I gårdsdagens Aftenposten (19.10.2014), har en av artiklene overskriften “Hjernen er streng, men rettferdig”. Artikkelen refererer den første nevroøkonomiske studien som er gjennomført i Norge, og her har økonomer og hjerneforskere sett nærmere på hvordan hjernen vår faktisk vurderer ulikhet og urettferdighet. Resultatene viser at vi er opptatt av penger – men vi er også opptatt av rettferdighet. Det er gode nyheter for alle som ønsker et mer rettferdig samfunn. Det er også slik at gleden ved få penger kanselleres dersom man har jobbet mindre enn en som får like mye penger og har jobbet mer. Det ligger altså i oss at vi selv ikke mener vi fortjener mer penger enn de som jobber hardere for dem.

For de som har fulgt med i debatten om de som mottar trygdeytelser, så legges det helt motsatte til grunn. Uføre, også omtalt som “kjeltringene” av sittende regjering, legges det til grunn av en rekke av de uføre ønsker å få utbetalt en betydelig sum, til tross for at det ligger mellom linjene at en rekke av de uføre faktisk er mer eller mindre i stand til å jobbe. Dessverre sier ikke nevroforskningen noe om menneskets evne til å rasjonalisere og forklare det som ikke er rasjonelt. For eksempel er retorikken som brukes mot dagens uføre. “Det skal lønne seg å jobbe“. Det er altså slik at selv om det i de aller, aller fleste tilfeller er langt mer attraktivt å jobbe enn å motta trygd, så lager folk, særlig på høyresiden, en forestilling om at uføre egentlig er late folk og det er ikke rettferdig at de skal få penger av det offentlige.

Vår statsminister har skrevet en bok som heter Mennesker, ikke milliarder. Tenk om vi i stedet kunne hatt en statsminister som skrev om medmennesker fremfor milliardærer?

I andre tilfeller er det ikke så viktig at det skal “lønne seg å jobbe”. Stortingsrepresentanter kan for eksempel søke om lønn i inntil ett år etter at deres periode har gått ut, til for eksempel å studere. De skal altså få lønn for å ikke jobbe? Når det gjelder foreldrepermisjon, brukes heller aldri retorikk om at det skal “lønne seg å jobbe”. Kanskje er det fordi vi alle kjenner alle noen som har barn, og da er det vanskeligere å selge inn at alle som har foreldrepermisjon er late statssnyltere som egentlig burde jobbe? Dessuten kan jo også de mer ressurssterke ha behov for å bruke dette velferdsgodet, og da er det ikke så farlig om det lønner seg å jobbe eller ikke. Og da er det ikke urettferdig lenger. Dessuten er jo foreldre ubestridt noen som har fått barn. Når det gjelder de uføre, så kan vi vel, med utgangspunkt i den politiske retorikken, være ganske sikre på at de uføre slett ikke er uføre, men late folk som burde vært i jobb.

Personlig får jeg en skikkelig bismak i munnen med tanke på at skattelettelsene gjør at jeg kan reise på enda en utenlandsferie i året, mens en annen familie ikke får råd til å reise på ferie i det hele tatt.

Jeg tror vi alle kjenner noen som tar litt lett på velferdsgodene. Men det er ikke de dagens regjering straffer gjennom økte skatter til uføretrygdede. De som skal straffes, er de som har skader som gjør at de ikke kan jobbe og de få av våre medborgere som har hatt en slik oppvekst at det fremstår som helt urealistisk å skulle fungere i et arbeidsliv med stadig høyrere krav til effektivisering og avkasting. I tillegg skal selvsagt alle som har gjort valg som har vært utrolig dårlige, tynes slik at det går ut over generasjoner fremover. Egentlig er ikke politikerne på høyresiden fornøyde før vi er tilbake til fattighuset og et samfunn hvor det er skikkelig, skikkelig skambelagt å motta trygdeytelser, særlig om du er slik stilt at du faktisk har brukt for dem.

Vi er et rikt land. Vi har råd til å møte alle mennesker med respekt og en anerkjennelse av at det i et samfunn også finnes liv ikke alltid leves etter boken. Vår statsminister har skrevet en bok som heter Mennesker, ikke milliarder. I lys av statsbudsjettet, er beskrivelsene av Erna Solberg lite troverdige når hun skriver at hun ønsker å sette enkeltmennesket foran systemet. Tenk om vi i stedet kunne hatt en statsminister som skrev om medmennesker fremfor milliardærer? Og som ikke ledet en regjering som sparker de som er nederst på stigen enda lenger ned? Personlig får jeg en skikkelig bismak i munnen med tanke på at skattelettelsene gjør at jeg kan reise på enda en utenlandsferie i året, mens en annen familie ikke får råd til å reise på ferie i det hele tatt. Det er hvordan vi møter de svakeste i vårt samfunn som forteller om vi er ett samfunn, og om dette samfunnet består av flere verdier enn de økonomiske. Klarer vi å unne de som syke, født i feil familie eller som har tatt dårlige valg underveis det samme livet som vi ønsker for oss selv? Eller syntes vi det er rettferdig at de som har minst skal få enda mindre?

Bilder:

Money! | Thomas Galvez | CC BY 2.0

If a free society cannot help the many who are poor, it cannot save the few who are rich. — John F. Kennedy| mSeattle |  CC BY-NC-ND 2.0