Bør vi feminister bry oss om småting?
I kjølvannet av den siste feministiske våren har det vært flere debatter om hva feminismens viktigste kampsaker bør være og hva som er den beste strategien for å få oppmerksomhet om disse sakene.
I flere sammenhenger har det vært poengtert at vi feminister ikke må bry oss om småting, men identifisere de viktigste feministiske sakene i vår tid slik at vi vet hvor vi skal bruke den feministiske energien vår. Feminister har kritisert hverandre for å ikke ha rett fokus. De som er kritiske til skjønnhetstyranniet burde egentlig kritisere arbeidsvilkårene for aupairer. Feministene som kritiserte Radioresepsjonen for sexisme kunne bidra til å marginalisere og undergrave feminismen gjennom å gjøre seg til smaksdommere, og heller bry seg om arbeidslivspolitikk.
Mine tanker når noen synes feminister engasjerer seg i for små ting.
Innspillene er interessante og har bidratt til gode debatter. Jeg tror likevel at vi bør unngå å bagatellisere viktige feministiske perspektiver gjennom å sette de store sakene opp mot de små, det viktige feministiske engasjementet opp mot det ikke fullt så viktige.
Det er ikke alltid selvinnlysende hva som er store og hva som er små ting. Urovekkende ofte er det kvinners eller andre minoriteters problemer som kommer blir definert som små. Gjennom historien har kvinners engasjement for oppnå de samme rettighetene som menn systematisk blitt latterliggjort og bagatellisert.
Det var utrolig komisk at kvinner vil ha så tåpelige ting som stemmerett (de kommer jo til å stemme det samme som mannen sin uansett!) og utdanning (de skal jo være hjemme med barna uansett!), når de burde fokusere på å hjelpe de fattige – en aktivitet hvor deres kvinnelighet kunne komme naturlig til uttrykk. På 70-tallet var det en vanlig holdning i kommuneadministrasjonen at det ikke foregikk kvinnemishandling i deres kommune, noe som var en stor utfordring for Krisesenterbevegelsen.
For noen år siden skrev skeptikeren Rebecca Watson en bloggpost om hvordan det var å bli sjekka opp rett etter at hun hadde deltatt i en paneldebatt om ubehagelig seksuell oppmerksomhet. Da svarte den verdenskjente Richard Dawkins med å stille spørsmålstegn ved hva hun har å klage over sammenlignet med kvinner som lever i ekstremt patriarkalske kulturer, hvor de ikke får forlate huset alene og risikerer å bli steinet for mistanke om utroskap.
I det perspektivet er det selvfølgelig ingen som har noen ting å klage over, og vi kan legge den feministiske debatten i Norge død. Men er det virkelig rett måte å tenke på, må alle saker veies opp mot de aller verste formene for undertrykking vi vet om?
Det er heller ikke vanlig å bruke dette argumentet på andre områder. Jeg har sjeldent sett noen komme med en sleivete bemerkning om Human-Etisk Forbund når de engasjerer seg for at elevene som ikke deltar på skolegudstjenester får et godt alternativ. Ingen har så vidt meg bekjent kritisert dem for å engasjere seg i saken om et koselig alternativ til skolegudstjenesten selv om millioner av ateister hver dag blir forfulgt for sin ikke-religiøse overbevisning. Når vi vil ha bedre kvalitet i barnehage og skole er det ingen som trekker inn i debatten at mange barn i verden ikke får gå på skole eller i barnehage.
Jeg synes det er prisverdig at organisasjoner og enkeltpersoner engasjerer seg i situasjonen i Norge til tross for at barn og unge i andre land har det mye verre. Den samme logikken burde gjelde for feministiske problemstillinger. Strengt tatt er det nå en gang slik at i Norge er de fleste problemer i-landsproblemer, for feminister som for alle andre.
