Dumme innvandrer-alenemor
Det er følelsen jeg kunne ha fått av å lese debatten som har gått om sykefravær i helgen. Tverrfaglige analyser av mulige årsaker til høyt sykefravær blant kvinner er definitivt verdifulle og nødvendige. Derimot er mennesker som presenterer sin hverdag preget av behagelig avlastning og godt nettverk, fordi de har en overbetalt jobb og har valgt å bo sammen med en annen voksen, mer tvilsomme kilder til en standard for en sunn livsstil. Heldigvis har jeg beina godt plantet på jorda og samvittigheten i orden.
Det er ganske opplagt at vi er ikke alle politikere, ledere eller karrieremennesker. Samfunnet består av et mangfold som bygger opp sin hverdag rundt sine muligheter og som bidrar til at samfunnet skal fungere. Dessverre er det slik at Hr. Penger styrer, og det må de fleste forholde seg til for å kunne leve.
Når det blir sagt at man må kunne slappe av når man kan og prioritere vekk aktiviteter en deltar i slik at man kan unngå å bli syk, høres det ut som et pretensiøst og nedlatende råd mange av oss ikke har bedt om. Jeg trives med min hverdag som alenemor, og i løpet av mine 11 år i dette landet har jeg vært langtidssykemeldt én gang. Mitt fravær var resultatet av en lang periode med anstrengelser alene i småbarnstiden. For å få en jobb bestemte jeg meg for å ta en mastergrad, selv om jeg allerede hadde en mastergrad fra et annet land. Så i tillegg til fulltidsjobb brukte jeg 5 år på deltidsstudium og fikk en god del lån fra Lånekassen, og dette ble oppskriften på en lang sykemelding.
Når mange mennesker i maktposisjoner uttaler seg i offentligheten om hvordan vi andre stakkars «dumme» burde organisere vår hverdag, føles det fjernt og forårsaker skyldfølelse hos mange.
Min erfaring leder oss til selveste kjernen i diskusjonen, nemlig sykdom. Sykdom er en del av livet, og strukturelt sett må samfunnet forholde seg til det. Når mange mennesker i maktposisjoner uttaler seg i offentligheten om hvordan vi andre stakkars «dumme» burde organisere vår hverdag, føles det fjernt og forårsaker skyldfølelse hos mange. Vi kunne vært flinkere, vi kunne vært smartere, vi kunne vært mindre syke. Jeg har heldigvis lært av mine tidligere livserfaringer, og kan fortelle at mange bruker sine dager til å få til et levelig liv. Så takk for alle velmente, ubrukelige råd.
Jeg regner med at den neste som gir meg dette rådet stiller som gratis barnevakt i hele 2015.
For å kunne få meg en hobby utenfor hjemmet, noe jeg gjerne skulle hatt, innebærer det månedlig betaling og at barna trenger barnevakt mens jeg dyrker min egen fritid. Dette utgjør dobbel utgift. Rekk opp hånda den som skal ta regningen! Hvis denne hobbyen er å gå turer i skogen, så er det likevel slik at noen må følge barna på deres aktiviteter og for å gjøre lekser. Jeg regner med at den neste som gir meg dette rådet stiller som gratis barnevakt i hele 2015.
En annen klassiker er at jeg burde være sosial og be venner på fest. Nydelig og omtenksom tanke, jeg savner jo mine venner. Men ennå er det ingen som har betalt for middagene mine ute eller for barnevakten jeg da trenger. Igjen, dobbel regning. Dessuten, med fulltidsjobb og hovedomsorg for barna prioriterer jeg faktisk søvn for å kunne fungere i en travel hverdag, så dessverre har jeg lite energi til overs for sosialisering.
Jeg forventer faktisk at overbetalte politikerne og den intellektuelle eliten skal bruke sin tid til å jobbe med gode strukturelle løsninger for alle i samfunnet.
Med denne bakgrunnen kommer nå mine store forventinger til alle dere kunnskapsrike mennesker. Jeg forventer faktisk at overbetalte politikerne og den intellektuelle eliten skal bruke sin tid til å jobbe med gode strukturelle løsninger for alle i samfunnet. Det er akkurat dette vi betaler dere for, ikke for billige klisjéaktige råd. Her kommer noen anbefalinger dere kan starte med:
- 6 timers arbeidsdag. Det kommer til å gjøre at alle får en roligere hverdag, at vi jobber effektivt og at deres au-pairer får en reell mulighet til å få seg en godt betalt jobb, siden de fleste da vil være i stand til å ta vare på sine egne barn. Det er mange gode grunner til å innføre denne ordningen som grunnlag i arbeidslivet, se for eksempel til Gøteborg kommune.
