Underbetalte ufaglærte arbeidsinnvandrere
Det er ikke spesielt imponerende når en hvit kvinne fra middelkalssen raljerer over fattige fillippinske kvinners mulighet til å komme til Norge for å jobbe som hushjelp. Så derfor skal jeg ikke gjøre det. Istedet vil jeg raljere litt over de som utnytter au pair-ordningen og forveksler kulturutveksling med slavearbeid i hjemmet. Til slutt vil jeg raljere litt over regjeringen som gjerne gir milliarder i skattelette til de folka som har fillippinsk hushjelp samtidig som de kutter i rådgivningstjenesten til au pairene.
Hvis du er født utenfor EØS og er ufaglært er det bare én måte å komme til Norge som arbeidsinnvandrer på, nemlig som hushjelp og barnevakt til rikinger som Nikolai Astrup. Det kalles “kulturutveksling”, bedre kjent som “au pair” som er fransk og betyr “på like fot”. I 2013 var det over 3000 au pairer i Norge, det er en firedobling siden 2000. Tanken er fin den. Utlendinger kan komme til Norge og lære seg språket vårt ved å bo i en vertsfamilie og få påspandert språkkurs. I bytte mot dette skal de bidra med lettere husarbeid og barnepass. Problemet er at ordningen ikke fungerer etter formålet.
De kommer hit for å arbeide og tjene penger. Ferdig snakka.
For det første kommer ikke fillippinske kvinner til Norge for å lære seg språket vårt. (I 2012 var over 80% av au pairene i Norge fra Filippinene.) De kommer hit for å arbeide og tjene penger. Ferdig snakka. Språkkurset er en grei bonus og kanskje en fin anledning til å komme seg ut av huset.
AU pairene er svært sårbare, langt hjemmefra, isolert og i et land der de ikke kan språket.
For det andre er ordningen alt for lett å utnytte. En au pair skal maks jobbe 5 timer om dagen, opptil 30 timer i uken og tjene minst 5000 kr i måneden. UDI har ansvaret for oppfølging av regelverket, men i praksis er det ingen kontroll med vertsfamiliene. AU pairene er svært sårbare, langt hjemmefra, isolert og i et land der de ikke kan språket. Gang på gang har grov utnytting blitt avslørt. F.eks. i Brennpunkt i fjor. Slavearbeid, vold og seksuell utnyttelse går igjen i de verste sakene.
For det tredje er ordningen for de mest priviligerte i samfunnet. Folk flest har ikke anledning til å innlosjere en ekstra person og betale 60 000 kr i året i lønn pluss norskkurs.
I sommer foreslo UDI i et brev til Justis og beredskapsdepartementet at au pair reglene skulle strammes inn for å hindre at au pairer havner i familer som åpenbart ikke har til formål å fremme kulturutveksling. Regjeringen sa blankt nei til alle forslagene fra UDI. I statsbudsjettet for 2015 topper de det med å kutte all støtten til rådgivningstjenesten for au pairer. Tjenesten, som ble opprettet av den rødgrønne regjeringen, er et lavterskeltilbud som hjelper med alt fra spørsmål om skatt, ferie og lommepenger til alvorlige saker om utnytting. I budsjettet handler det nemlig om å prioritere. Regjeringen trenger pengene til skattelette og bygging av motorvei.
Alternativt må dere anerkjenne at hovedgrunnen til at folk henter au pair til Norge er at de ønsker seg billig hushjelp.
Kjære Høyre og FrP: Det er på tide å stikke fingeren i jorda. Hvis dere ikke vil styrke ordningen som kulturutveksling og sørge for at den ikke utnyttes, har dere to muligheter: Dere kan avskaffe hele ordningen. Alternativt må dere anerkjenne at hovedgrunnen til at folk henter au pair til Norge er at de ønsker seg billig hushjelp. Da må arbeidet disse kvinnene gjør i nordmenns hjem anerkjennes som arbeid, de må få skikkelig betalt for jobben de gjør og det må på plass et seriøst system for tilsyn med arbeidsforholdene. Ferdig snakka.
