For noen måneder siden spurte Maddam om jeg kunne blogge om feminisme fra et minoritetsperspektiv. Det var en oppgave jeg hoppet rett på, men som jeg synes har blitt større enn bare et blogginnlegg. Det har vært mange år med for mye usagt. Da jeg begynte å definere meg selv som feminist og skulle redde verden, følte jeg meg veldig sterk. Jeg tok tak i det samfunnet jeg levde i og ville forandre den til det bedre. Det tok litt tid før jeg klarte å sette ord på de personlige erfaringene jeg hadde som farget kvinne og arbeiderklassebarn. Jeg skjønte etterhvert at det jeg følte og opplevde ikke bare handlet om meg som person, men om hvordan samfunnet oppfattet meg.

Når fargede kvinner bli synliggjort er det ofte i karikerte roller i forhold til våre liv, som et bilde av etnisk norskes forestillinger om hvordan vi lever og har det.

I norsk kvinnebevegelse var det få som delte de samme erfaringene. Jeg måtte ut av Norge for å finne svar. Black feminism og den kurdiske kvinnekampen har vært mine viktigste inspirasjonskilder. Svart feminisme handler ikke bare om hudfarge, det er et politisk begrep som blir brukt for å definere vår marginaliserte posisjon. Vi er her som et resultat av kolonialisme, imperialistisk økonomi og undertrykking av eller i opprinnelsesland. Betegnelser som minoritetskvinne, svart eller farget reduserer ikke betydningen av våre kulturelle forskjeller. Vi har forskjellige bakgrunn, men til tross for forskjellene i våre historier og kulturer påvirker rasismen i det norske samfunnet oss alle og derfor har vi noe til felles.

Svart feminisme er en bevegelse som vokste fram som en politisk og sosial bevegelse ut av svarte kvinners misnøye med både borgerrettighetsbevegelsen og kvinnebevegelsen på 1960-tallet og 1970-tallet. Det er ideen om at sexisme, klasseundertrykkelse og rasisme er uløselig knyttet sammen. Da må kampene mot disse også være det.

Fargede kvinner opplever en diskriminering som hvite kvinner ikke opplever. Meningen er ikke å skape skille mellom kvinner, men det handler om å vise sammenhengen mellom rasisme og mannsdominert samfunn. Det må være plass for fargede feminister i kvinnebevegelsen. Alle kvinner taper på et mannsdominert samfunn. Som kvinner har vi en del felles erfaringer og som fargede kvinner har vi dobbelt opp med det. På godt og vondt. Bell Hooks har sagt at “(R)acism has always been a divisive force separating black men and white men, and sexism has been a force that unites the two groups.” Jeg vil la feminisme forene oss. Mot sexisme og rasisme. Bell Hooks er en av mange smarte kvinner som ikke er så kjente i Norge. Dette har hun til felles med kvinner som Angela Davis, Alice Walker, Barbara Smith, Pat Parker og mange flere.

Når fargede kvinner bli synliggjort er det ofte i karikerte roller i forhold til våre liv, som et bilde av etnisk norskes forestillinger om hvordan vi lever og har det. Det er få som spør om hvordan et mangfold av fargede kvinner oppfatter Norge, deres visjoner og meninger. Jeg føler meg alltid som et verktøy i et politisk spill når aktører som Siv Jensen begynner å snakke om minoritetskvinner. Folk som har et politisk mål bruker oss og våre liv i en enorm karikert versjon for å nå det målet. De bruker til og med folks undertrykkelse for å vinne politiske poenger. Vi feminister må fylle det rommet enda bedre slik at sånne krefter ikke får definere den debatten og minoritetenes utfordringer.

Vi må slutte å behandle feminisme og antirasisme som noe vi skal ta opp når vi har snakka ferdig om de store spørsmåla.

Vi minoritetskvinner blir fremdeles oppfattet som passive, som ofre eller som seksuelle objekter. Når en kvinne med minoritetsbakgrunn blir framstilt som opprører, tolkes det ofte dit hen at hennes opprør er rettet mot hennes egen familie eller mot den kulturelle praksis i forelderens hjemland. Hennes styrke eller beviste valg om å protestere mot kjønnsdiskriminering i sitt eget miljø blir gjerne oppfattet som et signal på at hun ønsker å bli «norsk» (som i hvit, men det går jo ikke). Det er i mange tilfeller en feilslutning og bidrar til å understreke den hvite hjelperens tendens til å se på disse kvinnene som ofre som ønsker å bli reddet fra en brutal kultur. Det mange velger å ikke se er at hun selv står for radikale endringer i familieforhold og kjønnsrelasjoner. Hun er altså en feminist som kjemper mot kvinneundertrykkende strukturer.

Når fargede kvinner blir avtegnet som ofre for sin egen kultur – en kultur som framstår både som patriarkalsk og utdatert – kommer «hvite» i en maktposisjon hvor de kan definere seg selv som talspersoner for disse stakkars kvinnene. Problemet med en slik feministdiskurs er at det ikke gis rom for å møtes på like premisser og diskutere den felles undertrykkelse som kvinner møter i relasjon til makt og kjønn.

Vi må slutte å behandle feminisme og antirasisme som noe vi skal ta opp når vi har snakka ferdig om de store spørsmåla. Hvis det er tid. Vi må integrere alle kvinners utfordringer i kvinnebevegelsen. Kvinnekamp er ikke noe vestlig. Det er noe kvinner over hele verden driver med. Det handler tross alt om frigjøring, om å bestemme over egen kropp, liv og framtid. Det handler om hva slags verden vi skal leve i.

Det er også viktig at vi behandler dette spørsmålet praktisk og ikke bare diskuterer på et teoretisk nivå. Da må majoritetsfeminister anerkjenne at de selv kan være en del av normen og derfor kan være mer privilegerte enn feminister som i tillegg er minoriteter. Å være farget kvinne kan være tøft. Vi vet også at å heve våre stemmer krever mot. Men vi er også klare over at vår individuelle frigjøring er uløselig knyttet til frigjøring av vårt eget folk og alt dette er sterkt knyttet til den sosiale, økonomiske, politiske og kulturelle helheten vi lever i. Så lenge vi marginaliseres i samfunnet som helhet, vil stemmene våre ikke nå fram. Derfor starter vi et nettverk for feminister som foreløpig heter “feminist of color”. Hensikten er å skape en plattform for samtaler, diskusjoner og analyser for feminister og antirasister. Vi vil ha med flere kvinner og flere perspektiver, og om noe er interessert eller kjenner noe som er det, kan de kontakte meg: seherayd@gmail.com

Jeg er stolt av norsk kvinnebevegelse, men nå er tiden overmoden for at den blir mer fargerik.

Gjesteblogger Seher Aydar er feminist, antirasist og tidligere leder av Rød Ungdom. 

Bilde:

The mixing of colors |Bob Prosser | CC BY-NC-ND 2.0

My Name is Red | Ana Omelete | CC BY-SA 2.0