I jakten på det gode liv, kan gode eksempler være langt nyttigere enn en haug med meninger, strategier og tiltak. Å se at noen som ligner på deg får til noe du egentlig tenker er urealistisk, kan være akkurat det som skal til for at du våger mer.

Poenget er at det er mange utfordringer som handler om det å være kvinne, hvor gode råd fra noen som ikke opplever samme type forventninger ikke blir særlig relevante.

Kan vi lære noe av alle?

Veldig mange har noe de kan lære bort om livet. Samtidig holder det ikke å se at “noen” lykkes. Flere menn enn kvinner får til et liv som gjør at de i hvert fall ikke uttrykker tidsklemmeproblematikk i like stor grad som hos kvinner. Og det er et empirisk faktum at de er mindre sykemeldt. I debatten om sykemeldinger trekker flere den enkle slutningen at kvinner har noe å lære av menn. Gjerne av vellykkede og velpolerte menn fra hjem med både økonomisk og kulturell kapital.

Rådene er helt sikkert velmenende nok, men for å ta et eksempel: Jeg og Nicolai Astrup har såpass lite til felles at hans råd til meg om hvordan jeg kan leve mitt liv blir litt komiske og obskure. En ting er at rådene slett ikke passer inn i livet mitt; en annen er at det fra mitt perspektiv ikke er så veldig rart at en velstående mann fra en fin familie ikke opplever verden helt sånn som meg.

Hva kan menn lære oss om å være kvinner?

Fra et klasseperspektiv er det åpenbart at man har litt flere muligheter som wikibarn eller som barn fra en rikmannsfamilie på vestkanten enn mange andre. Men hvis vi holder oss til kjønnsforskjellene så er det faktisk også forskjell på å være dame og mann. Man kan godt diskutere forskjellene i kjønn i seg selv, men langt mer interessant er det å se på hvordan kjønn behandles ulikt. Ta for eksempel denne ukas oppslag om at kvinner får mindre hjelp fra det offentlige med sine pleietrengende foreldre. Forskere fra NOVA har funnet ut at dersom man har en pleietrengende mor, vil man som sønn i snitt få to timer mer hjelp i uka enn om man er datter. Kvinner gjør mest – og derfor får de minst. Eksemplet viser at det kanskje er vel så mye om omgivelsenes forventninger som styrer hvor mye hjelp man får som kvinne, og ikke egenskaper ved den enkelte kvinne. I så fall har velmenende råd fra menn om hvordan damene bør oppføre seg veldig lite å si for situasjonen, fordi beslutningen om hvor mye hjelp kvinnene skal få ligger utenfor deres kontroll.

Jeg tror det er de samme mekanismene vi ser igjen i tidsbruksundersøkelsene hos SSB som viser at kvinner bruker mer tid på husarbeid og på egenpleie. De færreste damer jeg kjenner digger å rydde, men de har en opplevelse av hvordan et hus skal se ut. Der må jeg si at statsminister Erna virkelig er et forbilde, jeg elsker at hun med største selvfølgelighet har det enda mer rotene enn meg. Men hun er tross alt statsminister, da er det liksom ingen som kan betvile at du har viktigere ting å gjøre. Så til egenpleien; mye pynting er et resultat av en forventning av hvordan man skal se ut. Det hele fungerer som en dobbel straff; du skal både bruke tid på gørrkjedelige ting som hårfjerning og diverse aldershemmende tiltak og du får mindre tid til andre ting. Kanskje er du som meg, som på toppen av alt så heldig å få kjeft for å okkupere badet. Bare fordi damer eeelsker egenpleie, sier du?

Hvor i mediebildet er de nesten vanlige damene som har følt på press fra mange kanter, men som har funnet gode løsninger som gjør at de verken blir sykemeldt, sure eller prioriteringsmaskiner?

Poenget er at det er mange utfordringer som handler om det å være kvinne, hvor gode råd fra noen som ikke opplever samme type forventninger ikke blir særlig relevante. Jeg tror vi trenger noen gode og realistiske forbilder. Og de finnes, for jeg kjenner flere. Det er damer som klarer “alt”, uten at det betyr å nedprioritere familie, venner og halvdårlige tv-serier. Jeg har de på jobben, i nabolaget og i vennegjengen. De balanserer karriere, familie, vennefester og avslapping ulike og gode måter, uten at det tar knekken på dem. Felles for dem alle er at de står i det livet de lever i uten å bli tidsdetektiver på evig jag etter tiden som ikke er der.

Hvorfor spør ingen nabokjærringa?

Jeg er imponert. Over naboen med to barn og en doktorgrad hengende over seg, som inviterer hele nabolaget på vin. Den andre tobarnsmora som stikker innom for en god fagdiskusjon. Over kollegaen som er med på trening og fredagspils i en hektisk hverdag. Over venninner som aldri skyver frister på jobb, flytting eller overraskende hendelser foran seg når noe skal gjøres for fellesskapet. Og som i tillegg er fleksibel og tilrettelegger for andre, til tross for at det sannsynligvis er hun som har aller trangest kalender. For ikke å glemme hun som alltid husker når du skal noe du gruer deg til , som inviterer hele avdelingen på middag og som aldri forventer det samme tibake.

Hvor i mediebildet er de nesten vanlige damene som har følt på press fra mange kanter, men som har funnet gode løsninger som gjør at de verken blir sykemeldt, sure eller prioriteringsmaskiner? Jeg skulle ønske jeg litt oftere kunne se disse damene gi gode råd til andre i offentligheten. For de har oppdaget noe andre damer lære av. Jeg har helt sikkert noe å lære av mange menn og av kultureliten. Men ikke når det gjelder å gjøre viktige valg i mitt liv, med mine forutsetninger. Da ser jeg heller til de med likere forutsetninger og erfaringer. Inntil media kan vise frem litt mer av de vanlige damene, håper jeg du også har noen gode nabokjerringer og venninner som kan gi noen gode råd på veien.

Bilder

Untiteled | zenjazzgeek | CC BY 2.0

They run, they have fun | Hernan Seoane | CC BY-NC-ND 2.0