Mer feminisme, færre nisjeparti
Som feministblogg sier vi aldri nei til mer feminisme. Men trenger vi det som eget politisk parti?
Tekst: Olivia Corso Salles, Malin Lenita Vik, Kari Kristensen
Marie Simonsen har denne uken tatt til orde for et nytt norsk feministisk parti. Etter et møte med Gudrun Schyman, leder av Sveriges nyeste parti Feministisk Initiativ, ser Simonsen ut til å være frelst: «Svensk feminisme får likestilling i Norge til å fremstå som barneskirenn», skriver hun i Dagbladet.
Vi våknet, og har erfart at vi kan ikke ta likestilling og kvinners rettigheter for gitt med de blå ved roret.
En annen som har sagt seg enig med Simonsen er Høyres Heidi Nordby Lunde. Det burde være en vekker, da Nordby Lundes prosjekt ikke akkurat er mer likestilling. Nordy Lunde representerer de blå som i regjering har sørget for mer til rike hvite menn og mindre til alenemødre og likestilling. Hun ønsker selvsagt mer oppdeling på venstresiden varmt velkommen, for da havner like gjerne alle som er for likestilling, sosial utjevning og miljø under sperregrensa. Dette samtidig med at Civita ønsker å svekke Likestillingsombudets pådriverrolle for likestilling betraktelig med argumenter som at Maddam (som jobber gratis, uten noe form for støtte) og FETT gjør nok på pådriversiden som det er. Men vi vet at likestilling ikke kommer gratis, ikke av seg selv og ikke uten politikk.
Screenshot fra Civita
Vi har også sett hvilken sprengkraft som ligger i feministiske spørsmål og i likestillingspolitikk. Heldigvis fikk vi stoppet reservasjonsretten og bidratt til mye feministisk bevisstgjøring i året som gikk. Alt dette uten et feministisk politisk parti.
Det siste året har vi sett en feministisk bølge i Norge. Flere unge mennesker engasjerer seg i feministiske spørsmål nå enn på mange år. Vi har hatt feministiske debatter, festivaler, konserter og flere blogger og bøker er blitt gitt ut. Denne bølgen er drevet frem av feministiske skribenter, sosiale medier, aktivister og av kvinnevebegelsen. Bølgen kan også ses som et resultat av den likestillingsfiendtlige politikken til den blåblå regjeringen. Vi våknet, og har erfart at vi kan ikke ta likestilling og kvinners rettigheter for gitt med de blå ved roret. Vi har også sett hvilken sprengkraft som ligger i feministiske spørsmål og i likestillingspolitikk. Heldigvis fikk vi stoppet reservasjonsretten og bidratt til mye feministisk bevisstgjøring i året som gikk. Alt dette uten et feministisk politisk parti.
Denne uken var Schyman fra Fi i Oslo for å debattere den nye feministbølgen. Schyman hevdet at venstresidens klassetenkning har stått i veien for feministisk politikk, og at de feministiske sakene ikke får gjennomslag uten et eget parti.
Sosialismen har mange paroler. Om alle parolene skulle bli til egne politiske partier, risikerer vi et Storting uten noen form for sosialisme eller feminisme.
Er det riktig å ønske seg et feministisk parti? Er ikke mer feminisme alltid på sin plass? Selvsagt, men i motsetning til Schyman mener vi at kvinnekamp og klassekamp henger sammen. Vi er sosialister og feminister, og i Norge har vi allerede to partier som er det, nemlig Rødt og SV.
Venstresidens partier har mange paroler. Om alle parolene skulle bli til egne politiske partier, risikerer vi å ikke få gjennomslag for noe. SV og Rødt er sosialistiske partier, miljøpartier, fredspartier og antirasistiske partier. Skal det dannes et fredsparti også, for de som mener fred ikke får nok oppmerksomhet?
Vi har vært vitne til MDGs økning på meningsmålingene de siste årene, et nisjeparti som kanskje kan sammenlignes med et potensielt feministisk parti. På den ene siden ser vi at det har bidratt til å sette klimasaken enda høyere opp på den politiske dagsorden, og det er det ingen som klager over. Men rent politisk har vi aldri forstått hva slags nytt politisk innhold partiet egentlig bidrar med. Ser vi på partiprogrammet er det nærmest klipp-og-lim fra SVs eller Rødts klimapolitikk. Og om man er motstander av sosialisme har vi også et miljø(pose)parti på høyresiden: Venstre.