Når det kommer til politisk engasjement er det jo også en personlig historie med i bildet. Den er med på å bestemme hva som er stort og smått for oss. Uansett om Kjetil Rolness mener at jeg skal lene meg tilbake når jeg opplever netthets synes jeg fremdeles at det er ekstremt ubehagelig og engasjerer meg mot det gjennom å donere til feminist frequency. Selv om andre trekker på skuldrene av skjønnhetstyranniet var det feminismens kritikk av tynne modeller som engasjerte meg som tenåring.
At vi bør være kritiske til de som ønsker å definere feministiske kampsaker som små og ubetydelige betyr ikke at vi ikke skal være lydhøre for marginaliserte grupper som ikke kjenner seg igjen i de feministiske prioriteringene de ser rundt seg.
I Feministisk realitysjekk beskriver Isra Zariat hvilke overgrep hun har vært vitne til. Hun beskriver venninner som har blitt banka opp og risikert livet for å leve ut sin seksualitet. En av dem har utviklet vaginisme som resultat av det hun har blitt utsatt for. Samtidig som Zariat skrev teksten var den viktigste feministiske saken i nyhetsbildet hvorvidt Knausgård var sexistisk eller ikke. Hun spør hvorfor Knausgård fikk oppmerksomhet, mens andre saker ikke utløste den samme skrivekløen hos norske feminister.
Vi kan ikke legge all skylden for slike prioriteringer på media. I likhet med mange andre bevegelser for sosial endring har feminismen lik i lasten. Moderne feminisme har med rette blitt kritisert for å være eurosentrisk, heteronormativ og ekskluderende for svake grupper. Toril Moi mener at norsk feminisme i tillegg diskriminerer kvinner som ikke ønsker å bli mødre. (Under fanen minoriteter på Maddam er denne debatten allerede godt i gang – og vi feminister blir nok ikke ferdige med den på en stund)
Ikke alle synes hvit feminisme er like spennende.
Hvis det er mulig å snakke om en norsk mainstream feminisme er det ingen tvil om at den tilgodeser høyt utdannede etnisk norske kvinner fra middelklassen som får barn etter at de har fått fast jobb. At det stort sett er disse kvinnenes erfaringer som speiles i media er en utfordring for alle feminister. Men er virkelig den eneste måten å løse denne grunnleggende utfordringen på, å slutte å engasjere oss, og skrive om, og bry oss om det som relativt sett er små ting? De samme problemene Zariat skildrer, som vi alle anerkjenner som store og viktige i dag, som familievold og ekskludering fra arbeidslivet, var små kvinneproblemer i storsamfunnet når kvinnebevegelsen tok tak i dem på 70-tallet.
Jeg er også usikker på om dette er et nullsumspill. Vinner minoritetskvinner på at majoritetskvinner får mindre plass? Er det slik at vårt engasjement mot sexisme trekker direkte fra den energien vi har til å snakke om overgrep som tvangsekteskap? Fra mitt perspektiv er det snarere slik at det går rød tråd gjennom det feministisk engasjementet jeg ser rundt meg, på samme måte som for andre bevegelser.
Grunnen til at engasjementet til Human-Etisk forbund for et godt alternativ til skolegudstjeneste ikke virker latterlig er jo at vi vet hvilket prinsipp som ligger til grunn. Det baserer seg på prinsippet om at det ikke skal være forkynning i obligatorisk grunnskoleopplæring. På samme måte henger de små og de store feministiske sakene sammen. Uansett om det er fraværet av skaut eller nærværet av et miniskjørt som gjør at overgripere ser påkledning som en invitasjon til vold er den underliggende ideen om ukontrollerbar mannlig seksualitet som må kontrolleres gjennom kvinnens påkledning den samme.
Selv om vi står overfor store utfordringer med å utvikle en mer inkluderende feminismen tror jeg veien går gjennom å invitere flere inn til å være med å definere de små og store tingene vi skal bry oss om.
Jeg tror det er en mer farbar og morsommere vei enn å sette den ene feministiske hjertesaken opp mot den andre, eller lete etter den ene saken som skal være så bred at den engasjerer alle og så viktig at ingen kan kalle den for liten.
