Ny bok om ulikestilling i arbeidsmarkedet
Det norske likestillingsparadokset har og blir ofte diskutert. Hvorfor tar gutter og jenter så tradisjonelle valg når vi samtidig beskrives som det mest likestilte landet i verden?
Det er klart det finnes ting i livet som er viktigere enn arbeidssituasjon og økonomi. Men om du tenker deg om, så er det kanskje ikke så veldig mye.
De fleste er enige i at like muligheter i arbeidslivet er et gode, og at man fra statlig hold ikke bør holdes tilbake verken av kjønn eller sosiale bakgrunn. Like juridiske rettigheter har ikke vært tilstrekkelig for å sikre at kvinner er like økonomisk selvstendige som menn. Konsekvensene av dette kan vi se i ulikelønn, kvinners helse, menns helse, kvinners karrièremuligheter og menns muligheter for å velge utradisjonelt og kombinere hjem og jobb.
Fra politisk hold blir det ofte sagt at det må være greit å verdsette familieverdier høyere enn arbeid og økonomi. Utfordringen er at høyresiden ikke stiller spørsmål ved hvorfor disse verdiene syntes å være så utpreget kvinnelige og at det uansett årsak til ulikheter ikke er greit at mødre har dårligere råd og mindre pensjonspoeng enn fedrene.
Det er klart det finnes ting i livet som er viktigere enn arbeidssituasjon og økonomi. Men om du tenker deg om , så er det kanskje ikke så veldig mye. Venstresiden legger opp til et velferdssystem som gir kvinnene tilgang til arbeidslivet, men som i realiteten likevel fører til ulikheter. Velferdstiltak som lange permisjoner skulle skape likestilling og like muligheter til å delta i arbeidslivet, men når denne typen velferdsgoder bare brukes av mor, bidrar det til det motsatte.
Mor jobber fortsatt deltid, far jobber overtid. I tillegg begynner det å bli veldig mange familiepolitske tiltak som kun tar tak i symptomene.
Kjønnsdeling og etniske skiller på arbeidsmarkedet
Og da er vi tilbake til likestillingsparadokset. Tirsdag kom boken om kjønnsdeling og etniske skiller på arbeidsmarkedet. Boken er satt sammen av 12 kapitler som på ulike måter hvordan kjønn, klasse og etnisitet påvirker våre yrkesvalg, og hvilke konsekvenser dette kan få. Forskerne Liza Reisel og Mari Teigen er redaktører og den er gitt på Gyldendal forlag. Kapitlene er skrevet av ulike forfattere, slik mange mer akademiske bøker er i dag.
Og det er kanskje typisk bok av og for folk som liker og er vant til å lese faglitteratur, til tross for at boken ønsker å ha et bred nedslagsfelt. Den er likevel leservennlig, blant annet på grunn av et gjennomarbeidet språk, korte kapitler og gode overskrifter, som gjør at denne boken egner seg god å lese både fra perm til perm og som oppslagsverk.
De første kapitlene er også gode introduksjoner til problemstillinger og diskusjoner på feltet, både akademisk og politisk. Boken starter definisjoner og diskusjoner på et nivå som gjør at det er enkelt å lese, også dersom dette ikke er et felt som er godt kjent fra før. Dette er en bok det er overkommelig å ta med på juleferie.
De færresten vil bli overrasket over resultatene som presenteres. Samtidig er det fint å ha ulike studier og sider ved segregering i arbeidslivet samlet, og det var interessant å lese om segregering horistontalt og vertikalt sammen med en artikkel om kjønnsessensialisme.
Forskerne diskuterer også resultatene. For eksempel beskriver Reisel kjønnsdelingen i arbeidsmarkedet, og viser til fire utviklingstrekk som kan tenktes å påvirke endringen fremover: Fremtiden til de mannsdominerte yrkesfagene, privatisering av helse- og omsorgstjenester, innvandring fra EØS-området og fedres deltakelse på hjemmebane. Å se slike trekk samlet, gjør det enkelt for oss som lesere å reflektere over veien videre.
