En tekst om anonymitet og pseudonymitet i nettdebatter.

Den minste bukken Bruse

Jeg lar trollene være i fred. Jeg er feig. Jeg føler meg som den minste bukkene bruse som skal over broa. Egentlig mindre enn den minste bukkene bruse, for jeg krysser ikke broa i det hele tatt. Jeg tenker at hadde jeg bare hatt en rustning, et skjold eller større horn skulle jeg faen meg vært litt mer Espen Askeladd og tatt opp kampen. Og jeg tror det er mulig å få flere til å kjempe.

Da jeg og internett ble kjent var jeg en sjenert femtenåring i en liten vestlandsbygd, som plutselig følte at verden banka på døra. Plutselig var jeg et kallenavn på et skjerm, og ingen trengte å vite hvem jeg var før jeg selv valgte å fortelle det. Jeg og fremmede mennesker delte hverdagsproblemer, musikktips og drømmer i sanntid. Etter hvert ble vi kjente, og da var det ikke så skummelt å fortelle hvem man var og hvor man bodde.

Flere nettaviser har de siste årene fjernet muligheten for å skjule seg bak kallenavn i kommentarfeltene. Målet har vært mindre hets og høyere saklighetsnivå. Mye kan tyde på at innsatsen til dels har vært vellykket, og at de verste trollene har sprukket. Samtidig peker Institutt for samfunnsforskning på at det primært er menn som dominerer nettdebattene, og at kvinner er spesielt dårlig representert i debatter om økonomi, politikk og innvandring. Kvinner foretrekker dessuten å nettdebattere der de kjenner folk fra før, som på Facebook.

Et skjold

Trollene eksisterte også da jeg var 15 år, det har de tross alt gjort siden folkeeventyrenes tid. Men trollene visste ikke hvem jeg var. Hver gang det poppet opp en melding på skjermen min fra folk som sa de ville pule eller voldta meg, kunne jeg bare lukke chattevinduet og himle med øynene. Jeg visste at de ikke visste hvem jeg var eller hvor jeg bodde. Jeg hadde mitt skjold. Jeg hadde mitt kallenavn. Jeg var trygg.

I følge den britiske jussprofessoren Lillian Edwards har både Google og Facebook uttalt at de ønsker bruk av ekte navn, under dekke av å redusere nettmobbing, spam, online stalking og trolling. Samtidig vet vi at dette selskaper som tjener godt å vite mest mulig om hvem vi er. Prisen vi betaler for å bruke disse nettsamfunnene er deling av personopplysningene våre og målrettet reklame. Når kommentering via Facebook blir eneste mulighet for å kunne stange mot trollene, vil noen droppe å krysse broa. Forskeren Danah Boyd går så langt som å si at det at man må fremstå med ekte navn for å delta i en nettdebatt, er maktmisbruk over sårbare personer.

Voldtektsofre kan fortelle sine historier, uten at kollegaer og naboer får vite om det.

“My name is me” kjemper for at alle bør får være seg selv på nett, og at dette best kan gjøres gjennom at vi selv har muligheten til å velge hvordan vi vil framstå på nett. Her forteller alt fra aktivister og kjendiser til prostituerte og innvandrere om hvorfor de ikke kan eller ønsker å fremstå med ekte navn i nettdebatter. En sykepleier som har slitt med sin mentale helse, forteller at dette gir henne mulighet til å diskutere sykdommen sin, uten at hennes pasienter trenger å finne ut av det. En transseksuell mann forteller at han med pseudonym slipper å få like mange drapstrusler som tidligere. Flere som har blitt utsatt for stalking kan delta i debatten, uten å frykte at noen dukker opp på døra dagen etter. Voldtektsofre kan fortelle sine historier, uten at kollegaer og naboer får vite om det.

Selv om bruk av fullt navn i nettdebatter kan ha ført til at noen troll ligger med brukket rygg, bør vi heller tenke på alle de små og mellomste bukkene bruse som ikke tørr å krysse broa lenger. For er det virkelig verdt å “ta debatten” under fullt navn, når man vet at trollene på sekunder kan søke opp både telefonnummeret ditt og bostedsadressa di? Når man vet at det å uttale seg om kontroversielle temaer raskt fører til en trussel i innboksen på Facebook?

Skal kommentarfeltene ha en hensikt, bør målet være å sikre en bredest mulig debatt hvor flest mulig deltar med sine erfaringer og perspektiver. Dagens situasjon minner mer om at dette kun er en arena hvor visse grupper kan kose uimotsagt med misnøyen.

 Pseudonymitet, ikke anonymitet

Skal kommentarfeltene ha en hensikt, bør målet være å sikre en bredest mulig debatt hvor flest mulig deltar med sine erfaringer og perspektiver. Dagens situasjon minner mer om at dette kun er en arena hvor visse grupper kan kose uimotsagt med misnøyen.

Det bør ikke være nødvendig å måtte opprette en falsk Facebook-konto for å kunne bidra i nettdebattene, om grunnen så er at man er troll eller fe. Ville det ikke heller vært en bedre løsning at nettavisene heller gjør det mulig å bruke pseudonymer? Pseudonymer gjør det mulig for nettavisene å kontrollere både navn og telefonnummer før debatten bråker løs, samtidig som en kan rive av maskene og utestenge de som ikke klarer å oppføre seg i dagslys. Samtidig kan dette gi de små bukkene brusene store nok horn til å tørre å ta kampen. I et demokrati bør vi bør stimulere flest mulig til å delta, og nettavisene har en mulighet til å få flere til å bruke sin stemme. Når flere bukker krysser broa, er det også flere som kjemper mot trollene. Er det ikke verdt et forsøk?

* Du kan lese mer om hvem som rammes av å måtte fremstå med ekte navn på Geek Feminism Wiki “Who is harmed by a “Real names” policy?”

Ragnhild Olin Amdam er 33 år gammel byråkrat, sosialist og feminist. Hun er også over gjennomsnittlig opptatt av katter, personvern, teknologi og digitalisering.

Bilder:

Forsidebildet “Goats”: PeterDargatz (Creative Commons Deed CC0)

“De tre bukkene Bruse”: Michael Lomax (CC BY-NC-ND 3.0)

“Three billy goats”: skjermdump fra World stories