Klara Furuberg er kommunikasjonsrådgiver i Utdanningsdirektoratet.
Illustrasjonsbilde: Underskriftsaksjonen i 1905, Stortinget, tilgjengelig under (CC BY-ND 2.0)
Om forfatteren
Gjesteblogger
Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.
Related Posts
-
Feminisme i 2022: Jeg vil ha flere menn med på laget
Godt nyttår! Hva ønsker jeg å se mer av i feminismen i 2022? Vel, jeg ønsker å se flere menn med på laget. Til tross […]
Et nytt år, en ny morgen
Til tross for mange utfordringer mener jeg det er grunn til optimisme rundt transfolks situasjon i Norge. La oss starte det nye året med kampvilje, […]
Slik jeg ser det har feminister som skriver kronikker et pedagogisk problem. Det virker tullete å krtisere rosa og blå bodyer som indikator for kjønn hvis det ikke settes i perspektiv. Ofte ser jeg at de feministiske tekstene kun er reaksjoner på noe eller at de forutsetter at leseren har samme bakgrunn som tekstforfatteren.
Hvis feminismen skal gi innsikt og økt forståelse, er det nødvendig å se nærmere på hva en vil med teksten – altså tenke mer på målgruppe og mening; innhold.
For det virker rart og smått når småsaker får oppmerksomhet og det er helt på sin plass å spørre hvorfor det ikke heller vies oppmerksomhet mot de større sakene. På hvilken måte henger rosa bodyer sammen med tvangsekteskap?
Jeg opplever også at en del som uttaler seg i det offentlige stiller i forsvarsposisjon, som om de allerede i utgangspunktet forventer å bli “slått ned”. Jeg tror man kommer lenger med åpenhet og en liten gjennomgang av hva en vil og hvorfor en skriver det en gjør. En del av tekstene jeg har lest i de største norske avisene det siste året, eller to, har virket lite gjennomtenkt og snevre i den forstand at det pedagogiske “ansvaret” ikke ivaretas.
Så: Når dere som kaller dere feminister skriver i det offentlige rom, tenk mer over hva du vil oppnå, hva er hensikten? Hvordan kan du opplyse leseren og ikke bare provosere ved å kaste en brannfakkel og løpe og gjemme deg igjen?
Men det er ofte småting som frontes, samtidig som reelle “manns” problemer oversees totalt.
Det var et feminist tema at hårklipp til menn kostet mindre enn til damer, samtidig som at ulik straff, for ulikt kjønn, for samme kriminelle handling(!) er en realitet i det norske rettsvesenet. Og det finnes tilsvarende eksempler i store mengder.
Videre så er det en del av “feministene” som virkelig fremmedgjør menn, og uten at majoriteten av kvinner reagerer på det. Da snakker jeg om utsagn som ” all men are rapists”, og den såkalte “rape culture”, hvor menn, kun grunnet egenskapen av å være genetisk mann, i fellesskap er skyldig i for all voldtekt som utføres mot kvinner. Videre har man begrep som “mansplaining” og “safe spaces” har blitt brukt for å hindre
andre i å i det hele tatt få muligheten til å uttale seg. Jeg er på så godt som samtlige ankepunkter enig med ideologien feminisme,
men så lenge man ikke aktivt tar et oppgjør med slike elementer kan jeg ikke identifisere meg som feminist. Siden det er disse personene som roper høyest uten å bli særlig utfordret av andre feminister, blir de effektivt til både hvem og hva feminister er for noe for folk flest. Og den gruppen av feminister fortjener all pepper’n de får!
“Jeg har sjeldent sett noen komme med en sleivete bemerkning om Human-Etisk Forbund når de engasjerer seg for at elevene som ikke deltar på skolegudstjenester får et godt alternativ”
Da har du -virkelig- ikke fulgt med i timen.