- Motarbeid lønnsforskjeller. Mange lever i idealet om at vi er likestilte, men jeg må vekke dere brått fra den drømmen. That ain’t happening. Den dagen vi kvinner tjener det samme som dere menn i tilsvarende stillinger kan vi si at vi er likestilte. Dessuten vil dette gjøre at vi kvinner ikke må overarbeide oss, kan velge jobber på lik linje med menn og dermed sikkert bli mindre sykemeldte.
- Øk barnetrygden. Uansett om foreldrene er i arbeid eller ikke, har barna rett til en trygg oppvekst og gode hverdager. De har rett til å delta i aktiviteter som ivaretar deres helse og deres deltakelse i samfunnet. Dette kan gi ro og forutsigbarhet til foreldrene som ikke klarer å få endene til å møtes og være et forebyggende tiltak for folkehelsen.
- Lengre skoledag. Alle barn har rett til utdanning. For å minske sjansene til senere frafall i videregående skole og arbeidslivet er det lurt å investere i en tverrfaglig tilnærming i skolehverdagen slik at alle barn blir ivaretatt. Med lengre skoledag slipper familiene å drive med lekser. Mindre stress hjemme, mindre sykefravær.
- Gi garantier om IA i praksis. Sørg for at arbeidsgivere får et reelt ansvar til å gjennomføre tilpasninger på arbeidsplassen og at alle mennesker blir sett for sine ressurser helt fra ansettelsesprosessen. Det er bestandig klager på at vi ikke jobber nok, men sannheten er at ikke alle får en enkel innpass inn i arbeidslivet. Bytt begrepet «effektivitet» med «inkludering» og da skal dere se at sykefraværet går ned og helsevesenet får kortere ventelister. Vinn-vinn situasjon for mangfoldet.
- Dyrk ydmykhet og refleksjon. For å være folkevalgt bør dere være forbilder med reflekterte kommentarer og ydmyke meninger. Tydeligvis trengs mer øvelse på dette.
- Sist, men ikke minst. Ha alltid en familiebasert tilnærming i bakhodet når nye tiltak settes i gang. Slutt å peke på kvinner for å få ned sykefravær, begynn samtidig å sparke i rumpa alle mennene som fokuserer kun på karrieren sin og få dem til å ta sin del av ansvaret hjemme. Kvinnene trenger ikke refs, vi trenger at begge kjønn involveres både hjemme og i arbeidslivet for å få situasjonen til å fungere bedre for alle parter.
Er dere klare for å legge til rette for dette? Tilbake til kontoret og sett hjernecellene i gang. Jeg venter spent på reelle endringer.
Innlegget er skrevet av Sonia Muñoz Llort. Hun er opprinnelig spansk, jobber som spesialpedagog i spesialisthelsetjenesten og er mor til to gutter som har lært henne å prioritere hva som er viktig i livet.
Bilde: 4 Dalmis Hatun av Omer (CC BY 2.0)
Om forfatteren
Gjesteblogger
Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.
Related Posts
-
Dag og natt: Serien som treffer godt også her til lands
Den trønderske sommeren har ikke vært mye å skryte av, men heldigvis har jeg en digg sofa og tilgang til mange strømmetjenester på TVen. Så […]
Vi trenger alle noen omsorgsdager nå
Problemene knyttet til slitenhet under pandemien og kapitalismen er uten tvil systematiske, men jeg tenker likevel det er på sin plass med plaster på såret: jeg synes at alle kunne fått noen omsorgsdager nå.
6 Comments
Trackbacks for this post
-
[…] og tjener mindre. Kvinner blir utslitt fordi normen i dette samfunnet og i arbeidslivet er menn. Kvinner sliter seg ut fordi et kvinneliv i Norge utfolder seg og oppleves fremdeles vesensforskjellig fra et gutte- og […]
Mange gode og ærlige beskrivelser av hverdagen til en alenemor i Norge anno 2014. Til tross for at jeg er enig i en del av problemstillingene som her løftes frem, er jeg mer tvilende til en del av løsningene som skisseres.
