Bra nok til å tåle feminismen?
Hvem som helst kan selvsagt være feminist, og det er mer enn nok plass i rekkene. Så hvorfor lurer jeg da på om du, og jeg, er bra nok for feminismen?
La meg spole en del år bakover. Vi var en venninnegjeng som frekventerte Grünerløkkas uteliv jevnlig, og vel så det. Vi hadde mye til felles. Vi bodde sentralt i Oslo, vi var engasjerte i verden rundt oss og vi var single. Timesvis med diskusjoner var hentet fra mediebildet og fra pensumlister på Blindern. Og selvsagt diskuterte vi fyrer. Fyrer vi ville ha, men ikke kunne få og fyrer vi kunne få, men ikke ville ha. Noen av prosjektene var litt mer langvarige enn andre, men i det store beholdt vi stort sett singelstatusen.
Dropp likestillingspratet
Som jentegjeng på byen, kom vi ofte i snakk med guttegjenger. Jeg syntes vi pleide å ha det veldig hyggelig, men det var sjelden noen av oss møtte noen det ble noe særlig mer med. Og det tenkte jeg at var i helt greit.
Det begynte med noen små kommentarer. Om at jeg kanskje kunne droppe å snakke så mye om likestilling og mitt hat mot Lyn, ha ha? Om jeg kanskje skulle prøve å tone ned feminismen littegrann, ha ha? Og til slutt kom det klart og tydelig: Dropp likestillingspratet. Begrunnelse: jeg ødela for sjansene til resten av gjengen.
Var jeg sjokkert? Ja. Men ikke over at man måtte droppe feministmisjoneringen om man skulle ha sjangs på byen. For det var liksom en selvfølge! Det som overrasket meg var faktisk at mine venninner var så opptatt av møte noen.
Jeg har utrolig mange engasjerte, morsomme og vakre venninner. En kveld jeg var sammen med flere av dem, slo det meg at det faktisk er mange av mine feministvenninner som er langt over gjennomsnittet på mange attraktive parametere.
Ved nærmere ettertanke er det kanskje ikke så rart. De sosiale omkostningene ved å kalle seg feminist er høy. Kaller du deg feminist, må du liksom motbevise at du er kjedelig, upopulær, bitter og sur hele tiden. Ellers blir du en SÅNN feminist, og det kan være en tung bør å bære. Jeg opplever for eksempel at det har vært mye enklere å være feminist i parforhold. For er du singel og feminist, ja da er du mannshater. Alternativt er du bare sur fordi ingen vil ha deg. Om du skal være singel og feminist, bør du faktisk være åpenbart veldig populær om noen skal tro at du er opptatt av saken i seg selv.
De sosiale omkostningene ved å kalle seg feminist er høy
Du bør også ha en ganske bra jobb eller liknende for å være feminist. Jeg oppfatter for eksempel ofte at folk som først vet hva jeg jobber med, at jeg liker å gå på ski og at jeg tidligere hørte mye på klassisk musikk (for å ta noen tilfeldige eksempler), de kan bli overrasket, noen ganger til og med positivt, over at jeg er en del av feministbevegelsen. Hvis det derimot kommer opp litt tidligere på kvelden at jeg er over gjennomsnittlig interessert i likestilling, ja da er det bare å bruke resten av kvelden på å bevise at jeg faktisk ikke er gæærn, sur eller mannshater.