“Ingen har så vidt meg bekjent kritisert dem for å engasjere seg i saken om et koselig alternativ til skolegudstjenesten selv om millioner av ateister hver dag blir forfulgt for sin ikke-religiøse overbevisning.”
Igjen, hvordan du IKKE har fått med deg dette er for meg et mysterium.
“Når vi vil ha bedre kvalitet i barnehage og skole er det ingen som trekker inn i debatten at mange barn i verden ikke får gå på skole eller i barnehage.”
Veldig ofte har jeg hørt argumenter om at vi er ufattelig heldige som har barnehager i det hele tatt, og har gratis skole. Igjen, helt skivebom.
Forøvrig skremmer det meg at en radikal feminist faktisk har jobb i Utdanningsdirektoratet.
Det ble plutselig ganske mye lettere å forstå hvorfor skoletaperne idag er gutter.
Kjære deg, hvor mange feminister kjenner du som mener dette? Jeg kjenner svært mange siden jeg er en yrkesfeminist selv, og absolutt ingen, INGEN, har så ekstreme meninger som du snakker om her. Vær så snill å slutt å spre stereotyper pga. noen få ekstremister.
God kronikk.
Det er bare en veldig stor faktafeil her.
Skolegudstjenestene har vekt en kraftig og stygg debatt, også innad i skolen. Før jul var det fullt rabalder inne på facebook-siden Arbeidstidsforhandlingene, som består av 30 000 lærere.
Jeg har skrevet en kronikk som oppsummerer denne, med lenke til selve debatten som jeg håper folk vil lese.
http://kaffeslaberasen.blogspot.no/2014/12/lrere-sloss-mot-regelverket-for.html
Hei! Veldig bra innspill Inger. Jeg leste bloggposten din med stor interesse og synes det er bra du deler det her. Jeg kjente ikke til disse diskusjonene på facebook – jeg meldte meg ut av gruppa hvor dette ble diskutert fordi jeg ikke synes det var en så veldig konstruktiv tone der-
Jeg mener likevel at bloggposten min kan stå som den står og at det ikke er en stor faktafeil.
Jeg er ikke tydelig på det i teksten men jeg referer til den debatten som foregår i pressen og i redaksjonelle medier. Jeg kan ikke finne noen som mener at et alternativ til skolegudstjenester er en uviktig sak i avisdebatten – med forbehold om at jeg har gått glipp av noen.
Derfor diskuterer jeg heller ikke antifeminisme og latterliggjøring i sosiale medier og kommentarfelt. Det er bare et for langt lerret å bleike.
Jeg ser at jeg kunne vært tydeligere på det.
Litt vanskelig å vite hva du mener ettersom du ikke referer til konkrete eksempel.
Du kan jo bidra selv hvis du synes vi gjør en dårlig jobb! Som alle andre har feminister mye de kan lære, men synes ikke vi er så dårlige som du beskriver her altså
Hva var radikalt med noe av det Klara kom med?
Jeg reagerte også på misforståelsen rundt dette med skolegudstjenester, men det er en minor issue ved teksten… Hovedpoenget i teksten ligger ikke på dette…
Teksten er god og tar opp noe viktig.
Her har du eksempel på aviskronikk som er i samme ånd som facebooktråden. Atpåtil skrevet av en fagperson som burde vite bedre. http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Skolegudstjeneste-er-snik-kristning-av-det-sekulare_-rasjonelle-Norge-Eller-7831621.html
Den hadde jeg ikke sett nei! Her mener han jo at skolegudstjenesten er viktigere enn noen gang – så sånn sett er det vel ikke at saken ikke er viktig men bagatellisering av kritikken. Og det ligner veldig på den bagatelliseringen jeg er i mot. Virker som vi er litt i samme båt her da likevel?
Jeg sendte inn teksten som kronikk i noen av de større avisene, og de var interesserte i den men siden temaet ble dekket såpass mye før jul fikk de ikke plass til den.
