Horer er også madonnaer
”Horer er også madonnaer” ble stemt nedenom og ut da representanter fra Prostituertes Interesseorganisasjon i Norge, PION, spurte andre feminister pent om de fikk lov til å være med å leke i 8. mars-toget på 1990-tallet. Feministene var for opptatt av å kaste stein på bordeller, og horer fikk hverken være feminister, madonnaer eller mennesker. Vi feminister har stått på sted og hvil siden da.
Venstresida og de aller fleste feminister jublet da Vista Analyses rapport om sexkjøpsloven ble presentert i august. SV-leder Audun Lysbakken hevdet at ”denne evalueringen bør sette punktum for debatten om opphevelse av sexkjøpsloven”. Mimir Kristjansson kalte loven en seier for norske menn fordi man slipper å bli offer for ”aggressiv salg av sex på gater og utesteder”. Organisasjoner og mennesker med kjennskap til markedet, miljøet og menneskene som selger sex uttrykket heller andre synspunkter. PION demonstrerte naturlig nok en del mer kunnskap om sexarbeideres vilkår og konsekvensene av sexkjøpsloven, samtidig som de satte sexarbeidere, og ikke menn eller politiske debatter, i hovedfokus i sin evaluering av evalueringen. PION kritiserte også dårlige rammeforhold for selve analysen, og Liv Jessen, tidligere leder for Prosenteret, påpekte det påfallende fraværet av fokus på sexarbeidere i rapporten. Sexarbeidere, en arbeidergruppe dominert av kvinner og ofre for lovgivning og statens monopol på vold, blir ignorert av både feminister og arbeiderbevegelsen. Det er naturlig å spørre seg hvorfor. Ida Søraunet Wangberg fra Manifest Analyse skal i hvert fall ha ros for at hun er ærlig og innrømmer at ”sexkjøpsloven gjør det kanskje ikke lettere å være prostituert. Men det er heller ikke poenget.”
Sexarbeidere, en arbeidergruppe dominert av kvinner og ofre for lovgivning og statens monopol på vold, blir ignorert av både feminister og arbeiderbevegelsen. Det er naturlig å spørre seg hvorfor.
Ti stille kvinne!
Sexarbeidere som står frem i media blir sammen med organisasjonene som jobber for og med sexarbeidere tiet i hjel i offentlig debatt. Hege Grostad, som kanskje har vært den mest synlige stemmen det siste året blant sexarbeidere, blir kritisert for ikke å være representativ nok, og for å være en luksusprostituert som ikke kan snakke på vegne av alle. Ingen kan snakke på vegne av alle, men likevel er det påfallende at en stemme som snakker fra personlig erfaring og innsikt i yrket blir sett på som mindre relevant og representativ enn stortingspolitikere som jeg tviler på vil bli påvirket i det hele tatt av lovgivningen på området. I motsetning til Wangberg, vil jeg påstå at lovgivning rundt sexarbeid burde bli utformet med sexarbeidere i hovedfokus, fordi i motsetning til Wangberg bryr jeg meg, spesielt som feminist på venstresida, om kvinnelige arbeidere og deres sikkerhet. Å fremstille kvinner som passive ofre på sidelinjen av sitt eget liv, som kropper uten stemme og relevante meninger om seg og sitt, er en fremstilling som spesielt feminister burde kjenne seg igjen i. Å ignorere kvinnestemmer som snakker om sine egne kropper, sine egne liv og sine egne krav og behov, fordi de selger sex, er ikke i tråd med det jeg håpet feminisme stod for.
Rene gater og legitime kvinner
Debatten rundt sexkjøpsloven handler i det store og hele om hvilket man liker tanken på at mennesker selger sex eller ikke. Og hvilket man liker tanken på at nordmenn (les: etnisk hvite nordmenn) kjøper seksuelle tjenester. Det hadde kanskje vært mer interessant å spørre seg hvordan man kan sikre arbeiderrettigheter for alle yrkesgrupper, og hvordan alle mennesker i Norges land kan nyte et visst nivå av rettsbeskyttelse. Dagens lovgivning tvinger mennesker til å velge mellom sikkerhet og lovlydighet, hvor sexarbeidere unngår å rapportere overgrep for ikke å havne i politiets søkelys, og hallikparagrafen gjør det ulovlig for sexarbeidere å organisere seg seg imellom for økt sikkerhet. Hallikparagrafen gjør det også ulovlig å leie ut til sexarbeidere, da huseier i dette tilfelle vil profittere på andre menneskers salg av sex. Politiets villighet til å håndheve denne lovgivningen har vært eksemplarisk gjennom operasjoner som Pimp-It og Operasjon Husløs. Kanskje var ikke formålet med loven å gjøre livet lettere for prostituerte, men heller å bruke politiets budsjett på å tvinge folk ut på gata.
