Kvinnekamp + klassekamp = sant
Kvinner som er økonomisk avhengige av en mann? Kvinnekamp er klassekamp? Det tilhører fortiden sier du. Kvinner er jo økonomisk selvstendige, vi er omtrent likestilte, og klassesamfunnet et tilbakelagt kapittel.
Dette er utbredte myter om vårt samfunn. Likestillingsdebatten nå til dags handler derfor ofte om friheten til å velge sjøl. Dyrke utseendet og de huslige sysler om du vil? Bli toppleder, ja gjerne. Gjøre begge deler, imponerende! Du bestemmer, valget er ditt og valget er fritt.
Men friheten til å velge seg det livet man ønsker seg er ikke forbehold alle kvinner. For i den andre enden av en mer privilegiert feminismedebatt finner de som strever med å få endene til å møtes fra dag til dag.
Klasseforskjellene øker hele tiden, der stadig flere kvinner og barn lever i fattigdom og de rike, i de fleste tilfeller menn, får skattelette og blir rikere. Sammenhengen mellom kvinnekamp og klassekamp blir forsterket under den blå regjeringen. De fattiges kår forverres, likestillingspolitikken er kontinuerlig under press og penger sluses i retning av rike menn. Venstresiden burde derfor sette kvinne- og klassekamp enda høyere opp på den politiske agendaen.
Kvinners fattigdommen har mange og komplekse årsaker. På arbeidsmarked er de kvinnedominerte yrkene dårligere betalt og ufrivillig deltid et omfattende problem. Kvinner opplever også mer seksuell vold og har generelt sett en svakere posisjon i samfunnet enn menn. Resultatet ser vi i form av at nær åtte av ti minstepensjonister er kvinner og 60 prosent av alle uføretrygdede er kvinner. Enslige mødre utgjør også 12 prosent av alle sosialhjelpsmottakere. Mange av dem har innvandrerbakgrunn, og lav eller ingen utdannelse. Dette er kvinner som oppdrar vår oppvoksende generasjon og som lever med tøffe økonomiske prioriteringer hver eneste dag.
I dagens klassesamfunn er «arv» et sentralt stikkord.
Over 100 000 barn i dette landet vokser opp i fattigdom. Vi kaller det for barnefattigdom, men få barn forvalter sine egne penger. Det er ikke barna som er fattige, det er foreldrene. Barna lider altså under foreldrefattigdom. Å kalle det for barnefattigdom er å avpolitisere en debatt som burde handle om klasse- og kjønnsstrukturer som skaper fattigdom.
Regjeringen sier at de er opptatt av å investere for fremtiden, de vil redusere de rikestes skatter for at de skal gi oss arbeidsplasser og vekst. Samtidig hevder de at velferdsstaten ikke er bærekraftig fordi for mange går på trygd eller er avhengig av offentlige ytelser. Hvis regjeringens mål virkelig hadde vært å investere for fremtiden, og ikke i egne velgere, ville det viktigste tiltaket vært å bryte opp i generasjonsfattigdommen.
For i dagens klassesamfunn er «arv» et sentralt stikkord. Regjering etter regjering arver “fattigdomsproblemet” og forsterker det gjerne når de sitter ved makta. På individnivå går også makt, posisjoner og penger i arv fra generasjon til generasjon. Det samme gjør fattigdom, dårlig helse og uførhet. Ingen kan noe for hvilken familie man er født inn i, likevel er dette den mest avgjørende faktoren for om du får brukt dine evner, får en god helse og et godt liv. Det hadde ikke trengt å være sånn, om det fantes politisk vilje til noe annet.
Studier viser at effekten av dårligere økonomi er sterkere for jenter enn for gutter.
Men siden vi lever i et samfunn som beskrives som egalitært, der vi har enhetsskole, gratis helsetjenester og lånekasse har mange problemer med å forstå hvorfor noen blir fattige eller at fattigdom går i arv. Isteden tyr man til enkle forklaringer, der vi ser den enkeltes posisjon i samfunnshierarkiet som et resultat av enkeltes egne evne til å komme seg opp og frem. Dette fungerer som en dobbeltstraff, der de fattige sitter igjen med byrden, vender skammen innover og kanskje på toppen av det hetses som “samfunnssnyltere”.
