“Her er hva jeg ønsker å lære mine døtre: Mammas arbeid er like viktig som pappas. Det å være mor er faktisk ikke et yrke. Verden er stor, og livet er kort. Kaker har de på butikken. Du kan kalle det hjernevask. Jeg kaller det omsorg.” – Marta Breen

Årets beste feministbok (som jeg har lest) er skrevet av Marta Breen og bør ligge under et juletre nær deg i neste uke. “Født feminst – hele norge baker ikke” kom riktignok ut i vår, men er like aktuell i disse dager når bilder av andres julebakst tyter ut i alle sosiale kanaler. Hvorfor er den så bra? Den er tung uten å tynge. Den engasjerer og utfordrer. Og sist men ikke minst: den er underholdende. Breen er nemlig både skarp og vittig.

Hun siterer en haug med interessant forskning og trekker inn eksempler fra både klassisk og nyere feministisk litteratur og andre relevante verker, og det helt uten at du er klar over det. Plutselig har du lest et kapittel som du tror handlet om en artig situasjon som oppsto i Polen på småbarnsfamilieferie med et litt perifert vennepar. I virkeligheten har Breen geleidet deg gjennom noen viktige begreper innen feministisk teori, lært deg litt historie og illustert det hele med et artig og svært lite selvhøytidelig eksempel fra virkeligheten.

Hun forsøker ikke hele tiden å finne svar, men hun finner spennende måter å stille spørsmålene på. Det engasjerer til debatt.

Det er så mange emner jeg har lyst til å diskutere etter å ha lest boka ferdig. Hvorfor skal alle gifte seg? Hvorfor pryder kvinner seg så ofte med tittelen “guttejenter” mens menn som ønsker å fremstå positivt hevder at de bare er “en enkel mann fra landet”? Hvorfor har selv de av oss (kvinner) som ikke bruker mer enn 5 minutter på badet om morgenen (ok, 10 minutter hvis jeg er trøtt), skapet fullt av krem, sminke og stylingprodukter? Hvorfor er vi så redde for å kritisere morsrollen? Hvorfor er det problematisk at så mange kvinner jobber deltid når mer fritid og mindre forbruk kan være med på å redde miljøet? Jeg stanser oppramsingen der, og regner med at dere skjønner poenget. Breen peker på så mange ting ved det å være kvinne og feminist i dag som jeg selv lurer på. Hun forsøker ikke hele tiden å finne svar, men hun finner spennende måter å stille spørsmålene på. Det engasjerer til debatt.

Jeg må innrømme at jeg noen steder syntes hun kunne turt å konkludere og mene litt mer. Det er lett å si at kaker får man på butikken. Det er vanskeligere å vite hva man man si om kvinner som vil jobbe mindre, kaste seg av den materialistiske og kapitalistiske onde spiralen av hensyn til miljøet og ha mer tid til det som betyr noe her i livet: familien. Det får vi ta ansvar for og diskutere selv, etter å ha lest boka.

Kanskje ser vi nå den tredje feministiske bølgen i Norge?

Til tross for at internett ser ut til å være fullt av rosablogger med små glaserte kaker i papirformer, har Breen fått øynene opp for at det kan hende at likestillingskampen ikke døde etter 70-tallet. Årets 8. mars tog var rekordstort, Facebook kan by på invitasjoner til en rekke feministforaer og debattmøter, de siste årene har det kommet ut mange feministiske bøker og antallet feministiske nettsider er økende. Noe står på spill, og da begynner folk å røre på seg. Kanskje ser vi nå den tredje feministiske bølgen i Norge? Jeg håper det.