Barth mfl. hevder at vi ikke har et likestillingsparadoks, men et samfunn som stadig preges av institusjonelle forskjeller. Kjønnforskjellene har også gått litt ned, i all hovedsak fordi kvinner og innvandrere i noen grad velger utradisjonelt. En nøkkel for å endre det delte arbeidsmarkedet er altså å få flere menn inn i kvinnedominerte yrker. Kanskje bør vi snakke mindre om kvinners valg og mer om menns?
Interseksjonalitet
På Maddam har flere skribenter vært opptatt av sammenhengen mellom likestilling, klasse og etnisitet, og det har blitt etterlyst mer fokus på interseksjonalitet. Det tar denne boken delvis på alvor. Sammenhengen mellom etnisk diskriminering og kjønnsdiskriminering diskuteres flere steder i boken.
Sammenhengen mellom klasse og kjønn er også tema for et kapittel, tas opp i kapitlet om utdanningsvalg og nevnes i andre kapitler, men studiet om juristene fremstiller verken klasseforskjellene eller horisontale kjønnsforskjeller i arbeidslivet.
Det hadde hevet boken om den kunne viet mer plass til dette. For eksempel er det relevant å se nærmere på nettopp kjønnsulikheter blant unge mennesker i utdanningsvalg (der de færreste har barn) og kjønnsulikheter i prioriteringer med og uten barn innenfor en yrkesgruppe som Halrynjo beskriver. Er det de samme mekanismene, for eksempel forventningen om at man som kvinne skal bidra mest med husarbeid og barn, men som slå ut på ulike tidspunkter? Eller handler utdanningsvalg mer om identitet og kjønnsulikheter i arbeidslivet om at man til tross for høye idealer ikke klarer å leve opp til i møtet med andre forventninger?
Kunnskap løser ikke problemer alene. Men en slik bok kan både bidra til at flere får øynene opp for hvor viktig arbeidslivet er for å oppnå likestilling i form av en jevnere fordeling av penger og makt. Det er et lite skritt på veien, men heldigvis i riktig retning.
Bilder:
_A0J7711-Edit-2 | Tor Kristensen |CC BY-NC-SA 2.0
Omslagsbildet brukt med tillatelse fra Gyldendal.
Om forfatteren
Susanne
Partipolitisk uavhengig byråkrat som innerst inne er rabiat radikaler. Er Østkant-patriot, og lar seg lett hisse opp i diskusjoner om forskjellene i Oslo. Blir irritert av mannsjåvinister, kjærringprat, smalltalk, broilere, folk som ikke er prinsippielle, og de som vi fortjener å ha det bedre fordi vi tilfeldigvis ble født i Norge eller i en rik familie. Altså: folk flest. Blir blid av å røyke, drikke vin, gå på ski, få skryt og å være sammen med gode venner. Kaster ofte bort tiden på meningsløse dataspill.
Kvinner skal selvsagt ha samme rettigheter som likt kvalifiserte menn. Når det er sagt så velger kvinner og menn ofte ulikt, noe det etter alt å dømme er biologiske årsaker til. Forskjellen på kvinner og menn er ikke bare anatomi men også i hjernen. Menn er i gjennomsnitt mer opptatt av jobb enn kvinner som til gjengjeld blomstrer i omsorgsoppgaver.
En naturlig arbeidsfordeling mellom kjønnene er derfor at mannen i et forhold vil jobbe mer enn kvinnen mens kvinnen vil bruke mer tid på å være gravid og på å oppdra småbarn. Oppgaver knyttet til forsvar av eget territorium er også en typisk mannlig oppgave som kvinner vanskelig kan utføre like godt.
Kvinner i Norge i dag har nøyaktig samme muligheter som menn. Det er ingenting som står i veien mellom en kvinne og hennes mulige valg. Hvorfor velger da kvinnr tradisjonelt? Fordi det er det kvnner øsnker og velger helt frivillig.
Det er nok fortvilende for feminister å oppleve at de er i mindretall, men er det så vanskelig å glede seg over at kvinner tar egne valg og er lykkelige med valgene de tar?
