Jeg, meg og mine komplekser
Jeg er så lei av å høre om andres kroppslige komplekser. For tykk mage, for slapp rumpe, for tynt hår, for små pupper. Bla, bla, bla. La oss heller snakke om de kompleksene som virkelig betyr noe her i livet. Jeg vil snakke om mitt akademiske kompleks.
Toppbloggere må tåle mye motstand. Total utlevering av seg selv jevnlig på internett fører til mange tilbakemeldinger, både ris og ros. I romjulen fikk vi alle krumkaka i vrangstrupen da vi kunne lese at hovedfruen, Caroline Berg Eriksen, i et tåredryppende og angrende innlegg på sin blogg innrømte at hun har redigert på bildene sine på bloggen. Tenner har blitt hvitere, kroppsdeler tynnere. Det skal heldigvis aldri skje igjen. Før jul skrev også bloggeren Voe om hvor gale tanker hun kan ha om seg selv og egen kropp når hun skal legge ut bilder på bloggen. Når hun møter andre jenter blir hun blendet av hvor pene, tynne og flotte de er.
Jeg vil gjerne benytte anledningen til å følge opp denne åpenhjertige bloggingen, denne trenden med å blottstille seg og vise sine svakheter. Så her kommer det: Veldig ofte føler jeg meg skikkelig dum og forvirret. Der, da var det sagt.
Herregud, de andre er så mye smartere enn meg. Best å holde kjeft.
Mitt kompleks
Jeg vil si at jeg har et akademisk kompleks. Det kan utarte seg på mange forskjellige måter. Jeg kan for eksempel sitte rundt middagsbordet sammen med gode venner og bekjente også begynner noen å snakke om at oljeprisen har stupt, årsaker til dette og konsekvensene for økonomien. Plutselig føles det ut som om hodet mitt forvandler seg til et stort svart hull. Jeg forsøker desperat å komme på noe å si om skiferoljeproduksjonen i USA, men kommer ikke på noe. Hva er egentlig skiferolje? Jeg aner ikke, og hvis jeg noen gang har ant det tok jeg sikkert feil. Hvilke land er egentlig med i OPEC? Nå tror jeg de andre kan se det sorte hullet i hodet mitt også. Hva med sanksjonene mot Russland og Iran og norsk oljeavhengighet? Jeg tror jeg har lest noe om dette, men jeg husker ikke hovedpoenget i artikkelen. Herregud, de andre er så mye smartere enn meg. Best å holde kjeft.
Rett før det er min tur scroller jeg desperat gjennom notatene mine fordi jeg er redd for å glemme noe, eller enda værre: si noe feil.
Det hender jeg blir bedt om å holde et foredrag om noe. Min første innskytelse er vanligvis “Nei, det kan jeg ikke nok om.” Ofte foreslår jeg noen som jeg heller synes de burde spørre. Det er alltid noen andre som jeg tenker at kan mye mer om temaet enn meg. Eller noen andre som er mye flinkere til å holde foredrag enn meg. Noen som har mer erfaring. Når jeg likevel innimellom sier ja til å holde et innlegg gruer jeg meg veldig. Rett før det er min tur scroller jeg desperat gjennom notatene mine fordi jeg er redd for å glemme noe, eller enda værre: si noe feil. Det værste er å si noe feil. Det flaueste er likevel at jeg blir veldig varm og svetter under armene når jeg snakker. Jeg er livredd for at noen skal se svetteringene mine og må planlegge nøye hva jeg skal ha på meg. I tillegg rødmer jeg på halsen. Jeg får mange røde flekker og striper på hals og bryst. Derfor må jeg ha på høy hals eller tørkle, noe som ikke hjelper på svetteproblemet. Det er en ond sirkel, og jeg er veldig glad og lettet når jeg er ferdig. Det føles nesten som å være ferdig med en treningsøkt.
Jeg skulle gjerne ha retursjert hjernen min litt, bare litt sånn innimellom.
Retusjering av hjernen
Jeg skulle gjerne ha retursjert hjernen min litt, bare litt sånn innimellom. Fikset på den i et dataprogram slik at jeg ble litt smartere, kjappere og mer analytisk. Men det går ikke. Jeg forsøker å lese nyheter hver morgen, følge med på samfunnsdebatten og viktige internasjonale hendelser. Likevel må jeg nok forsone meg med at jeg vil være forvirret hele livet, forhåpentligvis vil jeg kunne være forvirret på et stadig høyere nivå.