Som feminister er vi naturligvis store fans av Gudrun Schyman og bøyer oss i støvet for jobben hun har gjort for FI i Sverige. Og ikke bare det, hun har utvilsomt bidratt til å blåse en feministisk vind over Skandinavia. Schyman er uten tvil en kvinne det bør lyttes til. Men partiet hennes har også fått kritikk for å bære preg av en akademisk middelklassefeminisme. At hun mener at kampen mot klassesamfunnet står i veien for feminismen peker også i denne retningen.
Hvis mange nok organiserer seg, kan vi flytte fjell.
Vi ønsker oss istedet en solidarisk og inkluderende feminisme, både retorisk og når det kommer til politisk innhold. Feminismen burde være et sted der flere kvinner kjenner seg igjen og føler at det angår dem. Derfor må de feministiske kampsakene også være konkrete og relevante for kvinner av alle slag og deres liv.
Et eksempel er likelønn. I tiden som kommer må likelønn være den aller viktigste feministiske kampsaken i de etablerte feministiske partiene. Da slår vi to fluer i en smekk — vi kommer lenger i arbeidet med sosial utjevning og bidrar til mer likestilling. Dette er slik vi ønsker å jobbe – å se kjønn og klasse i sammenheng. Vi håper derfor at likelønn kan bli venstresidas store sak når lønnsoppgjøret kommer i 2016.
Vi er overbevist om at våre etablerte partier på venstresiden vil prioritere feminisme og likestilling i tiden som kommer. Derfor oppfordrer vi feminister, av alle kjønn, til å melde seg inn i kvinnebevegelsen og politiske feministiske partier. Om mange nok organiserer seg, kan vi flytte fjell. Vi behøver ikke et nytt feministisk parti for å få til det, for kvinner i Norge har flyttet fjell på likestillingsfronten siden 70-tallet.
Om forfatteren
Kari
Kari ble født i går, men var oppe hele natta (32 år på papiret). Stemte Harding, ikke Kerrigan i 94. Skrev særoppgave om Anja Andersen i 6. klasse. Tidligere medlem av BOING-klubben. Evig dyrker av det middelmådige.
Related Posts
-
Feminisme i 2022: Jeg vil ha flere menn med på laget
Godt nyttår! Hva ønsker jeg å se mer av i feminismen i 2022? Vel, jeg ønsker å se flere menn med på laget. Til tross […]
Vi trenger alle noen omsorgsdager nå
Problemene knyttet til slitenhet under pandemien og kapitalismen er uten tvil systematiske, men jeg tenker likevel det er på sin plass med plaster på såret: jeg synes at alle kunne fått noen omsorgsdager nå.
14 Comments
Trackbacks for this post
-
[…] ut nyvalg. I Maddam heier vi selvsagt på alle som setter feminisme på den politiske dagsorden. Men Malin, Olivia og Kari ytret en bekymring over hvorvidt nisjepartier til syvende og sist er til g… De pekte på at resultatet av partier som MDG og F! fører til en fragmentering på vestresiden og […]
-
[…] På Maddam har Olivia, Malin og Kari tidligere skrevet at F! i verste fall kan skade feminismen, v… Resultatet kan bli at ingen av disse partiene blir store nok til å komme over sperregrensen. F! var nok en vesentlig grunn til at Vänserpartiet fikk urovekkende lav oppslutning ved forrige riksdagsvalg i Sverige. […]
-
[…] Les også Maddam-skribentenes innlegg Mer feminisme, færre nisjeparti. […]
-
[…] Mer feminisme, færre nisjeparti, av Olivia Corso Salles, Malin Lenita Vik og Kari Kristensen, Maddam.no […]
Sigh. Feminster er en øvelse i hvordan å lyve for å framstå som man har noe å kjempe for. VI HAR LIKELØNN I NORGE DU DAMEN! Uansett hvor mye dere lyver om at vi ikke har det, så er det faktisk likelønn her i gården. Likelønn = lik lønn for likt arbeid. Ikke lik lønn uansett arbeid.
Dere skriver:
“Vi har vært vitne til MDGs økning på
meningsmålingene de siste årene, et nisjeparti som kanskje kan
sammenlignes med et potensielt feministisk parti. På den ene siden ser
vi at det har bidratt til å sette klimasaken enda høyere opp på den
politiske dagsorden, og det er det ingen som klager over. Men rent
politisk har vi aldri forstått hva slags nytt politisk innhold partiet
egentlig bidrar med. Ser vi på partiprogrammet er det nærmest
klipp-og-lim fra SVs eller Rødts klimapolitikk.”
