Nå som debatten om “de flinke pikene” går sin gang i media, blir jeg stadig minnet på at jeg ikke var hun skoleflinke. Tvert imot har jeg brukt mye av tiden på skolen på å føle meg dum. Dum fordi jeg ikke mestret fagene, dum fordi jeg ble sendt ut av den vanlige undervisningen sammen med de andre brune barna og han med ADHD.

Ekstrahjelp var det de kalte det. “Hjelpen” ga en opplevelse av at idiotene måtte ut av klasserommet, fordi vi var en belastning for de normale. Følelsen av å reise seg opp å gå ut av klasserommet, mens jeg tenkte på hva de andre barna kanskje tenkte om meg, har jeg delvis fortrengt. Og på et tidspunkt tok det heldigvis slutt. Jeg vet fortsatt ikke om det var fordi jeg hadde blitt flinkere eller om de forstod at det var en belastende situasjon å sette barn i. Det jeg derimot husker utrolig godt, er læreren min som sa at jeg ikke trengte å gå ut av klasserommet, og den enorme lettelsen og gleden jeg kjente på da.

Følelsen av å reise seg opp å gå ut av klasserommet, mens jeg tenkte på hva de andre barna kanskje tenkte om meg, har jeg delvis fortrengt.

Heldigvis var jeg ikke en som gikk igjennom skolen uten å føle noen form for mestring. Jeg hadde gode venner, gjorde det bedre enn de som sleit mest, trivdes sosialt og hadde det godt hjemme. Der det skortet for min del var konsentrasjonsproblemer kombinert med en alenemor som ikke hadde mulighet til å hjelpe meg med leksene.

Der det skortet for min del var konsentrasjonsproblemer kombinert med en alenemor som ikke hadde mulighet til å hjelpe meg med leksene.

Moren min kom til Norge fra Brasil som 28-åring med en 3-åring på slep, meg. Så når hun ikke kunne hjelpe meg med lekser, var det ikke fordi hun ikke ønsket. Vi har brukt mange (frustrerende) timer foran skolebøkene, men når hennes skolegang var fra en annen verdensdel ble det vanskelig. Hun hadde ikke hatt norsk, samfunnsfag handlet om et annet land, og i matte hadde hun lært helt andre måter å regne på enn det vi lærte på Lambertseter barne- og ungdomsskole.

Nettopp derfor ble jeg så glad når jeg leste at Foreldreutvalget i grunnskolen har gått ut mot lekser. Lekser hjemme forutsetter hjelp fra noen hjemme. Da er det sikkert veldig praktisk å ha foreldre som er lærere, men det er naivt å tro at alle foreldre har tiden, kapasiteten og språkkunnskapen til å hjelpe sine barn med lekser.

Lekser hjemme forutsetter hjelp fra noen hjemme.

Lekser skaper forskjeller. Ikke fordi noen foreldre er dårligere enn andre, men fordi foreldre har ulik kompetanse avhengig av deres bakgrunn. For barn med minoritetsbakgrunn og for barn som vokser opp med mindre ressurssterke foreldre er det derfor helt åpenbart at de har et annet utgangspunkt enn de andre barna i klassen.

Vi løser ikke klasseproblematikken og det faktum at ikke alle barn har like muligheter ved å fjerne lekser. Fortsatt vil noen barn ha en enorm fordel ved å ha metervis med bøker, kulturell kapital og kunnskap hjemmefra. Likevel, slik det er i dag legges det opp til at noen elever _ikke_ får mulighet til å gjøre lekser og dermed går glipp av pensum det er ment at alle skal igjennom. Det er ulikhet satt i system.

Bilder: “Homework” og “wings” av Tim Pirce (CC BY 2.0).