Noe forkjempere av sexkjøpsloven i hvert fall ikke liker å tenke på er at utlendinger selger seksuelle tjenester til (etnisk hvite) nordmenn. May-Len Skilbrei beskriver i ”Transnasjonal prostitusjon i brytningen mellom kriminalitetsbekjempelse og innvandringskontroll” blant annet hvordan debatten rundt menneskehandel blir brukt til å rettferdiggjøre politimetoder og lovgivning som skader kvinner for øvrig som selger sex, og da spesielt sexarbeidere som krysser landegrenser. Mennesker blir nektet innreise til Norge om man på grensen mistenker at de vil selge sex. Mennesker som lovlig ber om innreise for å lovlig selge sex, blir behandlet som kriminelle og nektet migrasjon for å ”beskytte” dem mot potensielle lovbrudd om de blir tillatt innreise. Dette skjer på grunnlag av intet annet enn antakelser basert på kjønn og opprinnelsesland. På denne måten tilrettelegger sexkjøpsloven for en diskriminerende, og ofte rasistisk, innvandringspraksis, og for at ansvaret for dette ikke faller på vår kroniske gjerrighet og inhumane asyl- og innvandringspolitikk, men på potensielle kunder av seksuelle tjenester. Det er visstnok ikke ulovlig å selge sex i Norge, men lovgivningen og politimetodene gjør en betydelig innsats for at det i praksis skal virke slik.
Det er visstnok ikke ulovlig å selge sex i Norge, men lovgivningen og politimetodene gjør en betydelig innsats for at det i praksis skal virke slik.
Sexarbeid er arbeid
I 2003 innførte New Zealand ny lovgivning for sexarbeid. Sexarbeidere ble invitert i utformingen av nye lover, hvor blant annet loven tilsvarende hallikparagrafen ble opphevet. 1. mars i år vant en sexarbeider en rettssak om seksuell trakassering på arbeidsplassen mot sin arbeidsgiver. Der noen mener at veien mot kvinnefrigjøring og likestilling handler om å ugyldiggjøre kvinners stemmer fordi man ikke liker tanken på det de driver med, mener jeg at det er grunnleggende for kvinnefrigjøring at man antar at kvinner selv vet mest om sin egen livssituasjon og egne behov. At kanskje er det sexarbeidere som vet mest om sexarbeid.
Utnyttelse av sexarbeidere er et gammelt problem, og sexkjøpsloven som ble innført i 2009 så på papiret ut som en human løsning på dette. Men i praksis kan man ikke kriminalisere kun den ene parten i en handel, fordi handelen i seg selv blir kriminalisert, og begge parter blir berørt. Og man kan ikke kalle en lov som skal beskytte utnyttelse av kvinnekropper for en suksess basert på at færre mennesker kjøper og selger sex, men ignorere det faktum at volden mot og usikkerheten til dem som fremdeles selger sex har økt. Sannheten er at en lov som ble utformet i feminismens navn ble trumfet gjennom mens man tiet i hjel kvinnestemmene til dem loven var ment å beskytte, og loven blir hyllet som en suksess av alle andre enn kvinnene loven påstår den beskytter.
Gjesteblogger Ellen Emilie Henriksen, studerer politikk og øst-Europa studier i London. Er feminist og aktivist, og godt plantet på venstresida.
Foto: Madonna in front of a church av martin (CC BY-ND 2.0) og Madonna Del Carmine Statue, Bologna av H Matthew Howarth (CC BY-SA 2.0).
Om forfatteren
Gjesteblogger
Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.
Related Posts
-
La sexkjøpslova leve
Me kan ikkje fjerne sexkjøpslova. Men me må gjere kvardagen betre for dei som er prostituerte. Nyleg gjorde Amnesty det kjent at dei er mot […]
Styrk sexkjøpsloven!
I det siste har jeg blitt spurt om hvorfor jeg som feminist er en forkjemper av sexkjøpsloven og hallikparagrafen, når jeg står for kvinnens rett […]
Når vart det å gjera kroppen til handelsvare eit gangbart menneskesyn på venstresida?
“Sannheten er at en lov som ble utformet i feminismens navn ble trumfet gjennom mens man tiet i hjel kvinnestemmene til dem loven var ment å beskytte, og loven blir hyllet som en suksess av alle andre enn kvinnene loven påstår den beskytter.”
Føreslår at du tek ein kikk på nettsida til denne organisasjonen: http://spaceinternational.ie/
Dei veit nok litt meir om korleis det er å vera “sexarbeidar” enn både du og eg gjer.