Jeg synes den sterke motstanden, også innen skolen, kom for dårlig fram i den offentlige debatten i år. Alle spørreundersøkelser tydet på at folkeopinionens interesse for avvikling av skolegudtjenestene har økt. Motstanden kom dårlig fram.
Nå er det først og fremst å få en god alternativ ordning som ikke er på plass i det hele tatt, tross at det er et eksisterende regelverk. De inngrodde holdningene blant enkelte i skolen oppmuntrer skolene til å bryte de eksisterende reglene, altså lovbrudd.
Det er derfor ikke riktig å hevde at det er enighet og at kampen om å få reglene til å bli fulgt for skolegudstjenestene går fredelig for seg, og det å avvikle skolegudstjenestene kan være langt opp og fram for et åpnere samfunn med reell religionsfrihet. Jeg ser her i kommentaren at du presiserer argumentet med at du mente at det ikke kommer fram argumenter for at det er en uviktig sak, mens jeg påpeker at det er en prinsippsak for motstanderne, som slett ikke mener den er uviktig, men at den ødelegger norsk kultur. Det er mulig min kronikk der disse holdningene i skolen absolutt burde kommet fram i den offentlige debatten, men har hatt 2000 lesere på det blogginnlegget, så det er jo noe.
De som innehar de viktigste stemmene i den debatten later til å være lærere selv, ettersom de oppfordrer til lovbrudd og totalt ignorerer de påbud som kommer fra myndighetenes side med sivil ulydighet.
Ja, jeg tror nok det. Hvis du har fått tittet på rektorkommentarene jeg siktet til på PM i går, og avis-/politiker-/osv-reaksjonene på nisselue/gudstjenesteproblematikken i Drammen i julen 2013(?) så tror jeg også du finner noe lignende.
Glimrende bruk av stråmenn…
Det er ikke en morsom båt å være i :(
Men noen må ta båten i havn, da trengs det at noen er i den. Da er det også veldig viktig, som kan sies å være et poeng i teksten din. At hver og en av oss tar for seg en eller flere saker som betyr mye for oss og står i den saken.
Det er grunnen til at jeg har blogget om feminisme på egen blogg og har laget http://www.skolegudstjenester.no for å prøve å presentere regelverket (udir + lovdata + fylkesmannsuttalelser + mulige opplegg/nyheter) så greit som mulig til foreldre og lærere.
Jeg mener virkelig ikke å ha en debatt om hvem som er mest oversett og bagatellisert. Det er også litt vanskelig å vite hvem som er mest bagatellisert eller oversett i sosiale og redaksjonelle medier ettersom det er et forskningsprosjekt i seg selv.
Det var mitt inntrykk at dette var en sak som alle var enige om at var viktig men jeg ser jo at det ikke er tilfelle.
Igjen beviser du hva som har blitt typisk for feminister, altså å diskutere og kverrulere på hva feminismen egentlig er. Det ser ut til at det selv for dere som kaller dere “feminister”, er vanskelig å definere hva feminisme egentlig er. Ville ikke “likestilling” vært et bedre mål fremfor å kun fremme rettighetene til det ene kjønn? Altså at man selverklærer seg for å være for “likestilling” fremfor å være for “feminisme”. Det ligger liksom litt i ordet hva målet for gruppen er, og før det navnet skiftes ut tror jeg aldri det er mulig å få med seg mer enn maksimalt halvparten av befolkningen.
Og på grunn av hvor lite du har fått med deg angående den debatten som du ikke har hørt/sett/lagt merke til, mister ihvertfall jeg forhold til teksten din fordi jeg rett og slett ikke kjenner meg igjen, fordi jeg oppfatter din påstand om at det ikke har vært stor debatt om det temaet, som stikk motsatt og veldig feilaktig.
Stråmenn… Jeg har til nå ikke møtt en eneste feminist som er ute etter særrettigheter til kvinner…
Jonas, det er et marginalt poeng i forhold til hovedinnholdet i teksten….
