Som feminist er det ikke sjelden folk konfronterer meg med at jeg bedriver en falsk maktkamp. Hva er det jeg, som er hvit, øvre middelklassekvinne fra Norge, har å kjempe for? Hvilke perspektiver bringer jeg til torgs når maktanalysen skal utredes og de politiske målene settes? Mine opplevelser av en urettferdig kjønnsmaktsordning – objektivering og utseendepress, normer om tilbakeholdenhet, krav om emosjonell tilgjengelighet, lavere lønn enn menn med like høy utdanning – er de ikke luksusproblemer sammenlignet med erfaringene til hun som vasker kontoret mitt, som i tillegg er innvandrer, ufaglært og lavtlønnet?

Privilegert feminisme?

I mange tilfeller opplever jeg at de som kommer med denne typen innvending kun som formål å latterliggjøre det feministiske prosjektet. Det er personer som tror at feminismen er av og for bortskjemte middelklassejenter, som i sin selvopptatthet glemmer både innvandrere og kvinner med annen klassebakgrunn. Men en sånn tilnærming kan lett tilbakevises som uvitenhet: Kvinnebevegelsen, i alle fall på venstresiden, har tross alt kjempet for å få kvinner ut i arbeid med lik lønn for likt arbeid, for å gjøre abort lovlig og tilgjengelig for alle (som har hatt store sosiale konsekvenser), og den har stått sterkt mot privatisering av velferdssektoren og outsourcing av tjenesteyrker, nettopp fordi det fører til dårligere pensjon og rettigheter for ufaglærte og kvinner i harde, fysiske yrker. I sånne diskusjoner (ofte med priviligerte, unge menn) merker jeg det er fristende å spørre tilbake, «Hva har DU gjort for arbeiderklassekvinner med minoritetsbakgrunn i det siste?»

Men på sitt beste er kritikken sunn, i alle fall hvis den vitner om at kritikeren har tatt inn over seg at politiske meningerfarges av personlige erfaringer.

Men på sitt beste er kritikken sunn, i alle fall hvis den vitner om at kritikeren har tatt inn over seg at politiske meningerfarges av personlige erfaringer. Det finnes nok av dem som inntar en nypositivistisk og arrogant tilnærming, uten å problematisere egen posisjon. Jeg vil driste meg til å si at det nettopp er slike ureflekterte forhold til egne privilegier som fører til at noen finner det rimelig å forsvare surrogati og prostitusjon, eller for den del – kvinnenedverdigende uttrykk i populærkulturen. Det amerikanske memet «Check your privelige», som var en farsått på sosiale medier for noen år tilbake, tok dette på kornet. Uttrykket ble brukt som en frekk tilbakemelding mot hvite, privilegerte menn som ubevisst antok at alle andre hadde de samme erfaringene og frihetene som dem.

“Kjønn+”

I teksten “Kjære hvite feminisme. Vi er ferdige med hverandre”, som sto oversatt i tidsskriftet Fett nylig, er forfatteren Kawa Zolfagary svært kritisk til det han mener er kvinnebevegelsens manglende refleksjon rundt egen hvithetsnorm. Han skriver: “En svart mann er på mange måter mer utsatt for diskriminering i Sverige enn en hvit kvinne er det. Men akkurat det er en fryktelig provoserende ting å si i enkelte feministiske miljøer. Miljøer der man er så vant til å se bare kjønn, og ingenting annet, som eneste grunnlag for diskriminering.” Zolfagary skriver samtidig at han ikke med dette mener å avskrive kjønnsmaktsordningen, men han savner at feminismen inkluderer maktstrukturer som klasse, rase og funksjonsevne inn i analysen og at den blir mer bevisst på eget ståsted.

Det perspektivet Zolfagary tar til orde for her kalles gjerne “interseksjonalitet.” Begrepet ble først lansert av den amerikanske rettsviteren Kimberle Crenshaw. Crenshaw mente at ulike diskrimineringsgrunnlag krysset hverandre og dannet nye former for diskriminering. Hun brukte veikrysset som bilde. Hun beskrev særlig hvordan en gruppe afro-amerikanske kvinner var blitt utsatt for diskriminering på arbeidsmarkedet som verken kunne føres tilbake til «kjønn» eller «rase» alene. Kvinnene ble marginalisert i rettsystemet fordi de verken oppnådde beskyttelse mot diskriminering som kvinner (der sammenligningsgruppen var hvite kvinner på samme arbeidsplass) eller som svarte (der sammenligningsgruppen var svarte menn på samme arbeidsplass). For å forstå interseksjonell diskriminering må man se hvordan flere diskrimineringsdimensjoner krysses og danner nye unike diskrimineringsgrunnlag. Zolfagary mener at den interseksjonelle tilnærmingen er et framskritt. Samtidig mener han at dette er noe feminismen kun har tatt innover seg retorisk, ikke i praksis.  Han avslutter med å stille spørsmål om hva vi vil gjøre: Vil vi bli mer selvkritiske og ta en gjennomgang av det hvite perspektivet vårt? 

For å forstå interseksjonell diskriminering må man se hvordan flere diskrimineringsdimensjoner krysses og danner nye unike diskrimineringsgrunnlag.

