Den ene er “Styggen på ryggen” med OnklP.

Jeg har en stygg en på ryggen. Han forteller meg at jeg er verdiløs, stygg, feit, og dum. At jeg alltid kommer til å være syk, at han er den eneste jeg har, for hvem kan vel like eller elske meg? Noen dager er han mitt eneste selskap. Han gjør det vanskelig å spise, snører sammen brystet mitt, gir meg kuldegysninger og kaldsvette. Sier jeg ikke trenger mat eller søvn eller rene klær. Han tar over livet mitt og skygger for sola. Han er den eneste jeg har, men han vil meg ikke vel. Vi trives best under dyna. I mørket og varmen der forteller han meg om alt jeg har gjort feil, og han gjør beina mine til bly sånn at jeg ikke skal klare å rømme fra ham.

Han heter angst.

På mandag orket jeg ikke mer, han ga meg ikke ro, han skrek høyere og høyere og jeg trodde jeg måtte dø for å slippe unna. Istedenfor ringte jeg legevakten og plutselig var det vennlige hender og stemmer rundt meg. Jeg hadde rier av panikk og gråtetokter, men stemmen hans var svakere. På obs-posten fikk jeg mat og noe å sove på. Familien kom. Venner ble varslet.

Englene overtok.

24 timer senere måtte jeg dra. En venninne ble med hjem. Sa at de hadde laget kommandoteam, at noen skulle være sammen med meg hele tiden så lenge jeg trengte det. De snakket med legen og psykiatrien, ordnet timer og medisin. Så overtok familien med omsorg. Jeg er velsignet med et nettverk av engler.

Den andre sangen er “Skyfri himmel” av Bjørn Eidsvåg.

Det eneste jeg drømmer om er en solskinnsdag, skyfri himmel, en problemfri time, gode venners lag.

Helsevesenet har et hull. Når sterke folk går overende, når vi ikke makter selv de enkleste oppgaver, ikke takler mer ansvar og angsten rir oss, da finnes det kun en 24 timers pause. Når man føler at alt man trenger er en seng og omsorg, må familie og venner stille opp.

For samfunnet har spart inn de pengene det koster å gi sånne som meg en pause, et pustehull, mot til å gå videre.
Hvis man ikke er ravende gal eller suicidal, så er man ikke syk nok til offentlig omsorg.

Selvom man ikke er istand til å klare seg selv, og bare trenger en problemfri time og følelsen av trygghet og at man ikke er alene med styggen lenger.

Jeg er velsignet med en flokk av engler rundt meg. Hadde jeg ikke hatt dem hadde jeg nå ligget under dynen igjen med styggen, istedet har jeg nettopp spist koteletter med familien.

Innlegget er skrevet av Marianne Grøtte. Hun er en 46 år gammel engasjert politiker, samfunnsdebattant, tobarnsmor og feminist, med stort hjerte for de som faller utenfor.