F! er ikke fienden skriver Marie Simonsen som svar til maddams bloggpost Mer feminisme, færre nisjepartier. Ingen i maddam har hevdet at F! er fienden, men vi er flere som har stilt oss kritiske til at et norsk feministisk parti, alla F! i Sverige, vil være en god løsning for å løfte det feministiske prosjektet i Norge.

Den feministiske bølgen i Norge startet lenge før det ble diskusjon om norsk F!

Den feministiske bølgen i Norge startet lenge før det ble diskusjon om norsk F!. 8. mars i år skrev maddam teksten «Feminismen er på mote, med god grunn». Ikke mange uker senere skrev Dagsavisen om «Den femisitiske våren». Den feminstiske bølgen kom som et resultat av blogger, aktivister, reservasjonsrett-debatten, en blå regjering. Den kom lenge før Marie Simonsen møtte F!-lederen Gudrun Schyman på seminar i Oslo.

Det er ikke bare kjendisene som har kastet seg på bølgen. Vi ser helt konkrete resultater av engasjementet i de feministiske partiene og i kvinnebevegelsen. I SV har en rekke aktivister blitt med på bakgrunn av feminisme-engasjementet og vi diskuterer egen kvinneorganisering i partiet.

Så hvis vi risikerer å få tre feministiske partier under sperregrensa, ja – selvfølgelig er jeg er redd for ytterligere splittelse av venstresida.

“Takk for bekreftelsen på at venstresiden frykter et feministisk initiativ”, skriver Marie Simonsen i sitt svarinnlegg. Jeg vet ikke hvem som har sagt noe annet, men for meg er det helt åpenbart at feminister ønsker flest mulig feminister på Stortinget. Så hvis vi risikerer å få tre feministiske partier under sperregrensa, ja – selvfølgelig er jeg er redd for ytterligere splittelse av venstresida. Det handler ikke om at jeg er opptatt av å være lojal til et parti, men om at jeg faktisk ikke tror det vil gagne saken.

Selv er jeg medlem av Kvinnefronten og SV. I SV har jeg en partileder som ønsker å løfte den nye feminismen. Jeg har aldri vært i tvil om at Audun Lysbakken holder det feminitiske prosjektet til SV høyt. Jeg syns derimot at det er beklagelig at Arbeiderpartiet og Senterpartiet ikke prioriterte likestilling like høyt som han i den rødgrønne regjeringen, og at norske medier ikke ser ut til å ville løfte feministiske saker i valgkampen. Likevel er jeg stolt over at SV har fått til full barnehagedekning, mer enn dobbling av pappaperm og ammefri med lønn. Simonsen vet like godt som meg hva som er grunnen til at det ikke ble mer SV-politikk på likestillingsfeltet: velgerne stemte ikke på de feministiske partiene.

Hva angår klassekritikk av Schyman og F! har ikke vi gjort annet enn å referere til kritikk av F! i den svenske offentlige debatten. Når  Schyman hevder at venstresidens klassetenkning står i veien for feminismen, så jeg uenig i det. For maddam – som er et feministisk bloggkollektiv – er klasse, ulikhet og fordeling helt grunnleggende. Vi ser ikke på klasse som noe som står i veien for, men heller noe som henger tett sammen med kvinnekamp. Det ene uten det andre er en dårligere feministisk analyse.

Simonsen avviser på twitter at hun tar til ordet for et norsk F!, samtidig spør hun om ikke velgerne ser behovet for et slikt parti. Så langt er Simonsens kommentar i Dagbladet det eneste som kan tyde på at et slikt ønske. Skulle det likevel dukke opp et nytt parti, er det lite som tyder på at det vil resultere i mer feminisme på Stortinget eller i regjeringen.