Bilder:
Nanny Wanted, Dan Iggers, (CC BY-NC-SA 2.0)
Six Parlour Maids, Sam Salt, (CC BY-NC 2.0)
Om forfatteren
Sunniva
35 år, Oslo, samfunnsøkonom. Sosialist, feminist, mosjonist og miljøverner. Leder for Oslo SV. Gruppeleder for SV i bystyret i Oslo og medlem av samferdsels- og miljøkomiteen. Lever i tiden og forventer effektivitet!
Related Posts
-
Jeg vil også ha au pair
Jeg: et urbant medlem av middelklassen, godt etablert med jobb, studier, mann og barn. Tidsklemma er påtrengende. Jeg har allerede fulgt Jens sitt råd (Stoltenberg […]
Først og fremst; det varmer et forskerhjerte og et feministhjerte at au pair-ordninga får oppmerksomhet. Og du har selvsagt helt rett i hovedpoengene dine, Sunniva, men som pirkete forsker vil jeg gjerne presisere et par ting.
Er absolutt helt enig i hovedpoenget ditt om at det au pairene gjør må anerkjennes som arbeid. Altså, det de gjør i vertsfamilienes hjem i 5, 10 eller 15 timer om dagen må betales med ordinær lønn og eventuelt overtidsbetaling, med opparbeidelse av pensjon etc, og au pairer må få fagorganisere seg. Hvis noen synes dette høres ut som noe som er vanskelig å gjennomføre og heller vil stenge hele au pair ordninga anbefaler jeg å ta en titt på tilstanden i Storbritannia. De har avslutta ordninga, med den konsekvens at det er flere au pairer (europeiske) enn noen gang før, og de arbeider i et fullstendig deregulert marked. (se feks. forskninga til Rosie Cox og Nichole Busch: http://aupairproject.wordpress.com/2014/10/16/au-pairing-after-the-au-pair-scheme-research-finds-widespread-exploitation-of-au-pairs-and-a-system-open-to-abuse/ )
Det andre jeg vil presisere er at siden vi ikke har mulighet til å telle europeiske au pairer i Norge er det ikke mulig å vite hvor mange prosent av au pairer som er filippinere. UDI fører tross alt bare statistikk over de som må søke visum. Dermed, selv om mange filippinere jobber som au pairer, er jeg helt sikker på at det er mange europeiske au pairer og, på tross av at regelverket formelt sett ikke gjelder dem. Det er forøvrig et problem i seg selv.
Det tredje, som ikke er en presisering, men kanskje heller en liten protest handler om at jeg synes det er problematisk å ‘naturalisere’ filippinere som au pairer som utelukkende er økonomisk motivert. Det er veldig lett å snakke om dem på denne måten fordi de liksom ‘passer inn’ i historien: de er tilsynelatende fattige, og dermed utelukkende økonomisk motivert, om man skal dømme ut fra historiene som fortelles feks. i Brennpunkt-dokumentaren fra i fjor. Det er ingen tvil om at de tilhører en global arbeiderklasse, og at situasjonen på Filippinene gjør det attraktivt å reise ut, samtidig som norske myndigheter fasiliterer denne spesifikke migrasjonsformen. Det som ligger under fra norske myndigheters side, kan man anta, er nettopp det du sier, et ønske om et underbetalt tjenerskap. Samtidig er det viktig å huske på at de kvinnene som kommer til Norge som au pairer gjerne er høyt utdanna med erfaring fra arbeidslivet – altså oftest ikke ufaglærte (selv om arbeidet de gjør her er det). Og relativ fattigdom betyr ikke at det bare er ønsket om å tjene penger som gjør at folk migrerer. De har ofte mange, og komplekse grunner, hvor en økonomisk fortelling gjerne er den mest forståelige – samtidig som den ofte bare er en del av migrasjonsgrunnen. Altså: det går an å påpeke at filippinske au pairer ofte tilhører den globale arbeiderklassen, uten å redusere dem til det underbetalte og langt fra tilstrekkelig anerkjente arbeidet de gjør. Så slipper vi å bidra til marginaliseringa av au pairer og andre former for migrant domestic workers i prosessen med å påpeke de politiske problemene.