Her er dere ved sakens kjerne. En ting er hva man har i partiprogrammet. En annen ting er hvilke reelle politiske avgjørelser og valg man tar. Når MDG har fått så mange medlemmer fra andre partier så er begrunnelsen ofte at de der har forsøkt å jobbe med klima og miljø. De har valgt disse partiene på grunn av god miljøpolitikk – på papiret. Men de har opplevd at når de sitter i kommunestyrer, på Stortinget, i utvalg, så blir disse sakene prioritert ned i praksis.
Hver tid har sine store utfordringer. Når det kommer en utfordring som må løses som ikke gamle partier klarer å sette på dagsordenen på en god nok måte oppstår det nye partier. Hverken MDG eller F! er, som de gamle partiene bruker å si, ensakspartier. Like lite som Ap bare er et parti for arbeiderpolitikk. Men navnet bærer i seg utgangspunktet for politikken, med hvilke briller man ser alle andre saker med.
Du kan bruke feministiske briller enten du ser på skole og utdanning, kollektivtrafikk eller helsepolitikk. Det er dette F! gjør. Du kan tenke bærekraft og miljø enten det handler om økonomisk politikk og handlingsregel eller oppvekst og byutvikling. Det er dette MDG gjør.
At de andre partiene ser på feminisme og klima/miljø som en sak er selve grunnen til at disse partiene oppstår. For det er ikke en sak. Det er en ideologi som gjennomsyrer alt.
SSB er uenige med deg: http://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/det-lonner-seg-aa-vaere-mann
Nei, SSB er ikke uenig med meg. Som alle feminister er dere for dum, eller manipulative til å bruke statistikker til annet enn løgnaktig propaganda. SSB sier ikke noe om likelønn. Likelønn er lik lønn for likt arbeid. At kvinner konsekvent velger offentlige arbeidsplasser som ikke har samme arbeid, og ikke samme lønn som privat sektor har ikke noe med likelønn å gjøre.
Vi har ikke likelønn i Norge nei!
Det kommer av at kvinneyrker ikke er verdsatt like høyt som mannsdominerte yrker.
Hvorfor er en ingeniør bedre betalt enn en sykepleier? Jo,fordi det er et yrke som
var og fortsatt er mannsdominert,mens sykepleien er kvinnedominert.
Kvinneyrker må oppgraderes så de får like høy status som tradisjonelle mannsyrker.
Kvinner tar lang utdannelse og har jobber med stort ansvar,likevel lønnes de dårligere.
Det skal ikke være slik at kvinner må søke seg til mannsdominerte yrker for å få brukbar lønn.
Det står mye igjen å gjøre her,også i Norge.
Problemet med ditt argument er at en ingeniør og en sykepleier ikke gjør den samme oppgaven, det er ikke sammenliknbare stillinger.
Å kjmepe for likelønn gir kun mening hvis en mannlig ingeniør tjener mer enn en kvinnelig (eller en mannlig sykepleier vs. en kvinnelig sykepleier for den del). Jeg har ikke registrert oppslag som tilsier at dette er en stor problemstilling i Norge i dag? Om du har tall å vise til som underbygger at arbeidstagere i SAMME STILLING får ulikt betalt basert på kjønn, så del de gjerne! :)
Det som KAN være et problem er at i en del bransjer i privat næringsliv er jobbene lagt opp slik at de er uforenlige med småbarn. (I.e. mye prosjektarbeid med overtid, mye pålagt reising og arbeid i feltet) Siden kvinner av biologiske årsaker har et smalere tidsvindu for å stifte familie, så fører det til en skjevhet i deres mulighet for å gjøre karriere i slike bransjer. Der burde det utvilsomt være på sin plass å spørre hvorvidt mange av disse kravene er utdatert. (Kanskje man like lett kan gjennomføre møter og inspeksjoner digitalt som ansikt til ansikt for eksempel.)
Du har visst ikke forstått hva jeg mener,Eirik Sandaas.
Jeg mener at typiske kvinneyrker ikke er verdsatt like høyt som typiske mannsyrker i Norge,og det må vi gjøre noe med.
Jeg mener at en sykepleiers arbeid absolutt er på høyde med en ingeniørs arbeid, og bør verdsettes,og lønnes deretter.
En sykepleier i Norge har minimum en Bachelor Degree,det vil si 3 -årig høyskoleutdannelse. Når hun så kommer ut i arbeidslivet og skal begynne å nedbetale lånet sitt så blir hun ofte tilbudt halv stilling.Du kan lese stillingsannonsene for sykehusene så ser du det. Veldig mange har spesialistutdannelse i tillegg,og mange har også Mastergrad. Jeg har valgt sykepleiere fordi det er et typisk kvinneyrke med få mannlige yrkesutøvere. og jeg tror nok at de mannlige og kvinnelige sykepleiere lønnes etter samme tariff. Sykepleiere er en høyt utdannet yrkesgruppe,de har mye ubekvem arbeidstid og de har stort ansvar.