Hei! Jeg syntes igrunnen det er mer fortvilende å tenke på at mange som jobber med pleie og omsorg for andre får dårlig betalt, blir syke og sitter igjen som minstepensjonister til tross for at de bidrar på særlig viktige områder for samfunnet. Jeg syntes også det fortvilende at vi har skapt et samfunn som er så kjønnet at det vil ha en enorm sosial omkostning , særlig for gutter, å velge noe som passer bedre for det andre kjønnet (leker, farger, venner, fritidsinteresser, fag, yrke osv.). Jeg har forøvrig hørt om veldig får som er lykkelige med tvungen deltid, lavere lønn enn andre med like lang utdanning og dårlig pensjonsordning. Ei heller som jubler den dagen foholdet skjærer seg og det er mannen som eier alt og har det meste av pensjonspoeng. Forøvrig anbefaler jeg deg å lese boken, kanskje du til og med vil få en forståelser for hvorfor mange damer er opptatt av et mer likestilt arbeidsliv.
Røde…Sverige? Jeg har gått på HoS. Jentene som gikk der gikk ikke der fordi “jeg vil ta et tradisjonelt valg”. De gikk der fordi de enten ikke kom inn på det de ønsket seg eller fordi de trodde det var en enkel linje å gå på.
Hvorfor tror jenter det er enkelt å gå på HoS? Det er det ikke, for øvrig.
Det har å gjøre med at de har lært seg fra de er unge at som jente er man flinkere til omsorg, til å stelle med andre, osv.
Hva som står mellom en kvinne og hennes mulige valg? Det samme som står mellom deg og dine mulige valg. Miljøet rundt deg.
Kvinner står fritt til å velge akkuratt den retningen de vil – helt frivillig.
Hvorfor du kaller dette “ulikestilling” er for meg rart.
At noen yrker generelt sett gir dårligere uttelling i.f.t lønn og pensjonspoeng har lite med likestilling å gjøre. “Likelønn” som “dere” liker å kalle det, at f.eks en sykepleier tjener dårligere enn en elektroingeniør som jobber offshore, har heller ingenting med likestilling å gjøre. Det har med at den ene jobber i offentlig sektor og den andre i privat sektor.
Lik lønn for likt arbeid er ikke det samme som at alle yrker skal ha lik lønn.
Hei Jonas. Når forskjeller er så systematiske som det er i det norske arbeidsmarkedet i dag, at summen av alle de individuelle valgene får en så klar kjønnsprofil, så syntes jeg det er helt rimelig å omtale det som ulikestilling. De aller fleste vil ha god lønn, gode pensjonsordninger og mulighet til å påvirke. Likevel er ikke disse godene i nærheten av jevn fordelt i samfunnet. Når det mer eller mindre helt systematisk er kvinnedominerte yrker, og yrker som besittes av innvandrere, som kommer dårlig ut mtp disse godene, er det vanskelig å se andre grunner til det enn at mange syntes det er helt greit at disse gruppene går ut som lønnstapere. Alternativt bør man jo opplyse kvinner om at det er ikke er lurt å velge yrker innenfor omsorg- og hele. Noe de også har oppdaget, ettersom det fremover vil være et stort og udekket behov både i barnehage, utdanning, helse og omsorg. Samtidig som man ikke ønsker å betale folk det andre får for tilsvarende lenge på utdanning, så er det helt greit å kritisere disse yrkesgruppene i den offentlige debatten. Man vil altså at kvinner skal jobbe for lavere lønn og med generelt dårligere vilkår, samtidig som de skal levere like god kvalitet som de som får betydelig bedre vilkår. Det syntes jeg er helt rimelig å kalle ulikestilling så lenge vi har et så kjønnsdelt arbeidsmarked som vi har i dag.
Men det er nå du som knytter kjønn opp mot yrke. Som sagt, alle kvinner og alle menn står 100% fritt til å velge akkuratt det yrket man har lyst til. At noen yrker gir dårligere lønn enn andre, er ikke det samme som “ulikestilling”. Det betyr enkelt og greit at noen yrker er dårligere betalt enn andre. At kvinner da velger disse yrkene på tross av dette (noe de evt kan finne ut etter ca. 30sekunder på google) er vel opp til hver og enkelt. På en annen side velger ofte kvinner yrker i mindre grad etter hvilken lønn de får, men til gjengjeld har de ofte en tryggere arbeidsplass (offentlig vs privat).
Kvinner har kanskje heller ikke vært de som har ropt høyest når lønnsforhandlingene har vært oppe til debatt. Å kalle dette systematiske forskjeller på bakgrunn av kjønn er rett og slett feil.
Alt handler om valg og kompromiss.