Tusen takk for kommentar, Elisabeth! Når det gjelder statistikk rundt hvor au pairene kommer fra, så hadde jeg ikke tenkt på at visum-statistikken fra UDI selvfølgelig har hull. Veldig interessant.
Jeg kunne ha skrevet et annet innlegg, der jeg fokuserte på hvor ressurssterke og utdannet au pairene som kommer til oss ofte er. For det er et paradoks. Det får kanskje bli et senere innlegg som handler om denne marginaliseringen av au pairer? Kanskje du har lyst til å skrive et gjesteblogginnlegg om det for oss? :)
Innlegget mitt er selvfølgelig litt satt på spissen. Men poenget er at når de kommer hit for å jobbe som au pair er det for det første ikke faglært arbeidsinnvandring slik vi er vant til å tenke på det, og for det andre har vi ingen andre ordninger for arbeidsinnvandring fra utenfor EØS for ufaglært arbeidskraft.
Jeg skriver gjerne et gjesteblogginnlegg om au pairer senere. Har mye å si om saken. :)
Det er sant som du sier at regelverket knyttet til arbeidsmigrasjon legger mange begrensninger, og at au pair-ordninga i praksis er den eneste migrasjonsveien (unntatt ekteskapsmigrasjon) for veldig mange kvinner fra land utenfor EU med begrensa økonomiske ressurser. Det er også riktig at arbeidet de ender opp med å gjøre er ufaglært, men det betyr ikke at det er den beste innramminga for å forstå problemet.
Jeg tror nemlig vi snakker om (minst) to relaterte, men litt forskjellige problemer. Det ene problemet handler om migrasjonsveier, og det andre handler om anerkjennelsen av tradisjonelt kvinnearbeid som arbeid verd å betale for.
Migrasjonslovgivning diskriminerer i praksis folk fra land utenfor EU, og spesielt kvinner. Dersom vi konsekvent snakker om au pairer som ufaglærte og underbetalte (og jeg mener ikke at det er det du gjør, siden du trekker oppmerksomheten mot norske familier som synes det er greit å ikke betale for andre folks arbeid), er jeg redd for at den politiske løsninga til slutt blir å avslutte au pair-ordninga fordi man ikke ser for seg hva disse kvinnene har å tilby annet enn evnen til å gjøre det man har sett for seg at kvinner automatisk kan, nemlig hus- og omsorgsarbeid. Som nevnt i kommentaren min over er dette en veldig dårlig løsning ettersom det eneste man da fjerner er en av veldig få migrasjonsveier for feks. filippinere, samtidig som au pair-ordninga består.
Angående anerkjennelse av arbeid: at hus- og omsorgsarbeid KAN være ufaglært er greit nok, men jeg tror vi gjør oss selv og au pairene en bjørnetjeneste ved å låse au pair-arbeidet fast som ufaglært. Da lukker vi samtidig muligheten for at de som faktisk kommer som au pairer også kan gjøre annet arbeid, samt at vi reduserer hus- og omsorgsarbeid til noe med lav status som ikke er verd å betale for. Dette er forresten ikke en kritikk av innlegget ditt, men jeg er opptatt av hva kategoriene og merkelappene vi setter på forskjellige typer arbeid gjør med arbeidet, og med arbeideren. Altså, strategisk heller jeg mot en profesjonalisering av hus- og omsorgsarbeid gjennom lønnskamp. Dersom vertsfamiliene ikke har råd til å betale mer enn 5000 kroner i måneden, la au pairene jobbe tiden dette tilsvarer i lønn (som er omtrent 1,5 time om dagen når man regner med verdien av kost og losji).
Takk igjen for gode og veldig interessante kommentarer.
Veldig flott at du vil gjesteblogge for oss!