Venstresida har aldri syntes det er greit at kroppen er en handelsvare. Derimot har, i hvert fall den radikale venstresida, hatt dette som hovedkritikk av kapitalismen gjennom hele arbeiderbevegelsens historie. Det at de aller fleste av oss er avhengige av å selge vår kropp og tid til andre for å kunne overleve har blitt møtt dels med forsøk på å avkskaffe dagens økonomiske system og derfor lønnet arbeid i seg selv, og dels med forsøk på å begrense denne utnyttelsen, gjennom kortere arbeidsdager, høyere lønn og arbeiderrettigheter. Sexarbeid, derimot, har ikke oppnådd samme sosiale status, og nyter derfor ingen av godene arbeiderbevegelsen for øvrig har oppnådd.
I likhet med andre yrkesgrupper mener jeg også at det skal være
tilrettelagt for at man kan velge et annet yrke om man ikke trives med
yrket man for øyeblikket har. Samtidig er det viktig å merke seg at sosial stigmatisering, manglende rettsikkerhet, vold, og fattigdom som utgangspunkt, er alle faktorer som kan bidra til utnyttelse og traumatisering. Derfor er det vanskelig å skille konsekvensene av sexarbeid “i seg selv”, og sexarbeid burde derfor heller ikke bli behandlet i et politisk vakuum, fordi problematikken på området er mye mer komplisert enn et moralistisk spørsmål om hvilket sexarbeid “i seg selv” er greit eller ikke.
Hvis grunnlaget for en lov er at “sexkjøp er utnyttelse, derfor burde det være ulovlig” er dette også en konklusjon basert på en analyse med veldig mange snarveier. Jeg mener at utgangspunktet for lovgivning på området burde være “sexarbeidere er ofre for mye mer utnyttelse enn andre arbeidere, hvordan kan vi forhindre dette?” Og sexkjøpsloven er beviselig ikke et svar på sistnevnte problemstilling.
Synes det er dårlig debattkultur å påstå at du “i motsetning til Ida Søraunet Wangberg” bryr deg om kvinnelige sexarbeidere og deres sikkerhet, uten så mye som å lenke til hennes gode kommentar “Bortenfor strøket”: http://www.manifesttidsskrift.no/bortenfor-stroket/. For å sitere Wangberg:
“Verken prostitusjon eller barnearbeid er verdige virkemidler for å hjelpe folk ut av fattigdom. Det betyr ikke at vi ikke skal hjelpe kvinner som i dag ikke ser andre alternativ enn å selge sin egen kropp, men at det er helt andre tiltak som trengs.”
En lov som forbyr sexkjøp er åpenbart ikke laget for at det skal bli lettere å selge sex, det burde ikke være en overraskelse. Da er det også viktig at det settes inn hjelpetiltak for prostituerte som ønsker å finne noe annet å leve av, jeg vet ikke nok om hvordan dette har fungert. Ellers kult nok at du går mot strømmen her, men jeg savner henvisninger til troverdige kilder flere steder (statistikk og sånt), som f.eks. når du bare skriver at “volden mot og usikkerheten til dem som selger sex har økt”.
det er en del grunnleggende premisser her som burde prøves bedre. Er det umulig at en seksuell tjeneste kan ses på som enhver annen tjeneste? Nå er det på det reneat den er stigmatisert, men det kan jo være at stigmatiseringen bygger på feil premisser. Det kan jo være at det å selge sex er skadelig i seg selv, men forskningen kan ikke uten videre bekrefte dette. At det ikke er skadelig i seg selv har nå vært sagt så mange ganger av ulike aktører i det offentlige rom i Norge, at det ikke har noen hensikt å repetere det. Saken er kanskje at forkjemperne for loven rett og slett har et dogmatisk utgangspunkt. I debatter opplever jeg at kvinner (og menn) ofte slutter fra det faktum at de selv ikke kunne tenke seg å selge seksuelle tjenester vil “redde” kvinner evt andre kvinner ved å pådytte dem en offerrolle. Dette inkluderer mange, men slett ikke alle feminister og feministiske forskere.Unntak er eksempelvis Gayle Rubin, Camille Paglia, P.Alexander m.fl. I tillegg kommer forskere som understreker at markedet er”segmentert”, noen greier seg bra, andre ikke. Hva med å disutere konsekvensene av deulike bildene av sexarbeid?