Det er et lite poeng i forhold til resten av teksten, som jeg forøvrig synes var veldig god. Samtidig er saken med skolegudstjenestene såpass betent, at vi som har stått i den nesten må få bryte inn med et kremt her.
Jepp. Absolutt nyttig nyansering
Bra og viktig innlegg! Om alle som hadde hatt meninger om hva feministbevegelsen burde være opptatt av og hvordan de hadde kommunisert det hadde vært en del av bevegelsen selv, kunne vi sikkert fått til mer på alle områdene feminister er opptatt av. Konstruktive tilbakemeldinger og diskusjon er selvsagt av det gode. Men i de tilfellene innspill er mer eller mindre kamuflerte ønsker om å feministbevegelsen ikke skal eksistere, så er det hverken spesielt nyttig eller konstruktivt.
Hvorfor er det så vanskelig å ta konstruktiv kritikk?
Og hvorfor er et uinteressant å få kritikk fra noen som står på utsiden og som danner seg inntrykk av feminismen gjennom tekstene som deles og hvordan kommentarfeltet håndteres?
Vet du hva, det er jeg faktisk HELT enig i! Jeg har i flere andre forum prøvd å lobbe for ideen at man skal bruke ordet “likestillingist” fordi hver gang jeg sier at jeg er feminist, så vet jeg med 100% sikkerhet at man vil ta meg for å være en mannshatende lesbe (in adendum, til evinnelig kjedsomhet). Men nå er dette faktisk ikke et ord man bruker, og som ikke eksisterer. Så bli med! Hvis du fra nå av vil kalle deg likestillingist, som jeg av og til prøver meg på, så applauderer jeg deg!
Men for the record… feminisme = likestillingisme. Selv om de fleste menn på slike forum som her hardnakket påstår noe annet. Anyway. La oss komme forbi kjønnskrigretorikken og heller jobbe sammen for felles mål. Enig?
Da antar jeg at du har vært rimelig fraværende i samtlig feministisk debatt det siste tiåret.
Jeg kan gjerne kalle meg både det ene og det andre, men hva jeg kaller meg kommer til å til gjøre ting anderledes. Fakta er at selv jeg som forøvrig er for likestilling, sliter med å ta feminisme som noe positivt, og jo fler artikler/innlegg jeg leser av feminister, jo mindre enig er jeg faktisk. Ting som at sykepleiere skal tjene like mye som elektroingeniører på oljeplatform (“lik” lønn for såkalt “likt” arbeid), kjønnskvotering i skole +++. Generelt elementære ting som gir særrettigheter til det ene kjønn, er jeg tvert imot. Så til deg – Nei takk.
Regner med at du da mener at kjønnskvotering da ikke gir det ene kjønn særrettigheter?
Hvilke utdanninger kvoteres menn til? Hvor mange utdanninger kvoteres det kvinner til, og hvor mange kvoteres det menn til?
Er ikke det uansett særrettigheter? Hva med proffesor-stillingene som ble utlyst av NTNU – kun for kvinner? (Som senere ble anmeldt som brudd på likestillingsloven, noe SV/AP gikk ut i media om senere der de synes det var et stort tap og at de synes det var et bra tiltak).
Hva med den ny-etablerte “spesial”-styrken i Forsvaret som KUN er for kvinner? Kan ikke huske at vi har noen enhet i Forsvaret som krever at du er mann?
Er det ikke særrettigheter at i omtrent ALLE tilfeller der det ikke blir delt omsorg etter en skilsmisse, så får kvinner barnet?
Hva med at menn generelt blir idømt strengere straff for samme forbrytelse kontra kvinner?
Er ikke dette særrettigheter så lurer jeg VIRKELIG på hva DU Christian L, mener særrettigheter er.
Du gir ikke uttrykk for å vite hva du snakker om, og det faktum at du i det hele tatt er på en feministisk blogg og prøver å diskutere SOM MANN (antar jeg? Christian?) gjør det hele veldig suspekt.
