Illustrasjonsbilde: Another feminist sign av fotograf Phoenix Dark Knight  (CC BY-NC-SA 2.0)

Sensommeren har kommet med en litt overraskende debatt om feministenes smak og hva man kan kritisere og ikke. Mimir Kristiansjon sparket debatten i gang, og den har til tider både vært krass, noe hatsk, men også produktiv.

Innlegget har vært besvart på mange ulike måter, men essensen er likevel ubesvart. Hva er feminismens strategi? Og ikke minst, hva er en god strategi for å vinne frem med feminismens mål; likestilling mellom kjønnene.

Mimirs innlegg kritiserer det at noen gjør seg til smaksdommere over populærkultur fordi det er deler av den som tråkker på kvinner. Det er en måte å skyve fra seg det store flertallet som kunne kalt seg feminister. Han foreslår å i stedet fremheve det som kort oppsummert kan kalles systemkritikk – likelønn, permisjonsregler, kvotering.

Skal vi oppnå en reell likestilling er det private så til de grader politisk. Nettopp derfor oppleves feminismen ofte som en klam hånd over våre liv.

Problemet med den tilnærmingen er at den feministiske kampen ikke kan sammenlignes med klassekampen. Det er ikke slik at vi som kvinneklasse kan stå å kaste stein opp mot en manneklasse som vi egentlig ikke omgås. Undertrykkerne er de vi velger å leve med, våre venninner og oss selv.

Skal vi oppnå en reell likestilling er det private så til de grader politisk. Nettopp derfor oppleves feminismen ofte som en klam hånd over våre liv. Fordi det er kjipt å bli kritisert for å le av noe du syntes var morsomt. Det er kjipt å være den som påpeker hvordan du organiserer permisjonstida di når du har fått ditt første barn, og for hvilket etternavn du tar.

Jeg tror ikke det er en god strategi ikke å problematisere de “private” mekanismene i samfunnet og kun snakke om hvordan (det navnløse) systemet bør tilrettelegges for likestilling. Det er vanskelig å få de systematiske endringene uten at folk er klar over hvordan forskjellbehandlingen i samfunnet skjer. Pedagogiske er det også enklere å nå frem om man kan snakke forskjellsbehandling i de nære ting. Som at kun 20 % av kvinner ikke endrer etternavn når de gifter seg.

RU og SU har hatt en kampanje mot retusjering hvor de satte merkelapper på store reklameplakater i Oslo sentrum. Jeg så de og smilte litt for meg selv og tenkte at dette kanskje var litt “aggressivt”. Men på det konservative advokatkontoret hvor jeg jobbet ble det heftig kommentert – og folk var positive. Det mente det rett og slett deilig at noen hadde tatt steget og kommentert på det som de til daglig hadde irritert seg over.

Jeg tror det er nødvendig å kritsere og reise debatt om de holdningene, valgene og kulturen som omgir oss til daglig – og kreve systemendring på bakgrunn av de. De norske feministene har etter min oppfatning vært for opptatt av å kvitte seg med “sint-feminist”- stemplet. Vi har understreket til det kjedsommelige at vi ikke er “sånn som Ottar”.

Dersom vi skal følge en ren systemkritikk-linje så mister vi de personlige fortellingene, og vi vil slik jeg ser det miste entusiasmen over at man plutselig oppdager hvordan verden henger sammen i sin egen hverdag. De som er sikker på sin oppfatning kan le av fittefestivaler i Sverige, at noen foreslår et nytt kjønnspronomen (hen – for den som lurte) og bli sinte på at noen kritiserer noe som er populært. Jeg tror du kun risikerer å støte fra deg de som allerede mener at likestillingen har gått for langt, og at du heller da snakker til Kvinne 32 som aldri har vært særlig politisk men som er litt lei av at alle damer er sylslanke og sprer beina både på reklameforsider og Outkast-konsert.

–

Illustrasjonsbilde: Another feminist sign av fotograf Phoenix Dark Knight  (CC BY-NC-SA 2.0)