Debatten om sykefravær raste i mediebildet for en tid tilbake. Kvinner går til legen og er mer sykemeldte enn menn. Men unge, vellykkede menn møter også veggen.

Presset på å se bra ut, være skoleflink, ha stort nettverk og være sosial er noe som rammer kvinner i høyest grad. Men det er ikke bare kvinner som blir pressa fra alle bauer og kanter til å prestere i hverdagen. Problemer rundt psykisk helse er alvorlig og de er økende. Men “generasjon-prestasjon” rammer alle. Forskjellen er at kjønnsrollemønsteret forteller kvinner at de kan snakke om det, mens menn får høre at de må være tøffe og holde kjeft om det som angår følelser og vanskelige ting. I det samfunnet vi liker å kalle likestilt tar i gjennomsnitt seks unge menn sitt eget liv hver eneste måned.

De flinke med høye ambisjoner og krav til seg selv. De som skal prestere. Unge menn som skal være lykkelige og aldri utstråle noe annet.

Vellykkede menn og selvmord er ikke marginalt, men har blitt til et stort problem i likestillingslandet Norge. Hver måned tar altså seks menn mellom 20 og 30 år sitt eget liv. I 2012 var det over dobbelt så mange menn som kvinner som tok eget liv. 146 kvinner og 369 menn. Vi studerer og analyserer selvmord, vi forsker på det og vi kommer med ulike tiltak for å bedre ivareta vår psykiske helse. Men har vi egentlig begynt i feil ende? Hva om det ikke bare er for dårlig oppfølgingstilbud og psykisk helsevern som er problemet, men også måten vi snakker til gutter og jenter på og rollen vi tilegner dem?

Etter 20 år med investeringer til helsetilbud og oppfølging holder tallene for selvmord og forsøk på selvmord seg likevel stabile. Ekspertene bekymrer seg spesielt for unge menn. De flinke med høye ambisjoner og krav til seg selv. De som skal prestere. Unge menn som skal være lykkelige og aldri utstråle noe annet. Superyterne.

Mange pårørende har påpekt at det ikke lå noen psykiatrisk historikk bak, at mannen deres framstod som lykkelig og at det var umulig å forutse i forkant hva som kom til å skje. Bak hver statistikk og hvert tall ligger en menneskeskjebne. Men kan vi egentlig forvente at det skal kunne gå an å forutse utfallene på disse skjebnene om vi fortsetter å opplære barna våre til at det er jentene som skal være de følsomme og omsorgsfulle, som skal kunne snakke om det vanskelige og til å få hjelp når den psykiske helsa svikter? Kan vi egentlig forvente at det skal kunne gå an å gjøre noe med disse skjebnene om vi tror det i dagens prestasjonssamfunn er mulig å lære opp guttebarn til å være tøffe og til å ikke vise følelser lenge før møtet med prestasjonshysteriet?

Menn som derimot verken har bedt om en pause, oppsøkt psykiatrisk hjelp eller tidligere forsøkt å ta eget liv, begår selvmord helt plutselig.

Kjønnrollemønsteret forteller oss at gutter skal leke med biler og jenter med barbie. At blå er guttefarge og rosa er jentefarge. At gutter er maskuline og jenter feminine. Kvinner snakker også mer om følelser enn menn. Fordi kjønnsrollemønsteret sier at det er ok som kvinne. Kvinner er også mest sykemeldt, både fordi presset er ekstremt, men også fordi kjønnsrollemønsteret sier at det er ok som kvinne å be om hjelp. Menn som derimot verken har bedt om en pause, oppsøkt psykiatrisk hjelp eller tidligere forsøkt å ta eget liv, begår selvmord helt plutselig. Til venner og families store forskrekkelse. Hvis vi ser prestasjonspresset i sammenheng med kjønnsrollemønsteret er det trolig ingen grunn til å være så forskrekket allikevel. Uansett hvor vondt det måtte være.

Jeg tror det ligger noe tabubelagt bak disse tallene på unge, lovende menn som finner ut at de ikke orker livets lys lengre. Det ligger noe sårt i å ikke kunne snakke om det faktum at man hele tiden må svare til egne forventninger og ideal om hva man selv og ens eget liv skal være. I stedet for å senke kravene eller å be om hjelp velger altså alt for mange menn den «enkle» utveien for seg selv, og den vanskelige for alle rundt.

Det er ikke bare på tide å snakke om kjønnsrollemønsteret, det er på tide å endre det. For våre jenters og våre gutters liv sin skyld

Det er vi som er “generasjon-prestasjon”, og presset på oss vil ikke ta slutt med det første, uansett hvor mye vi prøver å unngå det. Det vil ikke selvmordstallene heller, om vi fortsetter å oppdra guttebarna våre til å heller velge enkle utveier i vanskelige situasjoner enn til å søke hjelp eller til å snakke om det som er aller mest vanskelig i livet.

Kjønnsrollene og fokuset på hva gutter og hva jenter bør være har stått sterkt i all sin tid. Det er i kombinasjon med det enorme prestasjonspresset at det blir mer vanskelig for den som alltid blir bedt om å være tøffest, sterkest og minst følsom. Det er ikke bare på tide å snakke om kjønnsrollemønsteret, det er på tide å endre det. For våre jenters og våre gutters liv sin skyld.

Teksten er skrevet av Hilde Mari Bjørke. Hun er 1. nestleder i Sosialistisk ungdom og styremedlem i Løten SV. Studerer spesialpedaogogikk og utviklingspsykologi. Er småbarnsmor, nyfrelst feminist og urban hedmarking.

Bilde: Man portait, @Doug8888,CC BY NC SA 20  

Bilde: Mann, Kohlmann.sascha , CC BY SA 2.0