Jeg husker en mann som skreik av smerte når han stakk en tannpirker inn i tanna og i tannkjøttet. Formålet var å avlive en verkende tann.

Tannpine kan drive en mann til vanvidd, drive han til å gjøre hva som helst. Koste hva det koste vil, så lenge det ikke koster penger. For penger til dyre tannlegeregninger er ikke alle forunt. Selv ikke i Norge.

Munnen defineres visst ikke som en del av kroppen her til lands. Behandling av munnen dekkes derfor ikke av Folketrygden slik annen medisinsk behandling. Merkelig er det, for den som har hatt tannverk vet man at lite merkes mer «på kroppen» enn akkurat tannpine.

Beveger man seg nedover i klassehierarkiet vil man oppdage at det er betydelige forskjeller i folks tannhelse. Blant de med god økonomi er god tannhelse en selvfølge. De har råd til jevnlige tannlegebesøk og unngår derfor for store skader på tennene. De bemidlede bruker isteden stadig mer penger på utseendet. Bare siden 2003 har antallet private klinikker og enkeltpersonforetak som tilbyr kosmetisk kirurgi økt med over 50 prosent. Kosmetisk tannpleie er en del av denne trenden, der tenner også fungerer som estetiske attributter. Jeg hørte radioen forleden at stadig flere voksne tar tannregulering (på baksiden av tennene) for å få den perfekte perleraden. Tannfasetter, tannbleiking og regulering. Her fyker millioner til tannpleie som handler om å pynte på fasaden.

Tennene får heller bare verke, dø og falle ut

I den andre enden av klasseskalaen handler svake tenner om manglende funksjon, om manglende mulighet til å tygge maten, frihet fra smerte, skam og isolasjon. I følge SSB har dårligere tannhelse helt klar sammenheng med lav utdannelse, å være mottaker av stønader, å være mann og/eller det å være bosatt i Nord-Norge. Hvem du er og hvor du bor har altså avgjørende betydning for tannhelsa. En stor andel av de som ikke går til tannlegen svarer at det er økonomiske grunner til at de ikke går.

Tidens tann tærer. Enten så gnages de ned, eller så holder de, som man sier. For de som har råd til nye tannfasetter holder tennene. For dem med tom lommebok finnes ingen polstring.

Er man fattig må tannlegebesøk ofte nedprioriteres. Tennene får heller bare verke, dø og falle ut. Det kan lede til ganske grotesk tannpine og improvisering for å få slutt på lidelsene. Alternativt kan de trekkes og etterlate store sjenerende hull i munnen.

Forskjellene på folks tannhelse gir et ganske uhyggelig bilde på hvordan klassesamfunnet byr på ulike utfordringer for folk, også her i Norge. For noen er tennene en bekymring på grunn av missfarging. For andre er det en bekymring fordi det forringer livskvaliteten, både fysisk, mentalt og økonomisk.

De tror liksom ikke helt på ulikheten, akkurat som noen ikke tror på menneskeskapte klimaendringer.

Hvordan klassesamfunnet påvirker oss blir dessverre stadig mer relevant, da Norge beveger seg i retning av å bli mer klassedelt samfunn. Vi har en voksende underklasse og en rik elite som sitter i lukket luksuslugar på et ekspresstog mot mer rikdom. De rike blir rikere og de fattige sakker akterut, utenfor den generelle velstandsveksten. Likevel er det ideen om Norge som en eneste stor lykkelig middelklassefamilie som ser ut til å prege vår selvforståelse. Middelklassemyten, middelklasse-illusjonen, gjør at debatter om sosial og økonomisk ulikhet, og konsekvensene av denne ulikheten for ofte fortrenges.

Når ulikhet diskuteres i offentligheten blir det ofte så abstrakt, så på overflaten, så grovt oppsummert, så statistisk, så langt unna eller så teoretisk at folk ikke forstår hva denne «ulikheten faktisk dreier seg om». Hva går den ut på? Hvor slår den ut? Hvordan, sånn helt konkret? Ganske mange ser ut til å slite med å forstå at det finnes fattigdom her til lands. De tror liksom ikke helt på ulikheten, akkurat som noen ikke tror på menneskeskapte klimaendringer.

Hvordan kan middelklassemyten overleve på et slik faktagrunnlag?

Politikk handler blant annet om fordeling av ressurser. Å skape en rettferdig fordeling fordrer en adekvat virkelighetsbeskrivelse. I blant er jeg usikker på hvor god virkelighetsforståelsen er. Politikere, samfunnsdebattanter og ledere av tenketanker gjentar at «vi har relativt små forskjeller i Norge». Ja, det meste om ulikhet må sies å være ganske så relativt sammenlignet med resten av verden. Resten av verden ser slik ut: 1 prosent av de rikeste i verden eier snart 60 prosent av alle verdiene.

Det er på tide å si det som det er: her til lands har vi betydelige økonomiske og sosiale forskjeller. Ute i verden er forskjellene groteske, farlige og direkte motbydelige!

En konkret konsekvens av ulikheten i Norge er altså forskjeller i tannhelse. Men også for resten av kroppen setter klassetilhørighet sine spor. Helsa til de med lang utdannelse og god inntekt er betraktelig bedre og levealderen betydelig høyere enn blant de med lav utdannelse og dårlig økonomi. Vi ser også at risiko for nesten alle sykdommer, skader og plager (i alle aldersgrupper) er økende jo lenger ned i samfunnshierarkiet man beveger seg.

Et illustrerende eksempel på disse forskjellene er Oslo med hele 12 år forskjell i forventet levealder mellom enkelte bydeler. Hvordan kan middelklassemyten overleve på et slik faktagrunnlag? Og når sammenhengen mellom klasse og helse er så åpenbar, hvorfor snakkes det ikke da mer om?

Det finnes tiltak som kunne gjort livet bedre for de som sliter. Subsidiert tannhelsetjeneste ett tiltak. Gratis skolemat til alle barn er et annet. I Sverige har de begge deler. Hva er det som gjør at man ikke bryter igjennom lydmuren med de sammen kravene i Norge?

En trend i det moderne norske klassesamfunn er at eliteposisjoner går i arv og at avstanden mellom elitene og folket øker. Det går kanskje på bekostning av beslutningstakernes/elitenes (og de med innflytelse til påvirke dem) evne til å forstå det samfunnet vi lever i. Lider de av en klasseblindhet? At forskjellene i dette landet øker er ikke naturlov, og det hadde ikke behøvd å være slik dersom man hadde beslutningstakere som ville det annerledes.

Jeg husker en familie som ikke gikk til tannlegen. Det var ti år siden sist, det kom til å bli for dyrt, for omfattende. Sist gang gjorde det også jævlig vondt, fikk tannlegeskrekk etter det. Best å la være. Trenger jo egentlig mest av alt nye sko til barna, og ikke en tannlegeregning på 30 000 kr nå.

Gå inn å lik facebooksiden til fagforbundet: Tannhelse inn i egenandelsordningen

Bilde: The Tootf Fairy, Alan, CC BY NC SA 2.0

Bilde: son risas, maru, CC BY NC SA 2.0

Bilde: Louder!, FA73, CC BY NC 2.0