Jeg skal fortelle dere en historie om en dame…
Onsdag 8.august kunne man lese følgende på vg.no: Investor Stein Erik Hagen kan meddette se frem til hele 3,1 millioner kroner i skattelette. Han får dermed relativt god avkastningpå sitt valgkampbidrag til Frp som lød på 500 000 kroner.
Jøss… Er det han som får en tredjedel av uførepensjonen min fra nyttår…? Lurer på om jeg skal be ham pent om han kan betale fotballskoene til sjuåringen min når han må ha nye i mai. Kanskje han er raus nok til å spandere noen sfodager også, sånn at jeg kan hive i meg noen flere piller, får prøvd å tilpasse meg og kan øve meg på å kombinere trygd og jobb? I går la regjeringen fram statsbudsjettet for neste år. Det vil si, Siv, som i følge seg selv hadde gått svanger i ni måneder, la tilslutt egget. Ja, for det var akkurat det det var. Et egg. Et råttent et.
FrP og Høyre skulle visstnok være parti for folk flest
Under valgkampen kom løftene som perler på en snor. FrP og Høyre skulle visstnok være parti for folk flest. Dersom dere kom til makten, så skulle “folk flest” betale mindre skatt, de skulle få større muligheter til å kombinere trygd og arbeid, og ikke minst! De skulle få kjøre Segway og snøskuter. Og folk gikk fem på! Til tross for at de ble advart i store bokstaver. Dere innfridde noen av løftene, da; Segway og snøskuter på vei og sti, lakrispipene skal få lov til å flytte fra tobakksavdelingen til godteriavdelingen på taxfree’n, og jaggu skal man ikke få nettshoppe for hele 500 kroner uten å betale toll! Problemet er at folk flest kjører ikke Segway eller snøskuter. Hvor på taxfreeavdelingen man finner lakrispipene spiller ingen avgjørende rolle i livene til folk flest. Det fins faktisk mennesker i dette landet som ikke kan kjøre Segway.
Og tro det eller ei det fins folk som aldri kommer til å ha råd til å reise så langt at de i det hele tatt får stukket så mye som nesetippen innom taxfreeavdelingen. Det er disse menneskene dere kødder med! Norge er et lite land med, rundt regnet, fem millioner innbyggere; dette er mennesker i alle mulige farger og fasonger, der noen har mer med seg i sekken enn andre. Greia er bare det at mens noen sleper millionene sine rundt på ryggen for å passe på så ingen får kloa i dem, så fins det noen som bærer rundt på sekker fulle av dritt. Det fins mennesker som av en eller annen grunn ikke har de samme mulighetene som de fleste andre, og som heller ikke har utsikter til å få det. Det fins mennesker som har fysiske eller psykiske handicap som gjør at de har mer enn nok med å takle livet som det er.
“Kjære Erna og Siv, hvordan tror dere det er å være lenket til en rullestol store deler av døgnet? Å skulle vaske gulv, skifte på senger, henge opp klesvasken og hjelpe unger med stell, påkledning og snøring av sko når kroppen ikke virker, man ikke har muligheten til å strekke seg over ei dobbelseng og man ikke når ned til gulvet for å plukke opp ting eller knyte små barnesko? Når kroppen allerede går for halv maskin og man må bruke fem ganger så mye energi som dere må for å utføre enkle oppgaver? Og hvordan tror dere det er å gå på jobb for å prøve å gjøre en passe ålreit innsats når man i utgangspunktet strever med å i det hele tatt komme seg ut av senga om morgenen?”