1.Seks timers arbeidsdag
Som ung, singel mann i privat næringsliv ser jeg på seks timers arbeidsdag som en uting. Det er mange, som i en periode av livet, mer enn gjerne jobber over seks timer om dagen. Dette for å akselerere karriereutviklingen. Mitt inntrykk er at de som argumenterer for sekstimers arbeidsdag i stor grad baserer seg på arbeidshverdagen i offentlig og skjermede sektor(er). “Dessverre” er det mange i dette landet som ansatt i bedrifter hvor den internasjonale konkurranse kjennes på kroppen, hver eneste dag. I disse bransjene er det langt i fra sikkert at seks timers arbeidsdag er forenelig med konkurransesituasjonen.Så vidt jeg vet, er det ingen av de mest suksessrike internasjonale foretakene som har innført seks timers arbeidsdag.
2. Motarbeide lønnsforskjeller
Enig, men nå er det vel slik at deler av lønnsforskjellene, på aggregert nivå, skyldes at menn og kvinner IKKE velger tilsvarende stillinger. Uten å ha noen statistikk for hånden å vise til, så mener jeg å ha lest at menn gjennomgående jobber oftere i bransjer hvor andelen prestasjonsbasert lønn er høy. Her kan det jo også nevnes at dere kvinner later til å foretrekke nettopp menn med god jobb og inntekt når dere velger hvem som skal bli far til deres barn. Menn, derimot, ser ut til å foretrekke kvinner med lavere inntekt og utdanning. Med andre ord kan det se ut som om menn har sterkere sosiale og emosjonelle insentiver for å forfølge høystatusjobber med høy lønn.
“For å få en jobb bestemte jeg meg for å ta en mastergrad, selv om jeg allerede hadde en mastergrad fra et annet land. Så i tillegg til fulltidsjobb brukte jeg 5 år på deltidsstudium og fikk en god del lån fra Lånekassen, og dette ble oppskriften på en lang sykemelding.”
Sitter igjen med (minst) 5 spørsmål rundt denne setningen.
1. Hvorfor ikke ta i bruk den mastergraden du hadde? Er det samfunnet(menn) sin skyld at du evt ikke får jobb med den mastergraden du hadde?
2. Du hadde en fulltidsjobb – men, du fikk jo ikke jobb uten mastergrad?
3. Du hadde en fulltidsjobb, men du fikk fortsatt lån fra Lånekassen?
4. Hvilken mastergrad i Norge går over 5 år på deltid?
5. Hvordan kan et deltidsstudie føre til lån fra lånekassen, og da spesielt siden du hadde en fulltidsjobb?
Hvis jeg tolker deg riktig, så tok du på deg en deltidsutdanning ved siden av full jobb, helt frivillig. At dette førte til en lang sykeperiode for deg, var vel i utgangspunktet helt frivillig, og du hadde jo en fulltidsjobb fra før – Du får det til å høres ut som noen tvingte deg til å ta en master på deltid ved siden av fulltidsjobb, og at det på en eller annen merkelig måte er samfunnet sin feil at du ble sykemeldt på grunn av det.På toppen av det hele sier du at du hadde en mastergrad fra et annet land fra før av.
Er det ikke flott at så og si alle i Norge har mulighet til å ta hvilken utdanning man vil, omtrent?
Til å sitte med to mastergrader, hvor du tok den ene på deltid ved siden av en fulltidsjobb, men endte opp med å bli syk, så høres du rimelig bitter ut.
Hei Sonia. Takk for et flott innlegg!
Du skriver at du ønsker 6-timers-dag, og samtidig beskriver du en situasjon som, når jeg leser mellom linjene, jeg tolker som at du kanskje ikke har verdens beste råd. I dag brukes ofte lavere forbruk som et argument for innføring av 6-timers-dag. Samtidig betyr jo det i praksis at alle skal ned i lønn, alternativt betale vesentlig mer i skatt.
Det jeg lurer på er om du fortsatt ville ønsket deg 6-timers-dag dersom det ville betydd at du måtte gå ned i inntekt?
Forøvrig så liker jeg veldig god at du etterlyser politiske løsninger på dette. Og jeg tror mange opplever debatten om sykefravær som deg!
Takk for deres kommentarer og tilbakemeldinger.
Både Jo Bakken, Jonas og Susanne. Dere tre nevner utfordringene med 6-timers arbeidsdag. Jeg synes løsning er overkommelig i den grad at det må være minimum krav. At noen i perioder vil jobbe mer kan være akkurat som det er nå, enten utløser det avspasering eller får man betalt overtid.
Selv om man skal gå ned i lønn er andre av mine forslag tenkt for å kunne få hverdagen til å fungere ren økonomisk og ytelser for aleneforørgere er like aktuelle selv om man innfører 6 timers arbeidsdag. Mine eksempler var ment som bilde til å forklare noen av mine prioriteringer, blant aleneforsørgere, som med andre grupper er det stor variasjon i hva vi synes er viktig og gjør hverdagene våre meningsfulle.
