For å forstå hvorfor det demonstreres i Hongkong, må man først se på historien til Hongkong.

I oppgjøret etter en av opimiumskrigene i 1842, ble Hongkong overgitt til Storbritannia. Keiseren i Beijing satt langt unna og Hongkong var en liten fiskelandsby de hadde lite kontakt med. Britene hadde lenge ønsket seg en havn i Sørøst-Asia, og satte i gang med å bygge opp infrastruktur. Da kommunistene kom til makten i Kina i 1949, hadde de nok med å bygge opp sitt eget land, og de ble enige med britene om at Hongkong skulle overgis i 1997. Slik kunne Hongkong bygge opp økonomien sin, og slik klargjøres til å gagne Kina når det en dag kom tilbake til dem.

Siden den gang har Hongkong vokst fra knappe 1,5 millioner mennesker, til i dag en befolkning på rundt 7,5 millioner. Flesteparten av immigrantene kommer fra fastlandskina (dvs. Kina uten Hongkong og Macao). Da alternativet til Hongkong var å være kinesisk, var det ingen som snakket stygt om kolonimakten Storbritannia, men det har alltid vært kultur på å diskutere kinesisk politikk. Hongkong legger mye stolthet i at det skal være lov å demonstrere om man er uenig i noe.

Før overtakelsen av Hongkong, ble Kina og Storbritannia enige om at det skulle være ”Ett land, to systemer.” Med andre ord, fastlandskina skulle ta hånd om forsvarspolitikk og utenrikspolitikk, men Hongkong skulle selv få bestemme hvem som styrte dem innad og de skulle fortsatt få lov til å demonstrere og ytre de meningene de ville. Det er allikevel delte meninger om hvordan dette har fungert i praksis.

I 2017 skal det i Hongkong være valg av ny Chief Executive, den øverste leder. Myndighetene i Beijing avgjorde i august at dette skal foregå ved at de forhåndsgodkjenner 1200 personer som skal stille til valg.

Bevegelsen Occupy Central er ledet av Benny Tai, førsteamanuensis i juss fra Hong Kong University. Den ble startet med utgangspunkt i at de krevde åpne valg med allmenn stemmerett, men ettersom protestene har eskalert har kravene også endret seg. Nå ønsker de fleste at Hongkongs nåværende leder, C Y Leung, skal gå av.

Twitter er full av meldinger om overgrep fra anti-demonstranter og politi med tåregass. Samtidig er jo ikke fastlandskinesere på Twitter, da det er blokkert i Kina, og politiet har ikke lov å snakke med media

Det går allikevel an å dele demonstrantene inn i tre grupper:

Den første gruppen er de som ønsker allmenn stemmerett, og at det ikke skal være Beijing som nominerer kandidater. De mener at det ikke skal være opp til kommunistiske Kina å avgjøre hvem det er som virkelig forstår Hongkongs behov.

Den andre gruppen er de som i tillegg demonstrerer mot hvordan Beijing har styrt Hongkong etter overtagelsen i 1997. Hongkongs boligpriser har steget med 300% siden 2003. Det er vanlig å bo i sosialboliger, med opp mot 14 års ventetid. Mange bedrifter føler all omsetning går direkte til bolighaier, da det ikke finnes regulerte boligpriser. Økonomien som blomstret på 70-, 80-, og 90-tallet har gått gradvis nedover siden, og hadde en vekst på kun 2,9% i 2013. Mange drøyer ekteskap, det er for dyrt å flytte hjemmefra, og det er for dyrt å sende barn på privatskoler. Alternativet er offentlige skoler, hvor det blir brukt kun Beijing-godkjente skolebøker. For ikke å snakke om de mange flere fordelene det medførte som hongkonger å ha et britisk pass, som man fikk før 1997, sammenlignet med det kinesiske passet man får nå.

Den tredje gruppen, er de som har kommet ut i gatene for å støtte demonstrantene etter at politiet natt til 29. september brukte tåregass og pepperspray. Etter dette gikk Hong Kong Human Rights Monitor ut i media og kalte myndighetene et ”totalitært regime.” Det er veldig vanlig å ha demonstrasjoner i Hongkong, men tåregass og pepperspray har ikke vært brukt mot demonstranter siden 2005. Etter at det fredag 3. oktober også var motstandere av Occupy Central som gikk til voldelige angrep mot demonstrantene, har denne bevegelsen fått flere støttespillere. Ifølge demonstranter og journalister tilstede sto politiet og observerte uten å gripe inn, eller pågrep uskyldige demonstranter i stedet for egentlige gjerningsmenn. Dette har blitt bekreftet av Amnesty International.

På den andre siden står det en diffus gruppe. Dette er de som med ulike motiver ønsker å bevare ting som det nå er. Dette er de som blir direkte påvirket av demonstrasjonene, enten fordi de har kontorer i området som er okkupert, eller at de synes det er en unødvendig sak å kjempe for. Det er dessuten også mange fastlandskinesere som ønsker å være patriotiske for de kinesiske myndigheter. Dessuten hersker det mange rykter om at Triadene (kriminelle grupper) har økonomiske interesser på anti-demonstrasjonssiden. Det blir også sagt at myndighetene har betalt folk for å gå til angrep mot demonstrantene.

Det er vanskelig å vite hvem man skal stole på fullt og helt, nettopp fordi det er mange rykter. Twitter er full av meldinger om overgrep fra anti-demonstranter og politi med tåregass. Samtidig er jo ikke fastlandskinesere på Twitter, da det er blokkert i Kina, og politiet har ikke lov å snakke med media, så jeg får bare én side med informasjon. Det jeg selv har vært vitne til av demonstrasjoner har vært svært fredelig og rolig, samtidig som det har vært lett å spørre om meningene deres, for de er sinte og oppgitte over situasjonen.

I klassen min er det nesten bare fastlandskinesere. De holder seg nøytrale til hele bevegelsen. De sier de ikke forstår politikk, eller at demonstrasjonene er unødvendige og upraktiske. Det er påfallende mange som nevner økonomiske tap for Hongkong som et problem, men jeg antar at dette faller seg naturlig, da det er stort sett denne siden kinesiske medier har valgt å fokusere på. Noen av fastlandskineserne innrømmer dessuten at de forstår at hongkongere ønsker demokrati, men de unnskylder seg med at deres mening uansett ikke betyr noen ting.

Gjesteblogger Tine Venås (27) studerer internasjonal journalistikk i Hongkong. Hun har bodd flere år i Taiwan og Kina, og snakker mandarin.