Jeg skal fortelle dere en historie om en dame
Jeg skal fortelle dere en historie om en dame; alenemor til to små jenter; ingen reell støtte fra barnefaren; ingen arbeidserfaring og ingen utdanning. Med en oppvekst hun ikke ønsket for noen, uten støtte fra familie, skamfull etter et overgrep hun ble utsatt for som 14-åring, med flere mislykkede forsøk på å få en utdanning eller en jobb bak seg, så gjorde hun sitt beste for å holde hodet over vannet. Hver dag fra hun begynte på videregående var en kamp for å komme seg gjennom dagene, og jo eldre hun ble, jo verre ble det. De depressive periodene var verst. Nettene gikk med til å forberede seg på å stå opp, og når klokka ringte gjaldt det å ta det ett skritt av gangen. Først komme seg i klærne; det var jo bare å ta dem av om det ikke gikk. Så spise frokost; det var fortsatt mulig å gå tilbake til den trygge senga. På med skoene og labbe bort til jobben; ingen ville se det dersom hun snudde på trappa og gikk hjem. Inn døra. Hjertebank, pustebesvær, klump i magen. Kunne hun fortsatt gå hjem? Det gikk da på et vis. Når dagen var over dro hun hjem, utslitt og med en hodepine som ingenting hjalp mot.Hjem til senga, dyna og det trygge mørket som lukket seg rundt henne. En uke hjemme med angst før hun greide å gå samme runden.De aktive fasene gikk med til å slite seg ut. Male stua tre netter i uka, starte ny utdanning med friskt mot, skravle hull i hodet på alle rundt… Kan dere forestille dere hvordan det er å gå gjennom en hel dag, en hel uke, en hel måned med babyskritt? Kan dere tenke dere hvordan det er å sove en time per døgn i tre måneder, samtidig som man går som en propell med et stort smil på utsiden og et verkende sår på hele innsiden? Og kan dere forestille dere hvordan det er å være barn når man har en bipolar mamma som alltid er for sliten til å leve, være menneske og være mamma? Det kan mine barn. De vet alt om det.
Men dere sitter ikke bare med makta over mitt liv dere har også makt til å gi eller ta fra barna mine.
Det tok mange år før jeg ga opp. Fem år på attføring, med noen måneder på praksisplasser, noen år i en attføringsbedrift og mye av tiden sykmeldt. Det var psykiateren min som måtte si at nok var nok. De anslo at jeg hadde en arbeidsevne på mellom 5 og 10 %, og at det var helt umulig å si noe om jeg kunne bruke mine 5-10% før dagen var der. Det var den tyngste dagen i mitt liv. Den dagen jeg måtte bite tennene sammen og innse at jeg ikke var verdt noe, at jeg ikke hadde noe å bidra med som var av verdi for samfunnet og at jeg for resten av livet kom til å være fattig, syk og stuck i det livet de som sitter med makta syns jeg fortjener. Det er dere, det, Erna og Siv. Men dere sitter ikke bare med makta over mitt liv dere har også makt til å gi eller ta fra barna mine.
Jeg er heldig. Jeg har fått en mann i livet mitt, far til mitt yngste barn. Han er student og har heller ikke store inntekten å bidra med, men uten ham hadde jeg ikke greid å reise meg igjen etter det slaget i magen dere ga meg.
Nå har dere lagt fram et forslag til statsbudsjett, og der foreslår dere å ta fra meg en tredjedel av inntekten min. Når dere standardiserer barnetillegget mister jeg 28.000 kroner i året. Per barn! Det vil si mellom fem og seks tusen per måned. Av de usle kronene som blir igjen skal dere heve skattetrekket mitt fra 6 til 30 %. Hva mener dere at vi skal leve av?
Hva med oss som ikke greier å jobbe, da?
Mandag 6.oktober stilte vg.no følgende spørsmål til Arbeidsog sosialminister Robert Eriksson: – Og etter tre år vil uføre med gjeld oppleve et ganske stort inntektstap?
– Ja, men vi mener tre år er god tid til å tilpasse seg og ikke minst bruke muligheten til å øke inntekten sin ved å kombinere trygd med å jobbe.