At menn blir dømt til lengre straffer, og at mor i større grad får omsorgen er IKKE en særrettighet eller noe som feminismen kjemper for. Det er sedvane og er begrunnet i det som for enkelhets skyld kalles patriarkatet. Som er nettopp en av hovedtingene de fleste feminister kjemper i mot. Dette diskriminering som er begrunnet i kjønnsessensialisering og gammeldagse kjønnsroller.
Forsvaret har allerede forklart hvorfor de oppretter denne spesialstyrken. Fordi de trenger den variasjonen det gir. Det er allerede i dag ingen kvinner i tilsvarende avdelinger.
Det er i dag en kjempemessig kjønnsskeivhet i professorstillingene, så vidt jeg husker er det gjennomsnittlig 80/20 eller 70/30. Dog ser jeg ikke hvorfor det ble utlyst for bare kvinner. Ettersom det nok også var en kjønnsskeivhet i kollegiet der allerede er det mulig å ansette med kjønn som kriterie for å skape en jevnere og mer representativ arbeidsstokk.
Det samme gjelder for studiekvoter (ikke skoleplasser), hvor noen studier som hadde veldig skjev kjønnsfordeling for 15-20 år siden har mulighet for ekstrapoeng til menn eller kvinner. Denne ordningen har allerede vært foreslått endret slik at den gjelder alle studier med skjev kjønnsfordeling, 80/20 eller 75/25, skal automatisk ha dette det påfølgende året.
Kvoteringsordningene både i yrkeslivet og i studietiden er ikke en særrettighet, men et midlertidig verktøy for å endre på følgende av den kjønnssegregeringen som faktisk har foregått i vårt samfunn i flere hundre år. Det vil ta mange år før det vil være holdningene vil være endret nok til at vi ikke trenger slike kvoteringsordninger.
Jeg har virkelig ingen forståelse for at du stiller spørsmålstegn ved at jeg er mann, feminist eller hva du nå prøver å stille spørsmålstegn ved i siste avsnitt.
Politikk angår oss alle.
Jeg tror ikke at man kan stå på utsiden av feminisme, det kommer i allefall an på hvordan man definerer feminisme. Feminismen omfatter mange saker som omhandler urettferdighet fordi man er det ene eller andre kjønn. Jeg synes ikke at jeg som feminist har noen rett til å definere overfor andre som kaller seg det samme hvilke saker de skal ta opp. Det er nok ingen leksikondefinisjon som dekker feminismen presist.
Slik jeg skjønner Furberg her, så er det nettopp dette hun tar opp i teksten, at det ikke er hverken enighet eller sammenheng i hva en som synes feminisme er viktig og en annen som synes feminisme er viktig er opptatt av i øyeblikket.
Om man ønsker å si noe om politikk, eller samfunnsholdninger, så gjør man det. Alle har forskjellige saker de er legger merke til og vil endre, og jeg ser ingen grunn til at man ikke skal ta til orde i disse sakene. Det er jo flott at også du er opptatt av kvinne- eller kjønnspolitiske saker. Hvis det er ting du går og tenker på som ikke har kommet fram i den offentlige debatten som du savner, så ta til orde.
Grunnene til å ta opp kjønnssteriotypier i barneklær, leker eller bøker rettet mot barn er mange, blant annet er “den nye generasjonen” feminister opptatt av at kjønn bestemmes av identitet, ikke nødvendigvis fysisk kjønn.