Jeg tror Zolfagary dels har rett. Det er åpenbart ikke bare kjønn som avgjør forskjeller i en maktrelasjon. Det er betydelige forskjeller mellom rike og fattige kvinner, mellom heterofile og homofile menn, og en hvit, norsk middelklassekvinne har sikkert i de fleste situasjoner mer makt enn en mannlig asylsøker som ikke har tilgang til arbeidsmarkedet. Dette er noe den feministiske bevegelsen må ta innover seg, ikke bare i teorien, men i handling, politikk og uttrykk. Men jeg tror ikke Zolfagary har rett når han til sist spør om ikke feminismen er ved veis ende. Crenshaws poeng da hun lanserte teorien om interseksjonalitet var jo nettopp at kjønnsmaktsordningen var konstant, også der det fantes andre diskrimineringsgrunnlag. Selv om det finnes andre maktstrukturer og diskrimineringsgrunnlag vil Crenshaw ikke mene at det ikke er et poeng å drive med kvinnekamp og særegen kvinneorganisering!

Kvinnefront?

I Dagbladet 4. september ble Zolfagarys poeng fulgt opp av skeiv-aktivisten Rannveig I. Stava, i teksten “Er feminismen ved veis ende?” Stava kritiserer her Kvinnefronten for å løpe patriarkatets ærend når det står at man må være “kvinne” for å være medlem – en venn av Stava kunne ikke bli medlem i Kvinnefronten fordi hen var trans*, ikke kvinne. Hen mener at Kvinnefronten heller bør åpne opp og kjempe en bredere kamp mot heteronomativiteten – patriarkatets klamme onkel. Utfordringen er interessant fordi den problematiserer kjønn i seg selv, og dette er jo grunnlaget for hele maktanalysen til en organisasjon som kvinnebevegelsen.

Kvinnefronten kom dagen etter med en replikk, “Et eget rom med åpne vinduer”, skrevet av organisasjonssekretær Madeleine Schultz og Fett-redaktør Hilde Sofie Pettersen. I teksten avkrefter de forøvrig at transpersoner ikke kan være medlem. Men de sier også noe viktig om behovet for særegen kvinneorganisering selv om man anerkjenner interseksjonalitet: “Ulike former for diskriminering treffer ulike grupper, og behovet for å komme sammen på felles grunnlag er viktig for mange. Det er nettopp dette felles erfaringsgrunnlaget og egne rom til å dele dem, som gjennom århundrer har sørget for at frigjøringen går noen vei. Kvinnefrontens formål er å jobbe for kvinnefrigjøring, og det må det være lov til.” Schultz og Pettersen kommer også med en oppfordring til Stava og personer med ulike former for normoverskridende kjønnsidentiteter: Bli med og gi oss kunnskap! Bidra med erfaringer og suppler bevegelsen med dette viktige perspektivet! Responsen er riktig, ikke bare fordi den inviterer flere perspektiver inn, men den viser også en ydmykhet og forståelse av at interessekamp er noe som først og fremst må drives fram av de som selv kjenner det på kroppen.

Responsen er riktig, ikke bare fordi den inviterer flere perspektiver inn, men den viser også en ydmykhet og forståelse av at interessekamp er noe som først og fremst må drives fram av de som selv kjenner det på kroppen.

Et veikryss

I en artikkel om interseksjonalitet skriver Crenshaw om “identity politics, and violence against women of color”. Teksten er basert på en amerikansk virkelighet, men kan lett overføres til norske forhold. Også her hjemme har kvinnebevegelsen med rette blitt kritisert for ikke å inkludere innvandrerkvinners perspektiver på en god nok måte. Fra høyresiden vises det ofte til at kultur og religion er årsaken til at innvadrerkvinner opplever mer vold enn etnisk norske. Den eneste naturlige konsekvensen blir da å å ta et oppgjør med den kvinnefiendtlige “innvadrerkulturen”. En slik forståelse bommer ikke bare ved at den minner om de lave forventningers rasisme, den vitner også om manglende forståelse for at det er mye av de samme strukturene som forårsaker vold mot kvinner i alle kulturer og miljøer. Det Crenshaw likevel prøver å si er at den tradisjonelle kvinnebevegelsen ikke kun kan benytte seg av en endimensjonal maktanalyse hvis de virkelig vil bekjempe vold mot innvandrerkvinner. For en innvandrerkvinne som blir utsatt for vold i et forhold til en norsk mann hun er avhengig av for å få lovlig opphold er det flere lag med maktstrukturer som er relevante. En strategi som kun baserer seg på erfaringene til kvinner med en annen etnisitet og klassebakgrunn vil da ha begrenset verdi.

Spørsmålet blir da hvordan vi kan få dette til. Svaret er like enkelt som det er vanskelig, og det er verken en nyhet eller en kontrovers for kvinneaktivister: Flere må med! Minoritetskvinner, transpersoner, kvinner i ufaglærte yrker, alenemødre, funksjonshemmede og hijabis. En interessekamp må først og fremst formuleres og føres av dem som føler det på kroppen. Utfordringen for kvinnebevegelsen blir derfor å ta den tunge jobben det er å nå ut til dem som ikke føler seg hjemme hos oss, som snakker et annet språk eller ønsker andre perspektiver. Jeg tror ikke feminismen star ved veid ende, jeg tror derimot vi står ved et veikryss. Interseksjonalitet er et avgjørende perspektiv for en kvinnebevegelse som ønsker en relevant og rammende maktkritikk.

 Forsidebilde: Faksimile fra nettstedet libcom.org