Hva med oss som ikke greier å jobbe, da? Som ikke KAN kombinere trygd og jobb? Som har unger og i dag heller ikke har råd til å la dem delta på aktiviteter kameratene er med på? Hvordan skal vi tilpasse oss? Om tre år må vi selge huset og flytte i en bitteliten leid sokkel med ett soverom og sjuåringen må slutte med fotball straks vi må begynne å betale avgift. Vi må takke nei til bursdagsinvitasjoner fordi vi ikke har penger til gave… Hvordan forklarer jeg til min sønn at han blir stående utenfor og se på de andre barna fordi mamma har en sykdom som gjør at hun ikke er i stand til å jobbe og leve samtidig? Det første som ryker for at vi skal ha nok til mat og hus er busskortet mitt, minstemanns sfoplass og mine skolebøker. Ja, for jeg prøver faktisk igjen, og det allerede før dere kom med dette, å gjøre noe med min situasjon. Jeg har ikke stor tro på at det fører til noe, men jeg har et håp, og jeg har faktisk ikke noe ønske om å sitte på ræva mi i en stol og glo på tv’n resten av livet. Jeg har ikke valgt å være syk. Når jeg mister busskortet og skolebøkene mine, og jeg ikke lenger har råd til å la noen andre passe på barnet mitt, så betyr det at det ikke blir flere studier på meg. Med utsikter til å bruke to til tre ganger så lang tid som andre på å kanskje greie å fullføre, for så å kanskje komme meg i en liten jobb, så er det ikke mulig. 40 år gammel, psykisk syk med angst, depresjoner, selvmordstanker og kroniske betennelser, tre unger, ingen utdannelse, ingen arbeidserfaring, en arbeidsevne på mellom 5 og 10%, vet aldri før dagen er der om jeg greier å komme meg dit… Hvem ansetter meg, da? Sånn at jeg kan kombinere trygd og jobb for å forsørge barna mine? Hvordan “tilpasser jeg meg dette”? Hvordan “tilpasser” BARNA mine seg dette???
Kjære Erna, kjære Siv, kjære Robert, kan dere fortelle meg det?
Gjesteblogger Lene bor på Ler i Sør-Trøndelag sammen med mann og fire barn. I tillegg til å være politisk aktiv har hun strikkedilla. Bilde: Stein Erik Hagen. Press conference 20 August 2012. Photo: Stian Lysberg Solum, NTB scanpix (CC BY 2.0)
Om forfatteren
Gjesteblogger
Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.
Related Posts
-
En feministisk guide til Statsbudsjettet
Det var selvsagt ingen overraskelse for Maddam da Høyre og FrP la fram Statsbudsjettet for halvannen uke siden at det ikke ville være noen feministisk […]
Kjære KrF og Venstre
Regjeringen har lagt frem et statsbudsjett der kuttene er målrettet mot de aller mest sårbare: Fattige kvinner og barn i Norge. Skattepolitikken til Siv Jensen […]
13 Comments
Trackbacks for this post
-
[…] til uføretrygdede. De som skal straffes, er de som har skader som gjør at de ikke kan jobbe og de få av våre medborgere som har hatt en slik oppvekst at det fremstår som helt urealistisk å sk…. I tillegg skal selvsagt alle som har gjort valg som har vært utrolig dårlige, tynes slik at det […]
Norge er uten tvil verdens beste land og bo i, selv for uføre.
I tillegg til å gjøre om inntekten til skattbar inntekt, økes også trygdesatsene slik at du i utgangspunktet på trygdesiden, skal sitte igjen med ca. det samme. Å gjøre om inntekten til skattbar inntekt, innebærer at veldig mange som idag er uføre, men som kanskje har mulighet til å jobbe noen timer i uken, nettopp kan gjøre dette – fordi man da skatter som alle andre.
Jeg og kjæresten er i full jobb, og vi har ikke råd til å kjøpe et hus. Du er ufør, og du har hus, og er redd for at du evt. må flytte inn i en leilighet. Jeg unner ingen å være ufør, men satsene i Norge er langt over normalen ellers i verden.
Forøvrig, skal det vel legges til at FRP/Høyre var de som satte igang med overgangsordningen på 3år. Det forslaget du idag klager på, er et forslag som ble satt igang av den rødgrønne regjeringa i 2011, som FRP blant annet, var imot.
Vet ikke om du har fått det med deg, men FrP og Høyre sitter idag i en mindretallsregjering, med de ulempene det medfører (for dem).
Fra Regjeringen.no om nettopp dette temaet:
“Ny uføretrygd utgjør 66 prosent av gjennomsnittlig inntekt i de tre beste av de fem siste kalenderårene før uføretidspunktet. I alle de fem siste årene før uføretidspunktet har “Ulf” hatt en inntekt på 347 200 kroner, slik at gjennomsnittlig inntekt i de tre beste av disse årene også er 347 200 kroner. Ulfs uføretrygd blir 66 prosent av dette, det vil si vel 229 100 kroner. Skattlagt etter samme regler som for lønnsinntekt, vil dette utgjøre i underkant av 180 400 kroner etter skatt.
Dagens uførepensjon består av en grunnpensjon og en tilleggspensjon. Grunnpensjonen for enslige er 1 G. Dersom Ulf har vært i arbeid senest fra 27 år, vil han samlet kunne ha 40 inntektsår før 67 år og dermed full tilleggspensjon. Forutsatt at alle inntektsårene er fra og med 1992, vil tilleggspensjonen utgjøre 42 prosent av (4,5 G – 1 G) 3,5 G, det vil si vel 113 400 kroner. Samlet uførepensjon blir i underkant av 190 600 kroner før skatt. Skattlagt etter dagens regler for uførepensjonister vil uførepensjonen utgjøre 177 600 kroner etter skatt.
Eksemplet illustrerer blant annet at nivået på ny uføretrygd før skatt for Ulf vil være vesentlig høyere enn dagens uførepensjon. Samtidig medfører endret skattlegging at ytelsene etter skatt blir om lag like.”
Ut ifra mitt ståsted, kan det se ut som du har valgt feil fiende.
Peter: Caset du bruker er jo en som har jobbet i mange år og derfor har rett på en relativt høy uføretrygd. Jeg mistenker at eksempelet er spesielt utvalgt for å få de nye reglene til å framstå som fordelaktige.
Dette har ingen relevans til gjestebloggeren, som har null arbeidserfaring og dermed tidligere arbeidslønn å vise til. Etter det jeg klarer å finne ut virker det som det ikke er vesentlige endringer i trygdebeløpet for folk som er i hennes situasjon, samtidig som skatten økes kraftig. Da er realiteten at de får mindre i skatt enn tidligere.
(Dette er skrevet med forbehold om at jeg selv ikke er trygdemottaker og det er mye jeg ikke forstår med ordningen for uføretrygd. Hvis noen kan komme med god dokumentasjon på at jeg tar feil skal jeg trekke tilbake det jeg skriver over.)
Skrivefeil: Siste setning i andre avsnitt skal være: “Da er realiteten at de får mindre ETTER skatt enn tidligere.”
AJW: Les Ststsbudsjettet side 15. Uføretrygden vil bli omregnet med effekten av økt skatt. Både din påstand og artikkelforfatterens er altså feil.
PS. Om dere skal kritisere politiske forslag kan det være lurt å sette seg inn i saken først.
“Fra 2015 skal uføretrygd skattlegges som lønn. Dagens uføre får omregnet uførepensjonen slik at verdien av ytelsen etter skatt er om lag uendret. Reformen innebærer at påløpte skatteinntekter til det offentlige øker om lag like mye som uførepensjonene. Reformen bidrar til å heve veksten i anslåtte skatteinntekter i statsbudsjettet i 2015 og til å øke den nominelle veksten i statsbudsjettets utgifter. Det er i beregningen av den underliggende utgiftsveksten korrigert for denne utgiftsøkningen.”
