Céline Sciamma har laget sin tredje film om ungdoms voksesmerter. Girlhood skildrer ungjenta Mariemes ungdomstid i en av de fattige forstedene til Paris, og hennes reise for å finne sin identitet i et miljø preget av fattigdom og tradisjonelle kjønnsroller.

I åpningsscenen ser vi en treningskamp i amerikansk fotball. Spenning, fysisk kontakt, fart, støy. Når kampen blåses av og spillerne tar av hjelmene ser vi at de er unge jenter, de fleste med afrikansk bakgrunn. De jubler, ler. Og på vei hjem går skravlen i ett. Helt til de møter en guttegjeng i en mørk trapp. Jentene blir stille og ser blygt ned. Det sprer seg en uro, et ubehag, og vi får et innblikk i den sosiale virkeligheten jentene vanligvis lever i. På en finurlig måte kommer filmens tematikk til syne: Jentenes leting etter egen identitet og plass i det franske samfunnet, i en virkelighet som er preget av streng sosial kontroll og fattigdom som gjør mulighetene få og framtidsutsiktene dystre.

Filmens hovedperson Marieme gir opp drømmen om å komme inn på videregående, og blir med i en småkriminell jentegjeng i stedet. De sloss, stjeler, er høylytte og sier imot når folk ser på stygt på dem. De krever respekt av omverden, de vil hevde seg og bli sett.

«Gjør det du har lyst til – du bestemmer selv». Det er mottoet til Lady, lederen av gjengen. Jentene krever retten til noe så grunnleggende som å kunne følge sine egne drømmer. Og kunne gjøre det veldig mange franske ungdommer kan: danse med venninner til høy musikk utenfor familiens kontroll, bruke fine klær og pynte seg, slippe å passe småsøsken, ha en kjæreste. For dem handler det om friheten til å kunne være seg selv, og ikke la seg kue av verken kjønnsroller eller fattigdom. De lever i en virkelighet som hindrer dem fra ting mange av oss tar for gitt: respekt, frihet, anerkjennelse. Løsningen deres blir å stjele seg til rikdom, sloss seg til respekt og bryte med forventningene de bli møtt med som jenter.

Gjennom hele filmen strever Marieme med å finne en kjønnsidentitet hun er komfortabel med. Sammen med jentegjengen er hun feminin på en tøff måte. Hun kaster den store collegegenseren, bytter ut flettene med løst hår og begynner med sminke. Når hun senere forlater jentene for en karriere som dopselger tar hun collegegenseren fram igjen, klipper håret kort og ser etter hvert nesten ut som en mann. Det blir viktig for henne å markere avstand til jentene som lever som prostituerte, hun får en slags stolthet over at hun har fått henge med guttene og selge dop, istedenfor å måtte selge kroppen sin. Hun bryter med forventningene – velger guttene framfor jentene.

Filmen lykkes med å skildre virkeligheten på en nøktern og diskret måte. Både ungdomsskildringene og forstadsbeskrivelsene unngår de sosialrealistiske klisjeene, takket være et stille formspråk, originale vendinger og dyktige skuespillere. Vi får aldri helt svarene, men må selv tolke hva Mariemes vekslende kjønnsuttrykk betyr. Hva kan man egentlig tolke ut av ytre markører som klær og hår? Hva oppnår jentene med sine provokasjoner? Opponerer man egentlig mot et stivt kjønnsrollemønster ved at man som jente adopterer de tradisjonelle mannlige markørene? Eller er man da likevel fanget i et todelt kjønnssystem?

De samme spørsmålene kan man stille seg om deres økonomiske situasjon. Selv om de stjeler seg til små glimt av rikdom så de kan betale for et hotellrom, en take away-pizza og pynte seg med stjålne klær: Kommer de egentlig noen vei? Ifølge Marieme gjør de ikke det. Et stykke ut i filmen har hun bestemt seg for å rømme fra familien og den voldelige broren, og har en siste kveld med jentene. «Har jeg noe valg?» spør hun. «Dere kommer jo ingen vei!» De andre jentene ser beskjemmet ned. Nei, de kommer ingen vei. De blir ikke rike eller voksne. De har fortsatt ingen framtidsutsikter, selv om de gjør det de har lyst til. Og de vet det. De opponerer mot begrensningene fattigdommen setter for dem, men de klarer bare å bøte på det i små glimt. På mange måter gjør de det bare vanskeligere for seg selv ved å droppe ut av skolen, skyve familien fra seg og ty til kriminalitet.

Det sterkeste inntrykket fra filmen er likevel en sterk følelse av fellesskap, trygghet og kjærlighet. Lykken jentene opplever når de mimer til Rihannas Diamonds. Sammen. Stoltheten de kjenner når de danser foran de andre ungdommene til stor applaus. Felleskapet når de sammen reagerer mot den butikkansatte som anklager Marieme for å stjele klær. I mangel på voksne som ser dem, skaper de et rom for omsorg og fellesskap selv. De finner styrke i hverandre. De klarer å gi hverandre den tryggheten, stoltheten og anerkjennelsen som foreldrene, skolen og samfunnet ikke gir dem. Det er en slags optimisme som går gjennom hele filmen. De lager sin egen verden. Sine egne regler. Som gir dem status, fellesskap og glede. Til tross for elendige betingelser finnes det et slags håp.

Så hvis du lurer på hva du skal gjøre i helga, ta deg en tur på kino og få en varm og tankevekkende opplevelse. Her kan du få en liten smakebit: