En sykepleier som jobbet i en norsk kommune for noen år tilbake, pleide å få et glass akevitt på nattbordet av sin mann før de la seg til å sove i helgene. Han var lei av at telefonen ringte søndag morgen med spørsmål om hun kunne komme på jobb. Dessuten så han at hun var sliten, og ikke hadde samvittighet til å si nei når de ringte. ”Drikk først, og svar etterpå”, var beskjeden. Hun adlød.

“Drikk først, og svar etterpå”

Jeg tror dessverre ikke denne historien, som for ordens skyld er sann, er unik. Å hyle ned et glass rødvin i full fart kan virke fristende når telefonen ringer klokka sju lørdag morgen. Man er sliten etter en arbeidsuke og har sett fram til en frihelg, kanskje hadde man planer om å treffe venner eller gjøre ting med familien. Det er ikke lett å si nei, heller. I så fall vet man med sikkerhet at det er en kollega som må ta vakten, eller at de andre på jobb må løpe litt fortere. Så å si nei går på samvittigheten løs.

Men med vin innabords går det an, med Helsepersonellovens § 8 i ryggen, å si: ”Jeg kan dessverre ikke komme på jobb. Jeg har drukket”.

Av og til kan innleie av vakter på kort varsel skyldes akutt sykefravær, og det kan ingen gardere seg mot. Tendensen og hyppigheten av innleie viser likevel at sykefraværet ikke er d største problemet. Det er grunnbemanningen som er for lav.  I dag bruker seksjonsledere og avdelingssykepleiere enormt mye tid på å leie inn nok sykepleiere for å ivareta faglig forsvarlig helsehjelp til pasienter. Det skal ikke mange uplanlagte oppgaver til før ressursbehovet øker, og det er sårbart.

Tall fra en undersøkelse utført av VG i 2013 viser at sykepleiere blir nedringt med spørsmål om ekstravakter. At ting har endret seg dramatisk siden da, er det liten grunn til å tro.

Nå vil arbeidsminister Robert Eriksson gjøre endringer i Arbeidsmiljøloven. Ministeren presenterer blant annet endringer som skal utvide grensene for hvor mye overtid man har lov til å arbeide, hvor mange søndager man har lov til å jobbe etter hverandre og utvide muligheten for å avtale gjennomsnittsberegning av arbeidstiden. Allerede i dag gir loven rom for at ukentlig arbeidstid kan være opp til 48 timer, og i enkelte tilfeller 54 timer i uka. Dette synes altså arbeidsministeren er for lite, og roper på ”mer fleksibilitet”. Ønsket om økt antall timer i gjennomsnittsberegning kommer, i følge Eriksson, fra sykepleiere selv.

Jeg skal være ærlig nok til å innrømme at noen ganger er tanken på en ekstra friuke i bytte mot mye jobbing i en annen periode, fristende. Det hadde vært fint å kunne jobbe akkurat slik man ønsker det. Men arbeidsmiljøloven setter begrensninger for dette. Heldigvis, må jeg få si. Arbeidsmiljøloven er til for å beskytte alle arbeidstakere.

Ikke alle har tid eller krefter til det arbeidsministeren kaller ”fleksibilitet”. Arbeidsmiljøloven er til for å beskytte alle arbeidstakere, også de mange ansatte i helsevesenet som står i fare for å ende opp som uføretrygdede før de fyller 60 år. Mange er slitne. Sykepleieryrket er fysisk tungt, og turnusarbeidet kan være direkte helseskadelig. Uten nødvendig hviletid mellom vaktene, blir det umulig å ta seg inn igjen.

En gjennomsnittlig sykepleier slutter i jobben når hun er 53 år. Om hun ikke da uføretrygdes, søker hun seg gjerne over til andre, og mindre krevende yrker. Når det i tillegg er varslet om en stor fremtidig mangel på sykepleiere og spesialsykepleiere, er det et paradoks at regjeringen vil presse gjennom et lovforslag som kan føre til at enda flere blir utslitte og ikke orker å stå i yrket.

Så neste gang en kollega kommer og klager over manglende fleksibilitet, minn vedkommende hva dette handler om: solidaritet og ansvarlighet.

Så vil arbeidsministeren si at det å jobbe lengre vakter, ha kortere friperioder og lengre arbeidsperioder, jobbe annenhver eller hver helg, skal være frivillig. Vel. Så lenge det er lov, vil arbeidsgivere kunne pålegge sine ansatte å være på jobb når behovet er størst. Nå vil også regjeringen fjerne bestemmelsen om at tillitsvalgte må godkjenne turnuser der arbeidstiden gjennomsnittsberegnes, hvilket vil si at all makt vil ligge hos arbeidsgiver. Dette undergraver etter mitt syn hensikten med tariffavtaler og arbeidsmiljølov: å ivareta arbeidstakeres rettigheter og unngå at noen pålegges arbeid de blir syke av.

Så neste gang en kollega kommer og klager over manglende fleksibilitet, minn vedkommende hva dette handler om: solidaritet og ansvarlighet. At jeg personlig irriterer meg over at jeg ikke kan jobbe sju nattevakter etter hverandre, får heller være. Og når man tenker over det, burde alle være glade for det. Hvem vil vel frivillig overlate sitt syke barn til en intensivsykepleier som har jobbet ti timers nattevakter en uke i strekk?

Gjesteblogger Gro Lillebø er spesialsykepleier og engasjert fagorganisasjonsmedlem.

Bilder:

Hospital | Ralf |CC BY-NC-SA 2.0

Nurse | Nat |CC BY-NC-SA 2.0