Fattigdom fører til stress, manglende kontroll over eget liv, utenforskap og følelse av fremmedgjorthet, underlegenhet og verdiløshet. Det påvirker også sinnstilstand, helse, relasjoner, ambisjoner og følelsesliv. Å vokse opp i fattigdom er en enorm psykisk påkjenning som påvirker barns utvikling på en rekke områder. Studier viser også at effekten av dårligere økonomi er sterkere for jenter enn for gutter. En del jenter får psykiske vansker, noen utvikler spiseforstyrrelser og andre lider av diffuse symptomer og smerter. Sammenhengen mellom kjønn og klasse gjør seg altså gjeldende hele tiden.
Fattigdommens ansikt er et barne- og et kvinneansikt i dagens Norge.
Når underklassen diskuteres i Norge penser høyresiden seg ofte inn på innvandringen og integrering. De gjør det til en integreringsdebatt, og slipper sånn sett å snakke om klasse og ulikhet. Det stemmer at flere av de som befinner seg i underklassen er innvandrere og at en annen kulturell bakgrunn kan gi tilleggsutfordringer. Men vel så viktig er deres posisjon i klassehierarkiet, der en del av dem befinner seg på bunnen. Jobbene som flere i minoritetsbefolkningen nå har, som renhold for eksempel, har alltid eksistert. Sånn sett handler deres fattigdom vel så mye om arbeidsvilkår og lønn i de dårligst betalte yrkene. Ja, det handler om innretning av arbeidslivet og maktforholdet mellom arbeidstakerne og arbeidsgiverne.
Også når vi snakker om familievold er høyresiden fort på banen og snakker om innvandrerbefolkningen – at de har en annen kultur der det er mer akseptert å slå. Dette stemmer ikke. Studier viser at klassetilhørighet, fattigdom og de sosiale omkostningene av befinne seg på bunnen av klassesamfunnet, er en viktigere indikator når vold skal analyseres enn etnisitet. Med andre ord burde klassetilhørighet være mer i sentrum av analysen enn hudfarge, kultur og etnisitet når virkemidler mot vold skal utvikles. Da hadde man også unngått å bygge opp under rasistiske forestillinger om “oss” og “dem” som ikke har rot i virkeligheten.
Fattigdommens ansikt er et barne- og et kvinneansikt i dagens Norge. Vår jobb på venstresiden er å plassere debattene om fattigdom inn i de klasse og kjønnsstrukturer der de hører hjemme. Vi kan ikke la høyresiden å spore av og legge premissene for debattene. Venstresidefeminismen burde også vie mer tid og oppmerksomhet til å se all kvinneundertrykkelse i et klasseperspektiv. Vi har faktaene, vi har uten tvil de beste politiske løsningene. La oss tydeliggjøre sammenhengene og rette blikket mot kvinnene på bunnen av samfunnet. Det er her den aller viktigste kampen gjenstår.
Bilde. I love you mom , Viewminder, CC BY NC ND 2.0
Bilde: Integrert, Norsk Folkehjelp , CC BY 2.0
Om forfatteren
Malin
For meg handler feminisme om rettferdighet og frihet. Å skrive om feminisme er viktig, både for meg personlig, men også fordi jeg håper det kan bidra til mer debatt, refleksjon og kjønnsrettferdighet.
Related Posts
-
Klimakrise og likestilling
Tidlegare i år lanserte Spire – ungdomsorganisasjonen til Utviklingsfondet – kampanjen «klimakamp er kvinnekamp». Her på Maddam har mellom anna Sonia, Ingrid og Sunniva sett […]
Identitetspolitisk syndebukk
Professor i statsvitenskap Francis Fukuyama hevder i et intervju i Klassekampen lørdag 17. februar at identitetspolitikk fører til splittelse på venstresida. Han er inkonsekvent i […]
http://kilden.forskningsradet.no/c16880/artikkel/vis.html?tid=89540 Mvh Kent A Voldtattmann.org
Hei Malin
Som vanlig, en interessant kronikk. Like vanlig er det også at jeg ikke er helt enig med deg. Fattigdom, og spesielt fattigdom blant barn, er et sosialt problem som må bekjempes, men jeg er usikker på om det fruktbart eller politisk strategisk å gjør dette til nok en arena for kjønnskamp. En sulten mann er like ille som en sulten kvinne.
