Nok et år er snart omme, og Maddam vil gjerne takke alle lesere, følgere, kritikere og våre over 3000 “likere”. Her gir vi deg det feministiske nyhetsåret i revy:

Januar – Diskrimineringslov for LHBT

2014 begynte ikke så aller verst, til tross konservative krefter i en blå-blå regjering. 1. januar fikk Norge nemlig sin aller første diskrimineringslov for seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Frem til da hadde ikke LHBT-personer hatt et diskrimineringsvern utover arbeids- og boligfeltet. Frigjøring og kampen for like rettigheter for alle uavhengig av kjønn, identitet og legning er sentralt for den feministiske kampen. Sammen skal vi bekjempe den kvelende heteronormativiteten! Ane skrev om loven i en post på Maddam like etter den kom ut.

Februar – Rapport viser: 1 av 10 kvinner voldtatt

I en omfattende rapport om vold i nære relasjoner, som ble utgitt av Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress i februar, var funnene derimot nedslående. Mest oppmerksomhet fikk tallene som omhandlet voldtekt. Rapporten viste at 1 av 10 norske kvinner har blitt voldtatt; halvparten av dem som blir voldtatt er under 18 år og kun 11 prosent av sakene ble anmeldt.

Mars – Kamp mot reservasjonsrett

Årets feministiske høydare her til lands var selvsagt seieren i kampen mot reservasjonsrett. Erna Solberg og Bent Høie klarte å hisse opp hele den kvinnelige delen av befolkningen, og heldigvis en stor del av den mannlige også, ved å fremme et forslag om at leger skulle ha rett til å peke moralsk pekefinger mot kvinner som ville ta abort. 8. mars var det rekordmange som gikk i tog for å verne om den retten kvinnebevegelsen har brukt utallige år og krefter på å få på plass – retten til å bestemme over egen kropp. Seiren var søt da Bent Høie måtte krype til korset og snu i saken takket være all motstanden. Ingvild skrev et innlegg om reservasjonsretten på Maddam i forkant av kvinnedagen.  

April – Kvinner fikk sykle i Saudi-Arabia

Mange trodde det var en aprilspøk da den saudiske avisen al-Yaum først meldte om at saudiske kvinner nå endelig skulle få lov til å sykle. Det er kanskje ikke så rart. Ikke bare fordi datoen var 1. april, men fordi det framstår som så utenkelig og latterlig at det å sykle ikke skal være en rett man har uavhengig av kjønn. Likefult, fra og med april fikk altså kvinner i Saudi-Arabia endelig lov til å sykle. MEN: sykkelen skal ikke brukes som transportmiddel, kun til rekreasjon, og kvinnen må selvsagt ha mannlig følge. Noen mener lovendringen kom etter press fra filmen “Den grønne sykkelen” (2012), en helt nydelig film om en modig liten jente laget av den kvinnelige, saudiske regissøren Haifaa Al Mansour.

Juni – Feministisk vår med Nordisk forum

Noe av det vi gledet oss mest til i år var Nordisk forum Malmø – “New action for womens rights”. Over 10.000 feminister fra hele Norden (verden?) var samlet fra 11.-15. juni for å diskutere, mingle, debattere og sette nye krav for en mer likestilt verden. Det var et fantastisk program med et vell av temaer og kulturelle innslag. Maddam skrev om surrogatidebatt, organisasjonen Fatta! og likestilling og barn. Etter Beijingkonferansen i 1995 da man vedtok en handlingsplan for likestilling har verden blitt mer konservativ. Internasjonale feministiske pådrivere har derfor ikke turt å åpne opp dokumentet for reforhandling i frykt for tilbakeslag. Verden har altså ikke gått framover, men bakover siden 90-tallet. Dette var noe av foranledningen til at man ville ha en egen konferanse i Norden, hvor tendensene ikke har vært like konservative. Målet var å lage en ambisiøs liste med krav, som kunne sendes til landenes likestillingsministre. Jeg skrev om sluttresultatet for Maddam da det lå klart. 

Juli – Mindre pappaperm

Fra og med 1. juli ble fedres rett til foreldreperm redusert fra 14 til 10 uker. Endringen ble foreslått under parolen “mer frihet til familien”, men som feminister med et blikk på strukturene som ligger til grunn for folks “frie valg” vet vi at dette fører til alt annet enn likestilt foreldreskap, arbeidsliv og mer frihet for den enkelte familie. På Maddam skrev Olivia om hva som skjer når høyresida frarøver far frihet.

