For noen uker siden så jeg filmen ”Mamma” av Xavier Dolan sammen med min eldste sønn. Vi var like rødkantete i øynene begge to da vi gikk ut av kinosalen. Den handlet på sett og vis om oss.

Jeg vet hva det vil si å oppdra et barn med ADHD alene.

Å oppdra et barn med kraftig ADHD vil si å måtte planlegge alle ferieturer i detalj, med en plan A, B og C, der plan B og C dreier seg om ulike måter å evakuere søsken på eller la en annen voksen ta med seg barnet med ADHD hjem. Det dreier seg om å kanalisere rundt 70 % av voksenoppmerksomheten til ett barn, og la de andre barna lære seg å leve med at de må gå stille i dørene og noen ganger vente lenge på at mamma har tid til å se på tegningen de har laget. Det dreier seg om å gå på foreldre- og elevkveld på ungdomsskolen med en stor bandasje i panna som skjuler kuttet etter CDen som fløy gjennom lufta under gårsdagens klinsj. Den fant sted etter en grensesettingssituasjon som i de aller fleste familier foregår på en relativt rolig måte. Og så tørker man tårer, gir hverandre klemmer og sier unnskyld og trøster barnet som ikke alltid har kontroll over seg selv og som uttrykker et enormt selvhat for nettopp dét, før man later som ingenting og leker ”velfungerende” og er sosial med andre.

Å leve med et barn med kraftig ADHD innebærer at hver gang telefonen ringer innenfor vanlig kontortid, spretter skuldrene oppunder ørene fordi det sannsynligvis er skolen, og du må legge fra deg alt og kjøre og hente, fordi det skar seg i dag også. Han glemte nemlig å ta medisinene sine etter frokost, og da fungerer det bare ikke.

Og selv om du har andre voksne i livet ditt som fungerer som støtter når det blåser som verst, vet du at egentlig har han bare deg.

Hvis du dør, er han alene.

Alt har en grense

Til slutt klarte jeg ikke mer. Alle hjelpetiltak på lista var oppbrukt. Nederst sto det: ”institusjonsplassering”. Jeg tok den sinnssykt tunge avgjørelsen å sende ham fra meg. Jeg lurte ham, til og med. Vi gikk på kafé. Drakk kakao og snakket om fine ting. Han sa til meg: ”Mamma, Tupac Shakur lagde en sang til moren sin. Det skal jeg også gjøre en dag”. Etterpå satte vi oss i bilen. Han visste ikke hvor vi skulle. Vi kjørte til barnevernets kontor. Der ventet en kurator og to sivile politimenn. De kjørte ham til et sted så langt fra folk at det eneste han sa da han kom dit var: ”Fy søren. Herfra er det ikke noe vits i å rømme, en gang”.

Jeg gråt, men ikke før etter at de hadde dratt.

Ingen mødre sender fra seg barna sine. Alle vet det.

Hva slags syn på foreldrerollen får gutter som lever med at det er mamma som bærer hele ansvaret alene, og mamma som lever med skammen når ting ikke fungerer?

Det er mødrene som lever med skammen over å ha et barn som ikke fungerer og som ikke klarer å oppføre seg. Det er mødrene som får kjeft av naboen fordi hun ”ikke klarer å ha kontroll på ungen”. Mødre stiller opp, baker kaker, gir klemmer, smiler, hjelper med lekser, gir barna ”myke verdier” og inviterer ungene i gata. Mødre holder familien sammen. Men det naboen ikke vet, er at avtaleboka hennes er like full av møtedatoer med alle offentlige kontorer som finnes på lista, som av jobbavtaler. Det naboen heller ikke vet, er at om kvelden sitter hun og planlegger dagen etter i detalj fordi barnets fungering er 100 % avhengig av forutsigbarhet, og om noe skjærer seg går halve formiddagen med til det. Det naboen ikke vet, er at barnet samtidig, etter leggetid, ligger og gråter fordi han ikke klarer å kontrollere sinnet sitt. Og så savner han pappaen sin, men pappaen hans er ikke der. Han har aldri vært der. Han har aldri vært på foreldremøter, heller. Eller på skoleavslutninger. Eller på fotballkamper. Men ingen stiller spørsmålstegn ved det.

Hva gjør det med gutter å vokse opp med fedre som åpenbart ikke bryr seg? Gutter som blir tenåringer og som skal bli menn, og fedre selv en dag. Hva gjør det med gutter å vokse opp med mødre som skal fylle to foreldreroller, noe som egentlig er en umulig oppgave? Hva slags syn på foreldrerollen får gutter som lever med at det er mamma som bærer hele ansvaret alene, og mamma som lever med skammen når ting ikke fungerer?

Jeg har ikke noe svar på det. Jeg vet bare at mødre som oppdrar barn alene, opplever at de tas for gitt. Mødre er de som tar hensyn og som passer på å ikke fortelle hele sannheten om hvorfor pappa ikke stiller opp og er der, fordi hun vet at sannheten kommer til å skade barnet mer enn de hvite løgnene gjør. Fedre som ikke stiller opp, er det få som stiller spørsmålstegn ved.

Noen ganger brister det, og lysten til i harde ordelag å frese til barnet hvorfor pappa ikke kommer på skoleavslutningen, tar overhånd. Det er utfordrende å være buffer, å ta imot bebreidelser fordi du vil beskytte. Og smerten etterpå, når du ser ansiktsuttrykket og tårene, er vanskelig å bære.

I disse dager hvor fedres vilje til involvering, deltakelse og andel pappapermisjoner er det som løftes frem i lyset, merkes det ekstra godt der situasjonen ikke er slik. Jeg, som andre, berømmer disse mennene som stiller opp. De er ansvarsfulle foreldre, bra menn og gode forbilder, og det er slike Norge vil ha. De får ros, og det er fortjent.

Samtidig er det ekstra viktig å huske på at det ikke er alle som har det slik. Noen foreldre er alene, og noen foreldre er alene om tunge og vanskelige ting. Jeg synes det er på tide å gi dem også den kredibilitet de fortjener. For alt du vet, kan det være naboen din det gjelder.

Gutten i teksten er nå 20 år og har gitt sin tillatelse til at den publiseres. Forfatteren ønsker å være anonym av hensyn til barnet.

Illustrasjonsbilde: publicdomainarchive.com