På en måte håper jeg at det ikke bare er jeg som sliter med disse kompleksene, for det er kjipt å være alene om det. På den annen side er jeg bekymret. Forskning viser at tenåringsjenter bruker mer tid på utseendet sitt enn på lesing og lekser til sammen. Samtidig sier NHO- leder Kristin Lund at hun tror en av hovedgrunnene til at vi har færre kvinnelige ledere er at kvinner undervurderer seg selv og holder seg selv tilbake. Eksperimenter i USA også vist at akademikere anser mannlige jobbsøkere som mer kompetente enn kvinnelige, selv når søknadene er kliss like. Ikke bare sliter jenter og kvinner med komplekser for kroppen sin og utseendet sitt, men i tillegg skal vi altså slite med at både vi selv og andre undervurderer kunnskapene våre.
Men dette handler ikke bare om meg. Kompleksene vi sliter med er ofte del av et strukturelt problem.
Vi, oss og våre komplekser
Jeg forsøker å jobbe kontinuerlig med meg selv og mine komplekser. Jeg sier til meg selv “dette får du til” istedet for å si at jeg bare skal prøve. Jeg sier ja til å holde foredrag og innledninger selv om jeg synes det er skummelt og jeg tenker at det ikke bare er greit, men ganske deilig å ikke måtte kunne noe om alt. Men dette handler ikke bare om meg. Kompleksene vi sliter med er ofte del av et strukturelt problem. Det er dypt tragisk for samfunnet at flertallet av unge jenter er misfornøyd med kroppen sin og at unge mennesker slanker seg til døde. Likevel slår det meg hvor mye vi snakker om fysiske komplekser og hvor lite vi snakker om komplekser knyttet til kunnskapene våre. Jeg vil derfor snakke mer om at vi føler oss dumme og inkompetente, og ikke bare om at vi ikke er tynne eller pene nok. Det er nemlig ingen av delene som er greit.
Bilder:
Stupid IV, Laura Lewis, (CC BY-2.0)
Stupid Ice Letters, Ines Saraiva, (CC BY-ND-2.0)
Stupid, MïK, (CC BY-NC-SA- 2.0)
Om forfatteren
Sunniva
35 år, Oslo, samfunnsøkonom. Sosialist, feminist, mosjonist og miljøverner. Leder for Oslo SV. Gruppeleder for SV i bystyret i Oslo og medlem av samferdsels- og miljøkomiteen. Lever i tiden og forventer effektivitet!
Et strukturelt problem… Nja, njo… I så fall ligger problemet i et speil nær deg. Det er ingen menn i alle fall som står og forteller deg at du ikke kan.
Sånn, akkurat sånn har jeg det også! Og det er jo fryktelig slitsomt. Har lenge tenkt på å skrive noen ord om det samme, men har alltid følt at jeg ikke er smart nok til å uttrykke hvor lite smart jeg er. Skjønner? ;)
Du er ikke aleine, med andre ord ;)
Nokså vanlig å føle at man ikke klarer å oppnå noe (opptil 70% av befolkningen opplever dette en eller flere ganger i løpet av livet om vi stoler på wikipedia)
http://en.wikipedia.org/wiki/Impostor_syndrome
“The impostor syndrome (also spelled imposter syndrome), sometimes called impostor phenomenon or fraud syndrome, is a psychological phenomenon in which people are unable to internalize their accomplishments. Despite external evidence of their competence, those with the syndrome remain convinced that they are frauds and do not deserve the success they have achieved. Proof of success is dismissed as luck, timing, or as a result of deceiving others into thinking they are more intelligent and competent than they believe themselves to be”
Hei Sunniva,
Jeg leste om ditt kompleks i dag mens jeg målbevist inntok morgenkaffen. Gjennom ordene kjente jeg igjen gamle følelser – som kunne gjøre enhver sosiale situasjon til et problem. Noen ganger ble det et problem før man var i situasjonen, for ikke å snakke om hvor ofte det egentlig ikke var et problem.
Etter en stund begynte jeg å innse at dette var helt ok. Jeg kan ganske lite om nyheter, ski-VM og annet. Tiden prioriterer jeg til læring, trening, eller noe sosialt. Filmer og TV-serier er en sjelden ting. Viktige nyheter finner vei inn i livet mitt uansett.
Jeg kan ikke vite alt, og det vil jeg heller ikke. Tiden jeg har i min egen kropp er relativt kort, hva jeg ønsker og liker å bruke tiden på, velger jeg selv. På grunn av mine “sære” interesser, for ikke å snakke om dybde, er det vanskelig å følge med på alt.
Det er for mye informasjon om alt i verden til at man skal vite alt. Praktisk sett er det helt umulig, og jeg har gjort meg tilfreds med mine valg. De valgene har gjort det vanskelig å ha gode samtalepartnere, men det er ennå måter å gjøre opp for dette i min verden. Isteden for å finne noe lurt å kommentere på, så stiller jeg heller spørsmål basert på hva folk sier. Relativt tilfreds kan jeg ytre mine ting og vite at folk har absolutt ingen anelse om hva jeg prater om. Men dette er ikke et maktspill, jeg tjener ikke noe på det.