Statsbudsjettet 2015 side 15.
Nå er det vel fjerningen av barnetillegget som utgjør den største nedgangen i min inntekt. Huset vi bor i ligger langt utom byen og kostet mindre enn leiligheten vi flyttet fra, og boutgiftene er lavere enn vi hadde der vi bodde før. Har ikke funnet en leilighet med mer enn ett soverom som leies ut for det vi betaler i lån i dag. Med tre hjemmeboende unger mellom sju og 16 år er det tanken på å dele ett soverom i en leid sokkel som er mest skremmende, siden det er det vi med dette forslaget har råd til om tre år.
Sitat Kristin: “Uføretrygden vil bli omregnet med effekten av økt skatt. Både din påstand og artikkelforfatterens er altså feil.”
Jeg viser til intervjuet med sosialministeren mandag 6.oktober der vg.no stilte følgende spørsmål til Arbeids- og sosialminister Robert Eriksson: – Og etter tre år vil uføre med gjeld oppleve et ganske stort inntektstap?
Der Eriksson svarte:
– Ja, men vi mener tre år er god tid til å tilpasse seg og ikke minst bruke muligheten til å øke inntekten sin ved å kombinere trygd med å jobbe.
Lene: Min henvisning dreide seg om din påstand: “Av de usle kronene som blir igjen skal dere heve skattetrekket mitt fra 6 til 30 %” som er basert på en misforståelse. Når skattetrekket heves blir dette motvirket av høyere trygdeytelser. Effekten er altså nøytral.
Din påstand ble f.ø. gjentatt av AJW: “Etter det jeg klarer å finne ut virker det som det ikke er vesentlige endringer i trygdebeløpet for folk som er i hennes situasjon, samtidig som skatten økes kraftig. Da er realiteten at de får mindre i skatt enn tidligere”. Dette er altså basert på en misforståelse.
At barnetillegget reduseres har du for øvrig rett i. Dette er nok knyttet til en utfordring som bl.a. den forrige regjeringen påpekte i Perspektivmeldingen: For lavtlønnte med barn lønner det seg økonomisk med uføretrygd fremfor å jobbe. Det er en insentivering ut av arbeidslivet som er uheldig fra et samfunnsøkonomisk perspektiv. Et perspektiv politikere må styre etter. Derfor er det også i realiteten bred enighet om at Arbeidslinjen må forsterkes, og dette er et skritt på veien.
Synes du forresten det er rimelig at du skal komme bedre ut økonomisk på trygd enn om du jobbet?
Bare for å fremheve for ufattelig enig jeg er med Kristin, vil jeg bare få komme med et eksempel.
Person A og Person B jobber i samme firma.
Person A drar på jobb og jobber som vanlig. For å komme seg på jobb, må personen kjøre bil i 10minutter samt passere en bomring. Dette må personen også gjøre på vei hjem.
Person B er syk, og er hjemme. Dette er selvfølgelig trist. Person B bor i samme blokk som Person A og har altså like lang vei til jobb. Men siden Person B er syk, trenger altså ikke personen å komme seg på jobb eller passere noen bomring.
Utfallet blir at Person B tjener mer penger enn Person A, til tross for at det er Person A som har møtt opp på jobb og faktisk jobbet.
Prinsippet blir det samme som ønsket til forfatteren av dette innlegget – å komme likt eller bedre økonomisk ut enn en som faktisk jobber, noe jeg mener er så feil som man kan få det.
Jeg forstår selvfølgelig at man ikke VELGER å være syk, og jeg ønsker god bedring til alle som måtte lide og ikke kunne dra på jobb, men det må jo lønne seg å jobbe kontra å ikke gjøre det.
