiedemografi/menn-med-lav-utdanning-og-inntekt-oftere-barnlose

    Så det er visst slik at så godt som alle unge menn ønsker å få barn, mens mer enn 1 av 4 menn ender opp barnløse. En annen ting jeg har merket meg er at disse barnløse tjener markant mindre enn familiemennene. Kanskje er de ikke like investert i samfunnet som familiemennene, som er de i samfunnet som bruker mest tid samlet til arbeid i hjem og på jobb.

    Hvilket samfunn gir vi barnebarna våre hvis halvparten av befolkningen er over 55år og en av tre menn står utenfor familie?

  2. Runkerommet 03/02/2015

    Unge menn forstår ikke at det også kreves en kvinne for å få barn. hvis det går opp for dem hva dette innebærer skifter de mening. Desverre ser det bare ut til at hver fjerde mann forstår dette, før det er for sent.

  3. FinnSeldal 03/02/2015

    Med henvisning til Dagbladet i dag, 3. februar 2015, siste avsnitt;

    http://www.dagbladet.no/2015/02/03/kultur/meninger/likestilling/fodselsunderskudd/debatt/37515337/

    Det har vært å lese flere steder at kvinner søker ofte menn som har fått barn før, har blitt fedre, gamle og yngre… så spekulasjonen om det å knipe igjen, synest å være litt malplasert. Det er kvinnen som besitter vetorett og til syvende og sist velger sin make.

  4. CrvenaZvezda 03/02/2015

    Så lenge andelen ufrivillig barnløse menn øker betydelig mer enn ufrivillig barnløse kvinner så er det vel hevet over enhver tvil at det er kvinnene som kniper igjen.

  5. kaffekanna 03/02/2015

    Hvordan vet du at de er ufrivillig barnløse? Jeg har personer i nær familie som ikke har prioritert å få barn.

  6. kaffekanna 03/02/2015

    Takk for et godt innspill i debatten.

  7. Hildegerd Haugen 10/02/2015

    Men hva har de her mennene selv gjort for å få familie da?

    Rent rundt etter kvinner de ikke har draget på og samtidig oversett de damerne de kunne ha sjanse til å danne par og familie med, kanskje?

    Eller de ville ikke ha barn da damen ville ha barn og så ble det ultimatum hvor damen stakk og skaffet seg en mann som ville ha barn, mens den her fyren levde “glade ungkarsdager” i litt vel lang tid?

  8. Hildegerd Haugen 10/02/2015

    Nei, egentlig ikke.

  9. CrvenaZvezda 10/02/2015

    Har du begrunnelser for din mening?

  10. Tosh83 10/02/2015

    1 av 4 menn er en litt for stor gruppe mennesker til å fare med generaliseringer og fordommer om latskap og “glade ungkarsdager”.

    At unge menn ikke ønsker seg familie er rett og slett en myte. Fra link 1 over: “– Det resultatet som overrasket oss mest var at hele utvalget uttrykte et ønske om å få barn; om ikke akkurat nå, så i alle fall en gang i fremtiden. Vi forventet at i alle fall noen av deltagerne ville forsvare et ønske om ikke å få barn.”

    At andelen som velger bort familie skal være mer enn dobbelt så stor hos menn som hos kvinner er ikke logisk. Det følger ihvertfall ikke noe konsensus om biologisk forskjeller. Kvinner lever også flere “glade ungkarsdager” i dag enn de gjorde, mens det ikke har hatt noen stor påvirkning på andelen som ikke stifter familie.

  11. Hildegerd Haugen 10/02/2015

    Men den der “ikke akkurat nå” er jo mye godt årsaken til at menn ikke har barn.

  12. Tosh83 10/02/2015

    Det forventer jeg er et vanlig svar blant unge når de blir spurt om de ønsker å stifte familie. Menn som kvinner.

    Helga Eggebø er ikke her og kommenterer, men jeg trodde å rette oppmerksomhet mot menn besto i mer enn å legge skylden på fallende fødselstall på dem og så bestemme seg at de ikke ønsker familie. Ganske fantastisk når studiene viser at alle de spurte sier de ønsker familie.

  13. Hildegerd Haugen 11/02/2015

    Kan være de damerne som får barn med menn fra før har kastet bort adskillig tid på menn som sier “passer ikke nå”, og på et tidspunkt gikk de lei det og fant en fyr som var villig til å få barn.

    At han har barn fra før har egentlig ingenting med saken å gjøre.

Trackbacks for this post

  1. […] Eg er gjestebloggar på Maddam i dag. Les heile innlegget her. […]