Schyman og FI’s tre andre toppkandidater til Sveriges Riksdag

Her forleden kom jeg i skade for å skrive positivt om den feministiske bølgen i Sverige og om rollen fenomenet Gudrun Schyman og Feministisk Initiativ (FI) spiller som pådriver og dagsordensetter. Det var åpenbart så provoserende at Maddam mener jeg er blitt frelst av Schyman og nå vil fronte et feministisk parti i Norge.

Tekst: Marie Simonsen

Takk for bekreftelsen på at venstresiden frykter et feministisk initiativ. Jeg er verken frelst eller oppfordrer til et nytt parti, men bare ved å antyde i en kommentar at FI kan være på vei til Norge som følge av politikernes svikt, går man rett i skyttergraven. Venstresidens feminister har ingen feil og har full kontroll på feminisme og likestillingspolitikk. De trenger ingen utfordrer.

Skulle jeg svare med samme mynt kan jeg minne Maddam om at hvit middelklassefeminisme er en klassisk feministkritikk fra høyresiden

Dessuten, Gudrun Schyman, tidligere leder av SVs søsterparti i Sverige, står ikke for annet enn akademisk middelklassefeminisme uten et klasseperspektiv. For riktig å understreke hvor suspekt det er å heie på FI, trekker Maddam frem at også Høyre-politikeren Heidi Nordby Lunde ønsker seg et norsk FI – for å splitte venstresiden. Bortsett fra at verken Lunde eller jeg har tatt til orde for et norsk FI, er ”guilt by association” en ganske lettvint debatteknikk.

Skulle jeg svare med samme mynt kan jeg minne Maddam om at hvit middelklassefeminisme er en klassisk feministkritikk fra høyresiden, og dessuten litt historieløs gitt at den akademiske middelklassen noen ganger har spilt en avgjørende rolle i likestillingskampen. Maddam hører vel selv til den.

I stedet vil jeg utfordre Maddam til å svare på hva de rødgrønne har å skryte av etter åtte år i regjering. Audun Lysbakken tok selvkritikk i møte med Schyman på Voksenåsen tidligere i uka. Alt var ikke rosenrødt på likestillingsfronten under de rødgrønne, selv om det så pent ut i partiprogrammene, noe jeg selv påpekte i mange kommentarer underveis. Lysbakken innrømmet at SV tapte viktige slag i regjering med Ap og Sp, ikke minst når det gjaldt Skjeie-utvalgets forslag til struktur for likestilling.

Altså, det vi kaller den store likestillingspolitikken som Maddam er opptatt av i sitt innlegg. Den tapte under de rødgrønne.

Seieren fulgte ikke akkurat deres faner, og det ble lagt merke til. Jeg er høflig når jeg kaller det å sove i timen. En flertallsregjering med all makt til å gjennomføre en likestillingspolitikk de gikk til valg på, gjorde ikke det. Det er et faktum.

Maddam vil ha likelønn i 2016. I mars 2008 hendte for eksempel følgende i løpet av knappe tre uker: Likelønnskommisjonens utredning ble kastet i bøtta på direkten, tredeling av foreldrepermisjonen ble skutt ned av Stoltenberg, som ikke ville ta en dag fra mor, og likelønnspotten ble satt på varig vent av Kristin Halvorsen. Glemte jeg kvinnekonvensjonen, som ble tatt inn i menneskerettsloven med et nødskrik etter langvarig press fra miljøer langt utenfor regjeringen.

Seieren fulgte ikke akkurat deres faner, og det ble lagt merke til. Jeg er høflig når jeg kaller det å sove i timen. En flertallsregjering med all makt til å gjennomføre en likestillingspolitikk de gikk til valg på, gjorde ikke det. Det er et faktum.

At det nå er opportunt i valgkamp og opposisjon å beskylde de blå for å være enda verre, skjønner jeg, men å påstå at de rødgrønne er noen som helst garantister for den likestillingspolitikken Maddam ønsker seg, faller på sin egen urimelighet. Det eneste jeg ser er et ukritisk forsvar av partier man sympatiserer med i stedet for å utfordre dem og be dem skjerpe seg.

Maddam skriver at de er full av beundring for hva Gudrun Schyman har oppnådd, så hei på henne da!

Min kommentar var verken et ja eller nei til FI, men handlet om hvordan små nisjepartier kan få oppslutning og innflytelse når de etablerte partiene svikter. I Sverige gjelder det både Miljøpartiet og FI. Begge satte dagsorden i høstens valgkamp, og sossarna er plutselig blitt superfeminister igjen etter år i dvale. Miljøpartiet er i regjering.

Om det er realistisk med et norsk FI er et helt annet spørsmål, som jeg ikke tok stilling til, men hvis noen mot formodning skulle prøve seg, ser jeg ingen skade i det

Maddams kritikk er likevel gjenkjennelig fra den svenske valgkampen, hvor venstresiden til og med gikk ut og advarte mot å stemme på FI. Det er en angstbitersk holdning jeg ikke ser hjelper feminismen eller venstresiden. Partiene dere viser til som feministiske er på rekordlave nivåer i meningsmålingene, mens de som kaller seg et norsk FI, Miljøpartiet de grønne, er over sperregrensen. SV og Rødt løfter seg ikke ved å angripe feminister og miljøforkjempere.

Om det er realistisk med et norsk FI er et helt annet spørsmål, som jeg ikke tok stilling til, men hvis noen mot formodning skulle prøve seg, ser jeg ingen skade i det. Det er nok en erkjennelse av at likestilling skapes gjennom politikk, ikke bare i demonstrasjonstog, selv om det også er viktig, og at staten må ta jobben gjennom å endre strukturer og legge til rette for mer likestilling.

Schyman understreket selv i sitt innlegg at FI er opptatt av strukturer, og at FI derfor finner det lettere å samarbeide med venstresiden, som har et slikt perspektiv som en bærebjelke i all politikk. At en grasrotbevegelse og ensaksparti likevel ønsker alle feminister velkommen og ikke vil definere seg etter en tradisjonell høyre-venstre-akse, er ikke overraskende. Det samme gjelder miljøpartier. At slike nisjepartier har mangelfulle, motstridende og svake partiprogram, er like selvfølgelig.

Jeg ser ikke at feminismen er tjent med en slik stempling og utdefinering. Tvert imot bør vi heie på feminister i alle partier som jobber for likestilling, slik den tverrpolitiske kampen vant frem på 1970- og 80-tallet. At det er oppstått et stadig større gap mellom venstre- og høyresiden når det gjelder likestilling, er kanskje godt nytt i valgkamper for de etablerte partiene, men ikke for likestillingspolitikken. Den er under sterkt press på borgerlig side som nå sitter med makta. Det er synd.

Men Maddam er i det minste konsekvent. De ser heller ikke behov for Miljøpartiet de grønne. Det gjør mange velgere. Mitt spørsmål var ganske enkelt, ser velgerne også behovet for et feministisk parti? Hvis svaret er ja, må partiene skjerpe seg. Og det er godt nytt for likestilling og feminisme.

Bilde: Schyman og FIs tre toppkandidater til Sveriges Riksdag. Pressebilde fra Feministisk Intiativs hjemmesider.