Jeg mener dette forslaget er en begynnelse for å øke insentivene for å faktisk dra på jobb ettersom mange (spesielt unge) gir uttrykk for å ha dårlige holdninger i forhold til å dra på jobb. Majoriteten er jo selvfølgelig ikke borte fra jobb for moro skyld, men jeg tror mange har en lav terskel for å erklære seg selv syk og det er et samfunnsproblem. Å kvitte seg med dette problemet, innebærer å gjøre endringer som antakeligvis veldig mange ikke kommer til å like, men som er nødvendige for å ha et samfunn der alle bidrar mest mulig slik at flest mulig kan nyte godt av et offentlig system som faktisk fungerer.
Effekten av dette blir ikke nøytral, da det ikke gjelder etter tre år. I løpet av en treårsperiode skal det gradvis trappes ned.
Når det gjelder barnetillegget, så lønner det seg ikke å være ufør med barn med mindre du har en haug med unger. Som ufør har jeg en grunnpensjon på rundt 9000 kroner. Resten er barnetillegg for to unger, men det utgjør ikke i nærhet så mye av det en som er i arbeid tjener. Men jeg ber ikke om å tjene like godt som en arbeidsfør heller, jeg ber bare om å få beholde det jeg har, sånn at ungene mine ikke skal lide mer enn de allerede gjør fordi mamma’n deres er syk. Det lønner seg alltid økonomisk å jobbe, men det er dessverre ikke alle av oss som kan.
Som ufør har jeg ikke valgt selv å gå hjemme. Og ja, jeg har færre utgifter til transport, men jeg har nok en god del flere utgifter til medisiner og behandling enn friske mennesker. Og mine barn har behov for samme fritidsaktiviteter som andres, og skyss til og fra.
“Jeg mener dette forslaget er en begynnelse for å øke insentivene for å faktisk dra på jobb ettersom mange (spesielt unge) gir uttrykk for å ha dårlige holdninger i forhold til å dra på jobb. Majoriteten er jo selvfølgelig ikke borte fra jobb for moro skyld, men jeg tror mange har en lav terskel for å erklære seg selv syk og det er et samfunnsproblem. Å kvitte seg med dette problemet, innebærer å gjøre endringer som antakeligvis veldig mange ikke kommer til å like, men som er nødvendige for å ha et samfunn der alle bidrar mest mulig slik at flest mulig kan nyte godt av et offentlig system som faktisk fungerer.”
– Nå er det ikke snakk om folk som har dårlige holdninger til det å jobbe her, men folk som er uføre. Og uførhet er ikke noe man lyver på seg. Det tar årevis med arbeidsutprøvinger, legebesøk og utredninger før man får en uføregrad. Alt skal prøves først, og det er ikke noen enkel prossess, selv om den er nødvendig. Det skal ikke være enkelt å få uføretrygd. Men når man da har fått det, så er det fordi man er syk. Man kan ikke erklære seg selv syk, det er det heldigvis bare en lege som kan gjøre. Å kvitte seg med problemet, sier du… Jeg kan love deg det, at jeg er den aller første som skulle juble dersom jeg fikk kvittet meg dette problemet. Det er ikke så fantastisk deilig å leve med kronisk sykdom som det enkelte tror. Og ikke blir man feit av det heller.
Heldigvis er det få som ikke ser hvordan den blåbrune regjeringa er i ferd med å rasere velferdsstaten, og statsbudsjettet er ikke vedtatt ennå. :)
Blåbrun? Nå ble du mer politisk aktivist enn kommentator om uføretrygd, og det forklarer nok hvorfor du ikke forholder deg til fakta. Lykke til videre!
Dette er en kommentar til Kristin. Et sted over her skriver du: “Synes du forresten det er rimelig at du skal komme bedre ut økonomisk på trygd enn om du jobbet?”
Her ligger kjernen. Er det et ønske at alle uføre skal tjene mindre enn det de med aller lavest lønn i samfunnet gjør? Hvem er det man egentlig måler trygd VS lønn med?