Anniken Huitfeldt hevder at hennes stemme mot obligatorisk hijab i Iran ikke vil bli hørt hvis hun blir i Norge og boikotter Stortinget-reisen til landet, slik to andre stortingsrepresentanter gjør. Men hvem er det som hører forhandlinger som foregår bak lukkede dører?

Viktig politisk signal

Stortinget har mottatt en muntlig invitasjon fra utenriks- og sikkerhetskomiteen i Irans nasjonalforsamling for å komme på besøk, og en delegasjon fra Stortingets utenriks- og forsvarskomité planlegger å besøke Iran, skriver Dagsavisen 21.01.15. Stortingsrepresentant Trine Skei Grande og visepresident på Stortinget Marit Nybakk boikotter reisen til Iran som protest mot obligatorisk hijab. I mitt innlegg “min skjulte frihet” skrev jeg om fenomenet obligatorisk hijab og hvordan det opprettholdes i Iran. Gjennom historien har iranske kvinner opplevd både forbud og påbud når det gjelder hijab, men ingen har spurt dem hva de selv ønsker. De ønsker at verden skal lytte til dem! Derfor er Trine Skei Grande og Marit Nybakk sin avgjørelse historisk og er viktig for den globale kvinnekampen. Slike handlinger gir iranske kvinner håp og energi for å fortsette kampen, og sender et viktig politisk signal.

Allerede i går visste alle mine venner, familiemedlemmer og bekjente i både Iran og andre land at Trine Skei Grande og Marit Nybakk boikotter reisen til Iran. “Vår stemme blir hørt!” sto det på “my stealthy freedom” -Facebooksiden, og iranske myndigheter og verdenssamfunnet ble oppmerksomme på dette.

Anniken Huitfeldt og flere andre kvinner velger derimot å reise. Huitfeldts begrunnelse er blant annet at ingen kommer til å vite at hun har protestert hvis hun holder seg hjemme. Hva mener hun med dette? Allerede i går visste alle mine venner, familiemedlemmer og bekjente i både Iran og andre land at Trine Skei Grande og Marit Nybakk boikotter reisen til Iran. “Vår stemme blir hørt!” sto det på “my stealthy freedom” -Facebooksiden, og iranske myndigheter og verdenssamfunnet ble oppmerksomme på dette. Så, hva mener Anniken Huitfeldt?

Moralpoliti og overgrep

Hijaben i Iran er lovfestet og obligatorisk. Myndighetene har kontrollkomiteer på arbeidsplasser og på skoler, og moralpolitiet har ansvar for å kontrollere kvinners hijab i gatene. Jeg kjenner mange kvinner som har fått sparken fra jobben eller ikke får lov til å fortsette å studere for at de ikke bar hijaben slik myndighetene mener er riktig. Jeg kjenner mange kvinner som blir stoppet på gatene og får streng beskjed om å dekke seg til “ordentlig”. Jeg vet om mange kvinner som er blitt arrestert og straffet med piskeslag.

Huitfeldt sier at hun har gjort en helhetlig vurdering og påpeker at det kun er snakk om å dekke armer, bein og ha et sjal på hodet – ikke bruke heldekkende kappe, skriver Dagsavisen.

Jeg skrev om syreangrep mot kvinner med “dårlig hijab” i mitt siste innlegg. I går leste jeg at en av jentene som har blitt kastet syre på har mistet synet på begge øyne. Kanskje om et par år kan hun ved operasjon få litt syn på venstre øye. Broren hennes skrev at han bor i en annen by men reiser fram og tilbake for å passe på søsteren sin og familien. Det er alltid en i hennes familie som sitter vakt ved sengekanten hennes på sykehuset. Hun har store smerter. Familien hennes har ikke råd til behandling. Avisene har glemt dem. Myndighetene dekker ikke behandlingskostnadene. Jeg får det ikke ut av hodet. Er det virkelig kun et sjal?

Jeg skulle ønske Huitfeldt hadde uttalt seg annerledes om obligatorisk hijab i Iran, og jeg skulle ønske at hun i det minste anerkjenner det som faktisk skjer i i Iran. Når det er snakk om syreangrep, arrestasjoner og piskeslag, hva er forskjellen på en heldekkende kappe og et sjal?

Til hvilken nytte, Huitfeldt?

Huitfeldt sier at hun vil reise til Iran for å si klart i fra at norske politikere synes det er problematisk at kvinner tvinges til å dekke seg til. Men Huitfeldt har ikke blitt invitert til Iran for å diskutere hijab. På den ene siden velger hun å bære hijaben og på den andre siden vil hun ta det opp. Hva er det hun vil si som allerede ikke er blitt sagt? I dagens informasjonssamfunn tar det ikke mer enn 30 sekunder før et budskap kommer frem. Regimet i Iran har regjert i 35 år, og denne saken er allerede blitt tatt opp gjentatte ganger av iranske kvinner og av verdenssamfunnet. Det hjelper ikke at Huitfeldt reiser. Det hjelper ikke kvinnekampen i Iran. Det hjelper ikke kvinnekampen noe sted.

Feminisme er kampen mot patriarkatet, kampen mot mannsdominerte samfunn som anerkjenner mannen som menneske mens kvinnen, i beste fall, blir anerkjent som det annet kjønn. Feministene ser på kvinners frihet som en rettighet, og rettigheter er noe som gjelder for alle. Man kan ikke si at retten til å være en fri kvinne i Iran er noe annet enn retten til å være en fri kvinne i Norge. Det blir feil. Derfor støtter jeg Trine Skei Grande og Marit Nybakk og deres valg, fordi de forsvarer kvinners rett til å velge både i Norge og i Iran.

Som feminist har jeg ingenting å diskutere med en regjering som den Islamske republikken av Iran eller som Taliban. Jeg har ingenting å diskutere med dem som overser kvinners rettigheter.

Den iranske regjeringen overser kvinners rettigheter. Obligatorisk hijab er brudd på menneskerettighetene. Vår selvfølgelige rett til å være kvinner er ikke noe vi forhandler, låner eller tigger oss til. Som feminist har jeg ingenting å diskutere med en regjering som den Islamske republikken av Iran eller som Taliban. Jeg har ingenting å diskutere med dem som overser kvinners rettigheter. Det er bare makt som er svaret på slike forbrytelser. Hva slags makt har Anniken Huitfeldt? Hvilke kort sitter hun med på hånden? Hvordan skal hun få den islamske regjeringen til å slutte å begå slike handlinger?

Jeg tviler på at hijaben i det hele tatt blir diskutert under Huitfeldts opphold i Iran. Hodeplagget hun skal bære snakker for seg selv. Hun sier hun ikke blir hørt hvis hun ikke reiser til Iran. Men hvem er det som hører forhandlinger som foregår bak lukkede dører?

Bilder: Alle bilder er tatt fra Amir Farshad Ebrahimi (CC BY-SA 2.0).