04/11/14 skriver Seher Aydar treffende på MADDAM: ”Når fargede kvinner bli synliggjort er det ofte i karikerte roller i forhold til våre liv, som et bilde av etnisk norskes forestillinger om hvordan vi lever og har det”. Jeg har lenge følt at jeg ikke kjenner meg igjen i noen av kvinnetypene som framstilles i offentlige diskusjoner.

Min herkomst er ikke norsk, og jeg vil av den grunn støte på situasjoner som ikke vil være alle såkalte etniske norske forunt, men samtidig så sliter jeg med å identifisere meg med det gjengse bildet av minoritetskvinnen. Spekteret av oss som befinner oss i marginen er i virkeligheten mer kompleks enn det som presenteres, og jeg lurer på: internaliserer mange dette enkle bildet som noe som er representativt for mangfoldet i Norge? Er det dette som fører til de ubekvemme situasjonene jeg stadig befinner meg i?

En pinsehelg pakket venninna og jeg teltet og bestemte oss for å tilbringe noen dager vandrende i Krokskogen, en tur som viste seg å bli riktig idyllisk i årets første ordentlige varme. Venninna, med sin omfattende botaniske kunnskap forklarte meg tålmodig hva vekstene rundt oss var, og vi tillot oss lange pauser der jeg la meg døsig på bakken og kikket opp. Da en bråkete flokk fugler passerte, funderte jeg på om det var rugdetrekket vi så, og om det lovet godt for det ukjente jeg hadde i vente. Mot slutten av turen møtte vi en hyggelig mann som etter den vanlige passiaren om hvor vi gikk fra og var på tur hen, og hvor heldige vi var med været (fineste pinsen i manns minne!), spurte forsiktig om han kunne ta et bilde av meg. For, måtte jeg skjønne, det var så flott å se at sånne som meg også kom seg ut og benyttet seg av den flotte naturen, ja meg skulle han jaggu hjem og skryte av å ha møtt.

hvordan vil det gå når det er travelt rundt deg, og alle snakker norsk?

En annen gang, nyutdannet og håpefull, var jeg en av heldige få som fikk komme til et intervju. Mot slutten av den timelange samtalen, gikk praten litt løsere og anledningen bød seg for den ene, som hele veien hadde stilt seg skeptisk til hvorvidt jeg kom til å kunne henge med på en arbeidsplass der hovedspråket var norsk (”hvordan vil det gå når det er travelt rundt deg, og alle snakker norsk? Det meste av korrespondanse vil foregå på norsk, er du fortrolig med det?”), å spørre om de gode norskkarakterene mine, de kom da saktens av at jeg fikk tilpasset undervisning på skolen? Kunne det falt vedkommende inn å i stedet anta at jeg var en av de som fra tidlig av var en lesehest, som under oppveksten var på hils med alle bibliotekarer, og som koste meg gjennom fortellingen om Mattis og alt annet vi fikk utdelt av læreren i norsktimen?

Noe mangler i representasjonen av minoritetskvinnen

Og så har vi alle, være det seg perifere kolleger eller bekjente, som hver gang vi utveksler noen høflighetsfraser insisterer på å føre sin del av samtalen på sakte engelsk. Er min nordnorske dialekt blitt så utvannet at den ikke ligner på noe mål med opprinnelse i dette landet?

Episoder som disse er små og tilsynelatende uskyldige, men forekommer så hyppige at de blir indikativ på at noe mangler i representasjonen av minoritetskvinnen. Vi trenger å fortsette arbeidet med bryte ned det som er igjen av stereotypier, og et godt sted å begynne er ved å fylle inn tomrommene i spekteret.

Loi Chepkoech er en aspirerende forsker, hobbymusiker og hverdagsestetiker som er glad i peiskos, og turer i skog, mark og fjell.

Bilde: multiculturalism, rwdownes, CC BY NC SA 2.0