Innledningsvis skriver du at de rikeste, som oftest er menn, er de som får mest skattelette. Det stemmer nok at menn er i flertall blant de mest bemidlede i samfunnet. Her er det imidlertid viktig å understreke at de aller rikeste har en stor andel av inntekten i form av finansinntekter, og ikke lønn. Jeg skal ikke gå inn på debatten om forskjeller i risikovillighet blant menn og kvinner, men en implikasjon av dette synes vel å være at kvinner bør begynne å spekulere mer på børs og i valuta? Kan vanskelig se at rike menns avkastning på investert kapital i risikofylte plasseringer eller i et boreskip er et likestillingsproblem. Her ser jeg ikke at kjønn er en relevant faktor, i alle fall ikke hvis vi legger din logikk til grunn.
Du skriver videre at kvinners fattigdom har mange og komplekse årsaker. Innebærer dette at du mener menns fattigdom er mindre kompleks? Jeg registrerer at du trekker frem uføretrygd, innvandrerbakgrunn og lav/ingen utdannelse som forklaringer. Dette er, så vidt jeg vet, relativt kjønnsnøytrale årsaker til fattigdom/lavere inntekt? Om det skulle være et samspill mellom kjønn og utdanning hvor effekten av lav utdanning er sterkere blant kvinner enn blant menn, har du imidlertid rett.
Videre så ser du ut som om du mener det er kombinasjonen av kvinne, innvandrerbakgrunn og lav/ingen utdanning som i størst grad resulterer i fattigdom. Men hvilken variabel er det som er av størst betydning? Mener å huske fra STV4020 at innvandrerbakgrunn og utdanningsnivå stort sett alltid har sterkere effekt og er langt oftere signifikante bakgrunnsvariabler enn kjønn.
Det fremstår som litt merkelig å legge for vekt på dagens politikk for den høye andelen kvinner blant minstpensjonistene. Dette er jo, i stor grad, basert på manglende deltagelse i arbeidslivet flere år tilbake i tid.Her kan man jo vel så gjerne rette kritikken mot sosialitiske regjeringer som borgelige da ingen, tilsynelatende, har klart å gjøre noe med dette. Uansett, så synes ett av premissene for kausalitet å være brudt, nemlig at årsaken må komme forut for effekten.
Avslutningsvis reagerer jeg på at du skriver: “Studier viser også at effekten av dårligere økonomi er sterkere for jenter enn for gutter. En del jenter får psykiske vansker, noen utvikler spiseforstyrrelser og andre lider av diffuse symptomer og smerter. Sammenhengen mellom kjønn og klasse gjør seg altså gjeldende hele tiden.”
Det kan meget vel være at kvinner lever dårligere med dårlig økonomi enn menn, men dette er jo strengt ikke ikke relevant om man fokuserer på årsakene til fattigdom. Vi vet jo videre at selvmordsraten er høyere blant menn enn blant kvinner. Er det gjort noen studier på sammnenhengen mellom forverret økonomi og selvmord fordelt på kjønn? Kan det ære at menn, som opplever dårligere økonomi, oftere og raskere kommer seg tilbake til normaltilstand enn kvinner? Kun en hypotese, men i lys av at menn oftere har inntekter fra mer risikofylte kilder (aksjer, obligasjoner m.m.), så er de også bedre forberedt på å håndtere nedsiden?
Til det siste du skriver: Det kan de vel ikke være når menn begår flere selvmord enn kvinner.
Dine premisser er nok annerledes, for du aksepterer at risiko (økonomisk) skal belønnes, noe jeg ikke uten videre er enig i. Jeg ser ingen grunn til at en aksjemegler skal tjene tusen ganger mer enn en hjelpepleier. Faktisk så er vel heller risikovillige menns grådighet årsaken til finansbobler og annen økonomisk mayhem, som de dessverre sjelden blir “straffet” for.