Jeg tror stat og kommune er verre enn private arbeidsgivere når det gjelder nedvurdering av kvinneyrker.
Det skal spares og spares,og man kan tillate seg mer når det gjelder kvinner.Lenger har vi ikke kommet.Tror jeg.
Subject: Re: New comment posted on Mer feminisme, færre nisjeparti
Jo men det du beskriver handler ikke om LIKELØNN. Det handler om en samfunnsstruktur der noen yrker urettmessig har fått en høyere status enn andre, og bedre lønnsbetingelser. En grunn kan være at det er yrker der det offentlige betaler lønnen til den store majoriteten av de som driver med yrket. (E.g. sykepleiere, lærer.) Det fører til en begrenset mulighet til å konkurrere på lønn, og stillinger blir gående ubesatt. Norge har f.eks. et stort underskudd av sivil-ingeniører, men siden de fleste her er privat ansatt fører det til en lønnsvekst og kamp om kandidatene. (Og ja, mange kvinner har sett verdien i å ta en naturfaglig utdannelse, så det er ikke lenger et “mannsyrke” som det var for en generasjon siden.
Men vi kan ikke kun se på status. I tillegg kommer det ironiske i at Norge er et land der det egentlig ikke løner seg å ta høy utdanning, siden vi har så ekstremt homogent lønnsnivå i samfunnet. En norsk toppleder tjener ofte knapt 3-5 ganger det “gutta (og jentene) på gølvet” får. I andre vestlige land snakker vi for både 10 og 100 gangeren. Så om du vil tjene penger tar du en yrkesutdanning, som riktignok er “lavstatus” men likefullt er forholdsvis mannsdominert (enn så lenge). Og jeg nekter å tro at eventuelle biologiske forskjeller gjør at kvinner blir dårligere elektrikere (f.eks.) enn menn.
Med andre ord, jeg tror problemet er at noen yrker der det er en overvekt av kvinner, har en dårligere lønnsutvikling enn andre yrker. Helse og omsorg (på lavere nivå) og undervisning er to gode eksempler. Men da er det snarere en kamp om å “lik lønn for lik utdanningskrav”! Finnes det noen sektorer der en kvinnelig ansatt tjener mindre enn menn i samme stilling? Kan hende, men det er i så fall ikke mange det gjelder. Og å fremstille det slik er ris til egen bak, siden de aller fleste kan se på sine kolleger av motsatt kjønn og ved selvsyn se at det ikke er noe “økonomisk fratrekk” bare fordi en har pupper og innovertiss. :)
Nei, SSB er uenige med DEG.
Likelønn betyr _IKKE_ lik lønn uansett yrke, Olivia. Det kalles blant annet kommunisme, og er en dårlig idè.
Hvilke jobber kvinner velger, får vel være opp til de? Eller skal staten velge det for dem også? Kanskje kvotere inn litt kvinner i alle yrker uavhengig av om de vil eller ikke? Slik at vi kan få et samfunn der det er 50/50 kjønnsfordeling i absolutt _ALLE_ yrker i hele verden, der alle sammen tjener likt samme hvilket yrke? En snekker tjener like mye som en statsminister, osv?
Jeg tror ikke du har forstått begrepet likelønn Ingeborg.
I dine øyne burde alle yrker uavhengig av hvor de jobber og hvilken jobb de gjør, få akkuratt det samme i lønn. Verden fungerer ikke slik. En snekker tjener ikke like mye som en elektriker. En helsefagarbeider tjener ikke like mye som en heismontør. En sykepleier tjener ikke like mye som en ingeniør, og selvom DU synes jobben de gjør er like mye verdt, er det tydeligvis uenig om det, og det forsåvidt også en STOR forskjell om hvorvidt man jobber i offentlig eller privat sektor.
Å sitte å gjøre kalkulasjoner som elektroningeniør på en oljeplatform betales (selvsagt) bedre enn å løpe i gangene på et statseid sykehus og hente medisiner, stelle sår o.l.
Det du fåreslår, er lik lønn uavhengig av yrke, og kalles kommunisme og har ingenting med likestilling å gjøre. Den dagen en kvinnelig elektriker i et firma tjener mindre enn sin mannlige kollega med like lang fartstid – da kan du rope.