Juli – Kvinner og barn bombet på Gaza

I sommer var vi vitne til grusomme angrep på sivile palestinere, begått av den israelske stat. Av de 3000 sårede var det i følge UN Women over 900 som var barn og over 500 som var kvinner. Dødsfall og skader blant sivile, uansett kjønn og alder, er selvsagt alltid ille. Det sier likevel noe som brutaliteten ved en krigføring når tallene for kvinner og barn er så høye som de var under angrepene på befolkningen i Gaza i sommer. Det kom også uttalelser fra en høytstående israelsk akademiker om at “det eneste som kan stoppe en palestinsk selvmordsbomber er hvis man voldtar moren hans”.  Jeg skrev en tekst for Maddam om uttalelsen, som ble publisert av Bergens tidene.

August – Outcast, knulledukker og smaksdommer

Mimir Kristjansson klarte å erte på seg hele feminist-Norge etter et innlegget i dagbladet 22. august, “Ikke min feminisme”. Kristjansson mente feminister (representert ved kulturjournalister i Fett og VG) ikke var kule og folkelige nok fordi vi ikke godtar at kvinner blir omtalt på seksualiserte og nedverdigende måter i populærkulturen. Daværende organisasjonssekretær i Kvinnefronten, Madeleine Schultz, svarte med et stort “whatever” i en tekst i samme avis. Hun skrev at Mimir nok hadde rett – dette var verken hans eller runkeringen hans sin feminisme. Forutsigbart nok ble Schultz møtt med alle slags former for herskerteknikker og anklager om å være useriøs og ufin. Og dermed eksploderte det på sosiale medier og i kommentarfeltene. Det ble i noen dager en skyttergravskrig mellom team Schultz og team Kristjansson.  Team Kristjansson avslørte seg som mer fisefine enn Kristjansson noen gang hadde anklaget feministene for å være.

September – F! rekordstore i Riksdagen

Feministisk initiativ har vært en del av svensk politikk i ti år, men det var først ved årets valg at de nesten ble store nok til å komme over sperregrensen. De gikk opp fra 0,4 til hele 3,12 prosent. Det blir mildt sagt spennende å se hva som skjer når det nå er lyst ut nyvalg. I Maddam heier vi selvsagt på alle som setter feminisme på den politiske dagsorden. Men Malin, Olivia og Kari ytret en bekymring over hvorvidt nisjepartier til syvende og sist er til gagns for saken eller ikke. De pekte på at resultatet av partier som MDG og F! fører til en fragmentering på vestresiden og at partier som er opptatt av samme viktige saker kommer under sperregrensa. Marie Simonsen svarte Maddam i et innlegg noen dager senere.

Oktober – Borgerlig statsbudsjett

Det var ingen overraskelse, men da den borgerlige regjeringa la fram budsjettet sitt i oktober var det langt fra kvinnevennlig. Flere av framskrittene den rødgrønne regjeringa hadde fått på plass ble foreslått fjernet og i praksis reversert. Jeg skrev en feministisk guide til statsbudsjettet på Maddam like etter det kom ut.

Desember – Fredspris til Malala

Året endte sedvanlig med fredsprisutdeling og konsert i Oslo. Etter uforståelige utdelinger de siste årene, til amerikanske presidenter og EU hvor det er enklere å vise til krigsdeltakelse enn konkret fredsarbeid, var det gledelig at prisen i år gikk til to som faktisk har bidratt til fredsskapende arbeid i vid forstand, Malala Yousafzai og Kailash Satyarthi. Innsatsen de har gjort for å få barn ut av fattigdom og inn i utdanning er kanskje noe av det viktigste forebyggende arbeidet man kan gjøre for å skape en fredelig verden. Ekstra stas var det at den ene av dem er en jente på 16 år. Til tross for alderen er hun modig og fortjener den hederen hun har mottatt. Et lite hjertesukk er likevel at Malalas kritiske uttalelser om USAs dronekrig mot Pakistan har blitt hysjet ned til fordel for hennes mindre kontroversielle innsats for utdanning for jenter. Norsk fredsråds leder Hedda Langemyr uttalte seg om Malala i Klassekampen, og kommentarene hennes er verdt å tenke over.