Søkeordene « uføre ut av sofaen» gir 63700 treff på google. Men sofaen er ikke mitt største problem. Mitt problem, min vei til uførhet, startet før jeg begynte på skolen. Underveis, fram til i dag, har jeg møtt mennesker, institusjoner og holdninger som på ulikt vis har festet seg i hukommelsen.

Av gjesteskribent Wenche Rothaug

Da kom skammen inni meg til å renne over og bli synlig. Og skitten som jeg var full av, ville begynne å stinke.

På vårparten i første, begynte en ny gutt i klassen. Han het Ørnulf og var min første forelskelse. Jeg turte ikke si det til noen, men jeg var så full av denne gode følelsen, at skrev jeg et slags kjærlighetsbrev. Dette brevet skapte en del bekymring. Siden ingen kunne like meg slik jeg likte ham, måtte det gjemmes, så jeg endte opp med å grave det ned i skogen. Men hva hvis noen likevel fant brevet? Da kom skammen inni meg til å renne over og bli synlig. Og skitten som jeg var full av, ville begynne å stinke. Slik kjentes det. Det er vondt å tenke på i dag, hvor redd jeg var for å bli avslørt som den fæle, skitne ungen jeg mente jeg var. Frykten for å bli avslørt hang alltid ved meg og gjorde det vanskelig å være blant mennesker. Etter en stund prøvde jeg å grave opp brevet så jeg kunne brenne det. Men jeg fant det ikke, arket hadde råtnet.

Da jeg gikk på lærerskolen søkte jeg om voldsoffererstatning og innhentet dokumentasjon som kunne bekrefte at jeg hadde blitt seksuelt misbrukt som barn. En setning i et brev traff meg: «Alt ser ut til å være bra hjemme». Brevet var en kopi av et rettsreferat hvor en småbarnsfar jeg en gang delte hus med, ble dømt for seksuell omgang med en mindreårig. Den traff meg fordi ingen kom noen gang hjem til oss og sjekket noe som helst. En eller annen bak et skrivebord antok at alt var bra.

Mens jeg gikk på lærerskolen, og det fremdeles var vanskelig å være blant mennesker, raknet forsvarsverkene mine og jeg begynte i terapi. Når jeg senere begynte i jobb, gikk jeg fortsatt til psykolog. Jeg klarte det ganske lenge, å jobbe og gå i behandling for mine senskader. Senskader som egentlig var kompleks PTSD, posttraumatisk stresslidelse, men som ble diagnostisert som depresjon, eller angst. Alt etter som. Innvendig herjet flashbacks, sjølforakt, relasjonsskader, kroppslig beredskap og andre tilstander som hverken behandlerne, eller jeg forsto så mye av. Jeg var utmattet, urolig og søvnløs.

Etter å ha jobbet noen år, fikk jeg kjennskap til en møteinnkallelse fra kommunens personaltjeneste. Temaet var min jobbsituasjon. Jeg var ikke invitert, men en tillitsvalgt oppfordret meg til å stille. Hovedbudskapet fra rektor var at min dårlige helse og høye sykefravær var problematisk. Jeg satt der med stor skam og var liten. Og ei dame jeg aldri hadde møtt før, krympet meg enda mer. Hun hadde møtt sånne som meg før, fortalte hun. Som er redd for å prøve, som gir opp for lett. Hun antok at jeg var frisk, siden jeg så frisk ut. Å bli møtt med forutinntatthet og bli fortalt av en fremmed at løsningen var å ta seg sammen, fylte meg med avmakt. Jeg ønsket så inderlig å lykkes i arbeidslivet, men innsida var for kaotisk og beredskapen utmattende. Hadde det vært i dag, ville jeg trolig stått opp for meg sjøl, men den gang lammet situasjonen meg. Det som ble sagt stemte med mitt elendige sjølbilde som ikke hadde endret seg stort siden jeg var lita.

Et barn som misbrukes seksuelt får store følelser å håndtere.

Et barn som misbrukes seksuelt får store følelser å håndtere. Og det tør ofte ikke å «sladre» av frykt for represalier, fordi det er redd for ikke å bli trodd, eller fordi barnet mangler ord. Følelsene er gjerne så overveldende at barnet dissosierer. Dvs. kropp og følelser splittes, slik at traumene blir til å leve med. Det betyr ikke at følelsene forsvinner. Skyld, skam, frykt osv. tones på en måte ned og settes på vent til faren er over. Det kan ta år og da kan de ha utviklet seg til symptomer som bl.a. psykoser, angst, depresjoner, sjølskading, spiseproblemer, suicidalitet.

Fordi frykt var en konstant faktor i livet mitt, var jeg et dissosiert barn.

Fordi frykt var en konstant faktor i livet mitt, var jeg et dissosiert barn. Ikke bare fryktet jeg å bli «avslørt», men jeg var også redd under overgrepssituasjonen, og levde i frykt for neste overgrep. Uvissheten i ventetiden mellom overgrepene var tung å bære. Kroppen min var derfor konstant på vakt og jeg utviklet antenner, paraboler, som kontinuerlig søkte etter fare. Jeg ble et rastløst barn, satt aldri i ro. Uroen holdt redselen unna og dessuten; et bytte i bevegelse, er et mindre tilgjengelig bytte. Jeg var også redd andre menn. Enn om de gjorde som pappa? Denne grunnleggende utryggheten er fortsatt en normaltilstand og en energityv i kroppen min. I tillegg tok jeg foreldreansvar før jeg begynte på skolen og mislyktes naturligvis hele tiden. Det ble hverdagslig å kjenne seg udugelig. Summen av alt stresset ble til en cocktail som sakte forgiftet livet mitt og svekket helsen. Først som voksen, etter å ha fått riktig diagnose og traumespesifikk behandling, har jeg klart å roe ned beredskapen og udugelighetsfølelsen. Men de kan fort aktiveres. Blant annet nå i februar da jeg sto med et tykt brev fra NAV i hånden og visste at jeg ville få svar på om jeg hadde fått min søknad om uførhet innvilget, eller ikke.

Da jeg leste «innvilget», ble jeg både trist og lettet. Trist fordi vedtaket gjorde meg til et rødt tall i samfunnsregnskapet. Å være cirka nederst på den sosiale rangstigen, og prøve å gjøre hver dag meningsfull på egenhånd, er ingenting å trakte etter. Det var helt andre drømmer jeg hadde da jeg var lita og grov ned et kjærlighetsbrev. Jeg drømte om lås på soveromdøra og om å bli voksen så jeg kunne flytte hjemmefra og få meg jobb. Komme meg vekk fra utryggheten og klare meg sjøl. Men siden utryggheten hadde flyttet inn i meg, ble det ikke helt slik. Likevel kan jeg ikke forsure livet mitt med bitterhet, eller gjenoppta sjølforakten. Jeg har valgt å gjøre det beste ut av det og syns jeg har et bra liv. Forakt får andre ta seg av. De som mener vi uføre trenger et spark bak. Som mener at bare vi tar oss sammen, så kommer vi oss ut av sofaen. Problemet med PTSD og all uroen som følger med, er at jeg må ta meg sammen for å sitte i sofaen. Men det vet ikke de som forakter og forhåndsdømmer. De bare antar.

Når jeg ble lettet over å få uføresøknaden innvilget, var det fordi en 14-årig prosess med flere utmattende jobbforsøk var over. En fremmed saksbehandler hadde sittet med sin skrivebordsmakt og trodd på meg. Han hadde ikke antatt, han visste.

Foto: Faruk, Flickr