En god del forskere mener at kvinners salg av sex klart skjer innenfor patriarkalske maktstrukturer, men at det å stigmatisere sexarbeidere og presse på dem en offerrolle betyr å straffe dem dobbelt. her finner vi eksempelvis
Dominelli, L. (1986): The Power of the Powerless:
Prostitution and the Reinforcement of Submissive Femininity. Sociological Review 34(1) Sitert i Vanwesenbeck 1994, s.7 som tilhenger av det syn som «starts from the premise that sex-work is part of systemic gender injustice, but judges it no more and no less reprehensible than other forms of female sexual behaviour or ‘women’s work»
noen kvinnelige (og mannlige) forskere understreker at endel sexarbeidere har store problemer,men andre greier seg bra. Her finner vi T.Sanders, N. Mai, S. Dodillet, Laura Augustin, m.fl.
Men det mer positive bildet av prostitusjon gjelder vel uansett bare prostitusjon i den rike verden, særlig når fattige og ressurssterke kvinner reiser fra fattige land til den rike verden? Og prostitusjon i fattige land er vel et helvete? Nei, det er ikke uten videre slik. Et eksempel er
Lim, L.L.(1998): The Sex Sector. The Economic and Social
Bases of Prostitution in Southeast Asia. «The study shows that some go
into prostitution as a matter of free personal choice or the right to sexual
liberation, others are pressured because of dire economic conditions or the
lack of remunerative alternatives, and yet others are forced through deception,
violence or debt bondage. Partly depending upon the mode of entry into
prostitution the terms and conditions of work range from decent and lucrative
to severely exploitatve and abusive». preface (tidlig i preface). Omfatter studier av sexarbeidere i Thailand, Filippinene og Malaysia
jeg kunne nevne svakhetene ved den forskningen som søker å bevise at “prostitution is inherently wrong and harmful to women” (Melissa Farley), men nevner dem ikke fordi etter mitt skjønn må vi begynne med dogmatismen. Løkkeberg og Myking repeterer dogmer,etter mitt skjønn. de har ingen argumenter omkring de grunnleggende spørsmålene. Det er her vi må begynne om debatten skal ha noen hensikt.Ellen Emilie Henriksen har laget en god start.
Barnearbeid og sexarbeid? Som om vi snakker om to like fenomener! Skrekkelig paternalisme! Sistnevnte rommer voksne mennesker – kvinner, menn og transpersoner, som har tatt et valg uansett hvor dårlig noen liker valget og har krav på selvstemmelse i likhet med andre borgere som ikke er umyndiggjort.
Hverken Wangberg eller jeg mener at barnearbeid og prostitusjon er
det samme. Wangberg peker på at politikere på høyresiden har brukt
lignende argumentasjon når det gjelder barnearbeid og prostitusjon, og det er jeg enig i.
Ragnarnaess:
Jeg har ikke lest like mange bøker som deg om prostitusjon. Jeg tviler
ikke et sekund på at det finnes kvinner som ikke blir ødelagte av å
selge sex. Jeg har selv bodd i land i Øst-Asia hvor det finnes svært
mange kvinner som jobber som prostituerte, og hvor det i disse miljøene
naturlig nok ikke er så stigmatiserende å prostituere seg. (Et helt
annet spørsmål er om disse kvinnene senere har muliget til å slutte i
denne bransjen, finne seg en annen jobb, gifte seg og stifte familie og
bli betraktet som noe annet enn et individ strippet for all ære og
anstendighet av resten av samfunnet.)
På samme måte finnes det mange mennesker klarer seg fint med å bruke ulovlige rusmidler, men jeg synes fortsatt at det burde være ulovlig å selge og bruke disse rusmidlene (selv om det gjelder voksne mennesker som tar sine egne beslutninger). Ganske enkelt fordi jeg mener de potensielt enorme menneskelige skadene dette fører med seg, veier tyngre enn ressursterke menneskers ønske om å prostituere seg eller f.eks bruke heroin. Og dette er jo mange forskere enige med oss i, jamfør lovgivningen.
Et veldig bra og reflektert innlegg!
Min personlige mening om hvordan en bør tilnærme seg prostitusjon er å åpne statlig eide
kontorer der de prostituerte fikk utøve sitt yrke. Forutsetningen måtte da være at staten var ansvarlig for å ha et 24/7 timers tilbud for psykisk og fysisk helsevern. Videre vakthold for å beskytte de prostituerte mot potensielt farlige kunder.
Poenget med å gjøre det på dette viset er å legge til rette for flere ting. Bla:
At de prostituerte kan drive som enkeltmannsforetak, fri for menneskehandlere og andre halliker.
At en møter de prostituerte med respekt.
At en har et tilbud, rett fremfor nesetippen til de prostituerte, om å få den hjelp en trenger for å legge prostitusjon bak seg.
At en reduserer kraftig smittespredning.
legg til rette for at dette tilbudet skal ha de prostituerte i sentrum og menneskeverdet vil bli betydelig mer og bedre ivaretatt en dagens totalt feilslåtte politikk.