Når det gjelder dine spørsmål Jonas om støtte til utdanning selv om man er i fulltidsstilling. Jo større stilling, jo mindre lån får man. Som aleneforsørger får du lån selv om du er i arbeid, hvis arbeidsplassen dekker ikke kostnadene. Jeg kunne ikke bruke min tidligere mastergrad fordi NOKUT har sine krav for å kunne godkjenne utenlandsk utdanning, og så lenge en utdanning er ikke en del av en nasjonal plan, blir den ikke generelt godkjent i Norge. Jeg hadde da muligheten til å søke om faglig godkjenning via et universitet med tilsvarende mastergrad, og etter en runde med kontakt til forskjellige universiteter viste det seg at de kun skulle godkjenne 20% av pensumet, mens jeg måtte ta resten helt på nytt. Igjen, en personlig vurderingssak og ta en hel master på nytt. I tillegg går mange mastergrader på deltid i Norge, du kan gjerne sjekke hjemmesider til både høgskoler og universiteter hvor det både tilbys deltid og nettstudier på høyere nivå. Det er absolutt ikke uvanlig og for å kunne fullføre er jeg nødt til å bruke så mye tid.
Det var mitt valg å studere, og det var fordi jeg ønsket å være i en jobb hvor jeg trivdes og ble verdsatt for kompetansen min. Så jeg ble sykemeldt fordi utvilsom ble det for mye i en periode, men jeg skulle ikke vært foruten. Jeg og mange andre ønsker å ha samme mulighetene enn andre mennesker, og mens nyutdannede mennesker får tilsvarende jobber enn det jeg søkte på, jeg ble ikke innkalt på intervju en gang. Nå har jeg vært ansatt i ett år i drømmejobben, med fast stilling og med mulighet til å fullføre masteroppgaven. Og dette takk til innsatsen jeg har gjort, fordi mastergraden er veldig relevant for jobben. Alle har rett til å kunne bygge opp sin egen karriere samtidig som vi lærer av våre “feil” underveis.
Jonas, når det gjelder kjønnsforskjeller har SSB statistikk på det. Her kan du leser litt mer om det http://www.dinside.no/924649/kvinner-henger-fortsatt-etter-i-lonn eller direkte på SSB. At kvinner ønsker menn med høyere utdanning henger fortsatt fra gammel strukturen og det er veldig synd at det skal være sånn. Likevel, er jeg i tvil på at man kan generalisere på dette nivået.
Avslutningvis, dere tre har rett i at det er veldig mye positiv strukturell i Norge allerede for at alle som ønsker kan utvikle seg, men hensikten med min tekst er faktisk å belyse at det er fortsatt en del jobb å gjøre. Jeg liker ikke at det skyldes på enkelte mennesker når det gjelder fravær, sykdom kommer vi alltid til å ha uansett. Når må vi finne løsninger bedre tilpasset vår tid og våre utfordringer, fordi samfunnet har endret seg på kort tid. Det er veldig kontruktiv å ta debatten, det er vel verdt å utvikle videre med flere forslag til forbedringer og flere spørsmål som kan drøfte flest mulig sidene av saken.
Dårlig idé å begrunne argumentet ditt ved å lenke til en artikkel som direkte motsier deg. At menn og kvinner ikke tjener like mye i tilsvarende stilling, er en godt motbevist myte. Fra dinside-artikkelen du lenker til:
“Utfører derimot menn og kvinner samme jobb på samme sted er lønnsforskjellene nesten visket ut.
– Kvinner og menn i samme stilling, som utfører samme jobb på samme arbeidsplass tjener som regel likt, mellom null og to prosentpoengs forskjell, sier likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik.”
Poenget er at menn velger bransjer med høyere prestisje, status og lønn. Ta jusstudiet som eksempel: Kvinner velger trygge juriststillinger i offentlig sektor med god arbeidstid og dårlig lønn, mens menn blir advokater. Ja, dette er også uheldig, og langt flere kvinner bør komme seg inn på advokatkontorene(evt flere menn til departementene). Men å fremstille det som om mannlige og kvinnelige jurister i justisdepartementet med samme ansennitet og stilling tjener ulikt, er feil. Er så lei av at noen fremdeles hevder dette. Slår bunnen ut av et ellers godt innlegg, der jeg kan være enig med mye.