Man kunne gjerne også sagt noe om skilsmisseloven her i landet, som til forskjell fra resten av den vestlige verden ikke deler verdier likt mellom partene, men derimot forfordeler den som har tjent mest i forholdet. Og den personen er oftest en mann. Kvinner som jobber redusert for å ta seg av barna tar en enorm økonomisk risiko, hvis man ikke har en egen ektepakt som går lenger enn loven, og i tillegg setter av penger til pensjon for å dekke tapt pensjonsinntekt. I tillegg taper man lønnstillegg i den perioden man er i permisjon, da permisjonspengene er basert på lønn før permisjonen.
Forskning viser at det er en sterk sammenheng mellom vold i nære relasjoner og kvinners utdannelsesnivå og økonomi. Forskning viser også at det er en sammenheng mellom voldsnivået på samfunnsnivå, feks i en langvarig krig, og vold i nære relasjoner. Disse faktorene har ingenting med kultur å gjøre, men vil likevel peke ut flyktninger og asylsøkere som en utsatt gruppe.
Jeg har ikke sett henvisninger til at det samme gjelder oppdragervold, noe som er mer og mindre vanlig i hele verden unntatt i Skandinavia. Barn blir slått oftest når de er mellom ett og tre år gamle. Hvis volden opphører når selvstendighetsalderen (også kaldt trassalderen) er over, er det ikke sikkert barna husker at de ble slått når de blir større, og undersøkelsen det refereres til har ikke fanget opp dette.
Forskning viser at også etnisk norske kvinner slår barna sine, og at det muligens er mer vanlig enn man har vært klar over. Jeg kommer ikke på i farta om det ble påvist noen sammenheng mellom voldsbruk og sosioøkonomiske vilkår.
Veronika: “Man kunne gjerne også sagt noe om skilsmisseloven her i landet, som til forskjell fra resten av den vestlige verden ikke deler verdier likt mellom partene”
Så DU mener altså at det er økonomisk rettferdig å dele 50/50 ved en skilsmisse, hvis en mann med god inntekt, hus og hytte gifter seg med en kvinne som ikke eier nåla i veggen, som 4 uker etter bryllupet ønsker å skille seg..?
Skilsmisselovene som gjelder i en del stater i USA har fått massiv kritikk og egne avtaler har blitt langt mer vanlig de siste årene, nettopp på grunn av misbruk av dette. Derfor, tror jeg skilsmisseloven i Norge er langt mer rettferdig enn den er i USA.
Jeg har ikke tatt stilling til hvilke faktorer eller årsakskjeder som i sterkest grad påvirker menn og kvinners håndtering av dårligere økonomi. Det jeg forsøker å belyse, er at vi trenger mer forskning, også på hvordan menn håndterer dårligere økonomi. Her fremmer jeg to hypoteser. Den ene er at menn håndterer dette dårligere enn kvinner, ved å f.eks. ta sitt eget liv (jeg har ikke lest nok om forskningen på selvmord til å kunne si noe om dette). Den andre hypotesen er at menn håndterer dette bedre enn kvinner, ved at de enten a) lettere aksepterer nedgangen og derfor ikke gir uttrykk for samme grad av problemer som kvinner, eller b) at raskere tar seg inn i gjen.
Så til din andre kommentar. Det stemmer at jeg legger helt andre premisser til grunn for mine analyser enn deg. For det første så aksepterer jeg kapitalismen som det bærende økonomiske systemet i moderne stater som Norge. Å hevde at risiko ikke skal belønnes fremstår for meg som utopisk, ja på grensen til det uansvarlige. Du peker på grådig menn som årsaken til finanskrisen. Vel, problemet er jo egentlig det stikk motsatte. Det er jo nettopp fraværet av risiko (ref. “moral hazard” og “too big fail”) som er problemet. Dette er en markedssvikt, som må korrigeres, men altså ikke et gyldig argument mot at risiko må belønnes.
Det innebærer heller ikke, som du later til tro, at jeg, uten videre, synes det er “rettferdig” at aksjermeglere tjener tusen ganger mer enn hjelpepleiere (nå skal det sies at det ikke er aksjemeglere som figurerer øverst på listen over de mest bemidlede i det norske samfunnet, men eiere av dagligvarekjeder og redere). Det betyr, imidlertid, at jeg mener kvinner, både fattig som rik, i større grad enn i dag, må se på hvordan de forvalter pengene sine.