Hvis jeg blir spurt om noe, så skal jeg gjøre mitt beste. “Hva jeg gjør er godt nok” er noe jeg hørte fra en buddhist. Mine kompleks har vært mange, spesielt det med perfeksjonisme, at ting må være godt nok. Praksisen viser seg til å være annerledes. En viktig ting jeg realiserte, var å akseptere hvor mitt nivå er. Bare da kan jeg begynne å skape en vei mot forbedring. For meg, mitt ego, så er det alltid sårbart å finne ut hvor god (antakelig dårlig) jeg er til noe. Likevel er det en kritisk del for å bli bedre.
Jeg er så god som jeg trenger å være. Kanskje ikke så god som jeg ønsker å være. Slikt sett har perspektivet endret seg. Fra å må være bra, at jeg må få det til, til å rett og slett se det som et eksperiment. Jeg skal teste mine ferdigheter, fokusere på å gjøre det så bra som jeg kan, gjøre meg sårbar og lære av det. Aldri har jeg vokst så mye.
I en verden hvor en person ser ut til å vite mye om alt, vet personen lite om ingenting. Man kan hive ut det man leste fra avisen, så i en video osv, men det skraper alltid bare overflaten. Nyansene, det viktige, det kritiske, må man gå i dybden i. Det vil alltid kreve at man bruker tid, mye mer tid, for å snakke konstruktivt. De fleste jeg har støtet på går på tomgang om et tema etter en kort stund, hvis de selvfølgelig ikke har en viss bakgrunn for å diskutere temaet.
Jeg er flink på mitt, jeg vet en del ting om noen temaer. Valgene jeg har tatt står jeg for, og hvis det betyr at jeg ikke aner hvem som vant tittelen for boxing, eller hva den norske dama heter, så er det helt ok. Presset om å følge med på alt tar bort fokuset fra de virkelige viktige tingene i mitt liv. Aldri skal jeg la min tid, mitt liv, bli diktert av andre. Uten den friheten til å være meg selv, lever jeg i et personlig helvete.
Da jeg begynte å skrive hadde jeg litt andre tanker om hvordan det skulle bli. Jeg tror at hva jeg er skrevet er godt nok. Jeg føler med deg, Sunniva.
Hilsen Roar
PS: Hadde tenkt å sende dette som en e-post, men fant ikke den. :)
Hei,
Hvis veldig mange sliter med akkurat de samme problemene tenker jeg det er veldig viktig å se etter årsaken til at så mange tenker de samme tingene. Ligger problemet virkelig da kun hos hver enkelt, eller er det noe strukturelt som er med på å forårsake tankene som så mange har? Selvfølgelig kan hver enkelt gjøre noe, men jeg tror også at vi kan gjøre noe sammen. Altså, at vi kan gjøre noe på strukturelt plan for å løse problemene.
Artig at du mener at du vet hva menn forteller meg og ikke. Jeg skal ikke fremstille meg selv som noe offer i denne sammenhengen, for det er jeg ikke. Men forskere (som f.eks. Beret Bråten) som har sett på hvordan kvinner og menns kompetanse i organisasjoner vurderes, har konkludert med at kvinner generelt vurderes som mindre kompetente deltakere og at de ofte omtales med begrep av typen “mindre faglig tunge”.
Godt å høre! :) Og litt trist, selvfølgelig.
Takk for det Roar! :)
Da lurer jeg virkelig hvor Beret Bråten har vært og spurt seg for. Og ikke minst hvordan spørsmålene var formulert. Jeg har snaue 20-års erfaring fra et tungt mannsdominert yrke, og en hver kvinne som kommer mottas med åpne armer og behandles og respekteres som “gutta”.
Samme i andre jobber jeg har vært innom under studietiden, det var aldri noen som stilte spørsmål ved kvinnenes kompetanse fordi de var kvinner. (Med unntak av et par kvinner som hadde en hang til dette…).
Spørsmålet da er om Bråten har gjort sin undersøkelse slik at de som reelt sett har lav(ere) kompetanse rettmessig har blitt omtalt slik. Jeg har som sagt aldri opplevd at kvinner har blitt undervurdert kompetansemessig, unntatt av andre kvinner, på det grunnlaget at de er kvinner.
Neste tanke er jo, er de tankene som skisseres her tanker som kun kvinner har? Hvis menn også har slike tanker (noe menn faktisk har). Er det da enda et strukturelt problem, eller er det menneskelig natur?