Feks i vikinggraver måtte de gjøre om på alt de hadde tenkt da de oppdaget at det ikke var slik at graver med våpen var mannsgraver og graver med tekstilhåndverksutstyr var kvinnegraver. Det er helt hipp som happ i hvilke graver som er hva, og kjønn i arkeologien nå må defineres etter moderne rettsteknikeres metoder – egenskaper ved skjelettet og ikke gjenstandene, noe som redefinerer synet på historien. At det da i vår tid skal finnes bakebøker for prinsesser og bøker med kjemi -og fysikkoppgaver for gutter blir for dumt. Åpenbart var det ikke slik i vikingtiden en gang. Selvsagt er det viktig å ikke presse barn inn i en kjønnsidentitet som de ikke nødvendigvis har valgt selv. Det definerer for barnet hva vi voksne ønsker at de skal interessere seg for, se på som rammene for hva som er mulig og forventet av de, og er med på å danne deres identitet. Aksepterer vi det er vi fort tilbake til 50-tallet og kampen våre mødre tok for å komme inn på utdannings- og arbeidsmarkedet har vert fånyttes. Det får konsekvenser for valg av yrke, lønn osv.
Håper jeg klarte svare på noe av det du lurte på om feminismen, Anne-Helene Ose-Johansen.
Enten du kaller det patriarktat eller særettigheter forblir resultatet akkurat det samme. Faktumet blir at en kvinne kan slippe unna med mildere straff, komme inn på realfagsretninger lettere, og beholde omsorgen for barnet fremfor faren i en tvist. Forøvrig har jeg møtt mange jenter som er veldig imot kvotering fordi de blir møtt med mange fler fordommer fordi de ble kvotert inn. Du sier feminismen kjemper for begge kjønn. Rart ingen av de store sakene feminister skriver om noen gang handler om de temaene jeg nettopp tok opp feks fengselstraffer og barneomsorg. Ligger som sagt litt i ordet og jeg er langt ifra overrasket.
Du fremstiller det som noe som feminister kjemper for eller ønsker å beholde, det kan ikke bli mer feil enn det. Ja. Det er et problem at disse diskriminerende praksisene eksisterer, men du kan ikke skylde på feminister for de…
At jenter kommer inn på realfagene lettere var en nødvendig for å sikre rekrutteringen som var nødvendig. Akkurat som at det er gjort tiltak for å få gutter gjennom førskolelærerstudiet og inn på veterinærstudiet…. Det er en nødvendighet for å sikre at holdningene endres.
Du kan ikke hevde at feminister aldri tar opp disse temaene. Jeg ser det ved jevne mellom at feminister tar opp disse temaene. At du ikke ser det kan du ikke skylde på feministene for det…
Det er langt ifra en nødvendighet å kvotere på bakgrunn av kjønn. Ja, du får en bedre fordeling på papiret, men du får ikke de beste. Alt handler ikke om statistikk.
Gi meg gjerne en link til en nylig skrevet artikkel som omhandler problematikken rundt at kvinner får mildere straffer i rettsvesenet, skrevet av en selverklært feminist.
Forøvrig tror jeg feminister er lite interessert i å gå i dybden på noe som ikke gagner dem. De som gjør det er helt klart i fåtall ihvertfall.
Jeg skrev et blogginnlegg om dette på denne bloggen i fjor. Ikke akkurat den mest delte, men men. https://maddam.no/2013/02/straffes-kvinner-for-lett/
Det meste av kvotering innen arbeidslivet dreier seg om at “hvis to like gode kandidater så skal man velge den som representerer den fåtallige gruppen”. Dette går begge veier, men avhenger av yrket. Det er ingenting som tilsier at den ene med 0,2 karakterer mindre vil være en dårligere student innen temaet. Det er en marginal hjelp, men sender et signal om at man er ønsket og får plass.
Jeg er selverklært feminist. Men jeg ser ingen grunn til å lete i historikken min for å finne en diskusjon, bloggpost eller artikkel for å finne dette..
Jeg tror de fleste feminister er mer prinsipielle enn det du tror. Selv om jeg også innimellom blir skuffet over mine medfeminister. Akkurat slik jeg blir skuffet over de fleste andre mennesker, grupper og så videre, inkludert meg selv, når vi ikke klarer å tenke konsekvent eller prinsipielt nok.
http://www.tv2.no/2015/02/11/nyheter/abort/6558198
http://www.snopes.com/media/notnews/abortedboy.asp