Mannen er for tiden i naturen. Her tar han det med ro, får utløp for frustrasjonen som bygger seg opp i familielivet og tar stemningsfulle bilder med dyrt kamerautstyr.

Det er også tid til litt rypejakt og til lange kvelder hvor det stirres lengselsfullt inn i bålet.  Ved å være i naturen får han kontakt med sitt naturlige ”jeg” – jegeren, fiskeren og vandreren.

Både i filmens verden, illustrert ved filmen Mot Naturen hvor en mann søker ut for å finne ”noe” (skribenten har ikke sett selve filmen, kun lest omtaler), og i bloggverden illustrert ved nettmagasinet Harvest.as er det en lengsel mot det naturlige som er temaet.

I og for seg er ikke dette noe nytt. Unge Werther lengtet romantisk mot skogene og Lottes kjærlighet. Her var naturen og følelsene i opposisjonen til samfunnet representert ved byråkratiet, Lottes kjære Albert og rasjonalitet. Det endte jo ikke godt og Werther døde for egen hånd. Noe av det samme kan vi ane i dagens samfunn. Det som skiller det fra Goethe er at kvinnen ikke egentlig har en plass i naturen.

Ingen andre mennesker har en plass.

Ideen er at naturen nytes best alene. Idealene er Lars Monsens på tvers over Canada og Helge Ingstads liv som pelsjeger i samme land. Begge to legemsgjør også ideen om å bryte opp båndene hjemme og leve drømmen. Helge Ingstad sa opp sin sakførerpraksis for å bli jeger. Monsen la et veldig normativt liv som lærer bak seg for i stedet å satse på villmarkslitteratur og etter hvert tv serier.

Tidligere nevnte Harvest.as frontet en tekst om å gå seg vill hvor dette er et utdrag:

”Vi skal ikke kimse av nysgjerrigheten som kart og kompass. Tenk på de aller første menneskene som gutsa på ut av Afrika og omsider kom til viddene i Norge med glimrende forhold for fluefiske! De amerikanske pionerene som satte utfor ville elver, møtte på indianere og gull, for så å slå seg ned i vest og knuge på Gud.

For ikke å snakke om indianerne i Amazonas, som gikk seg vill i verdens kanskje nest tetteste skog og som ble der. Rytterne på de Mongolske steppene. Eskimoene som tydeligvis nekta å snu, og kjørte på i én retning til de nådde verdens ende. Vikingene. Maoriene. Og deg. Der du står med sekken på ryggen og pipe uten fyr mens du føler deg frem med blikket og tenker at du bygger gapahuk om du må. ”

Tittelen på innlegget er ”Vill mann i villmark”. Det er ikke tvil om hvem det som er på tur.

Når ble norske menn så håpløst forelsket i naturen at de til og med inngir seg på klisjer og at fordi inuittene etablerte seg i Grønland så vil de også komme seirende ut av en litt tett granskog et sted i Nordmarka?

Mannsrollen er i rivende utvikling. Jakten på turen, ensomheten og muligheten til å oppfylle drømmen om å være en del av naturen er kanskje mannens svar på norske kvinners interiørinteresse.

Du skal lykkes på jobb, du skal lykkes hjemme og ta din del av bleieskiftene, også skal du ut og nyte stillheten i naturen også. Og det holder ikke med en kort tur, du skal helst leve litt av naturen, være så lenge borte at du glemmer samfunnet og du skal føle den på kroppen. Det er det maskuline svaret.

De fleste menn er ikke som Ingstad som dro fire år til Canada uten noe annet enn ei børse. Amundsen var imponerende, men han gav også fullstendig blanke i familieliv og økonomisk styring for å dra på ekspedisjoner (som endte i en lett suicidial oog unødvendig leteekspedisjon etter Nobile). Medaljen hadde en bakside, og er slike liv noe menn egentlig vil ha?

Mannen og naturen er et bilde på noe opprinnelig.  I en billedartikkel om ulv uttaler fotografen følgende:”

”Jeg opplevde deres tydelige flokkstruktur og vesen, og fikk lettere tilgang til mine egne naturlige instinkter. Dette var avgjørende for å kunne speile noen av de tabubelagte sosiale skyggesidene som jeg utforsker gjennom ulven.

Ulven sa altså mer om mennesket enn betrakteren har opplevd hos mennesket og har gitt han mer ”naturlige instinkter”. Mannen opplever en lengsel etter svar i naturen.  Men naturen gir ikke i seg selv svar. Ulver gir bare svar ut i fra ulvens egennytte, og fotografens nyerevervede instinkter er kanskje mer et svar på ulvens innstinkter enn noe opprinnelig menneskelig. Han ser  ikke det lett absurde, og unaturlige i, at rovdyr skal akseptere et byttedyrs tilstedeværelse.

Den urbane mannen romantiserer naturen, men fører det til mer varsomhet i forbindelse med bruk? Ikke alt tyder på det.  

Naturen er mannens selvrealisering som hylles av alle rundt, både gjennom nettmagasin, på forum og sosiale medier. På samme måte som cup-cakes og interiør er et problem for kvinner kan man kanskje mane til forsiktighet når det gjelder naturen.

Det er ikke nødvendig å leve år uten kontakt med omverdenen for å føle på urmennesket og maskulinitet. Og det er ikke nødvendig å hele tiden finne seg selv, det holder at man bare vil gå en tur.

Bilder:

Untitled, fotograf Frida, CCS

Misty Mountains, fotograf Rajesh,  CCS