Likestilling og feminisme handler om så åpenbare ting, at det for meg er merkelig at ikke flere ønsker å være en del av bevegelsen. Likelønn på jobb og likestilling i familien bør være helt selvsagt. Jeg syntes det virker langt tristere å bli stående med mer enn halvparten av husarbeidet enn å bli oppfattet som en grinete mannshater. I andre tilfeller kan omkostningene ved å kalle seg for feminist være store. Hva skjer om hun som i flere år har handlet alle julegaver for familien heller vil måke oppkjørselen (som jo er en langt mer helsefremmende aktivitet)? Hva skjer om den hjemmeværende kona krever økonomisk likestilling? Hva skjer om en dame som opplever trakassering på jobb faktisk sier høylytt i fra om det? Hva skjer om du halverer tiden du bruker på utseende, og leser en god bok i stedet? Eller om du i stedet for å rydde mer enn samboeren din, starter en feministblogg? Eller om en forutsetning for å gå inn i et forhold er at den utkårede syntes det er viktigere at du er ganske grei enn om du har hårete kroppsdeler? Eller om det faktisk er en forutsetning for deg at man deler permisjon, selv om pappaens arbeidsplass ikke liker det?
Fordi hvis vi står sammen om de verdiene som egentlig er en selvfølge, nemlig at det ikke er noen grunn til at damer skal være ryddende barbier mens menn sikrer seg penger og makt, så kommer vi kanskje litt raskere til målet
Egentlig bør svaret på disse spørsmålene være at det bør være helt uproblematisk å være feminist. Likevel tror jeg mange kjenner noen som har vegret seg for å stå for det man mener. Som for eksemplel fjerner kroppshår fordi skjønnhetsindustrien har prentet inn i hodene våre at slik må man gjøre, ellers er man ikke bra nok. Eller som ikke gidder å krangle om husarbeid, fordi det går utover forholdet. Og når du i tillegg blir oppfattet som en sur og kranglete feminist, fordi du peker på ting som faktisk er en selvfølge, da er det mange som gir opp.
Det er likevel slik at akkurat du er bra nok til å tåle feminismen. Fordi hvis vi står sammen om de verdiene som egentlig er en selvfølge, nemlig at det ikke er noen grunn til at damer skal være ryddende barbier mens menn sikrer seg penger og makt, så kommer vi kanskje litt raskere til målet.
Bilder:
Alone | Eddie van W.| CC BY-NC-ND 2.0
Feminism |AslanMedia | CC BY-NC-ND 2.0
Om forfatteren
Susanne
Partipolitisk uavhengig byråkrat som innerst inne er rabiat radikaler. Er Østkant-patriot, og lar seg lett hisse opp i diskusjoner om forskjellene i Oslo. Blir irritert av mannsjåvinister, kjærringprat, smalltalk, broilere, folk som ikke er prinsippielle, og de som vi fortjener å ha det bedre fordi vi tilfeldigvis ble født i Norge eller i en rik familie. Altså: folk flest. Blir blid av å røyke, drikke vin, gå på ski, få skryt og å være sammen med gode venner. Kaster ofte bort tiden på meningsløse dataspill.
Related Posts
-
Møt våre nye Maddamer!
Behovet for flere feministiske stemmer i samfunnsdebatten blir ikke akkurat mindre med årene, ei heller her på Maddam. Derfor har vi nå tatt inn hele […]
Hils på våre nye, dyktige Maddamer!
Den observante Maddam-leser har nok allerede lagt merke til noen nye skribenter den siste tiden, og helt riktig; vi har rekruttert sju dyktige damer som […]
7 Comments
Trackbacks for this post
-
[…] egentlig litt rart, for vi har mye til felles. Du føler deg ikke særlig populær eller verdsatt. Der har vi noe felles; det er sjelden et godt sjekketriks å fronte seg som feminist og også i den offentlige debatten blir vi feminister angrepet fra mange kanter. Du har også flere […]
Jeg er tildels enig med deg i en del ting her, sett at begge har lignende jobber. F.eks, hvorfor skal kvinnen måtte rydde mer enn mannen dersom mannen er hjemme like mye, har en like lite fysisk slitsom jobb og begge to har like mye tid på hånden.
En annen sak, mener jeg at det blir, dersom f.eks kvinnen jobber 80%, eller kanskje 50%? som veldig mange i f.eks helsevesenet gjør (og mange er fornøyde med det), mannen jobber minst 100% (i realiteten mer hvis omtrent hver dag består av overtid eller vaktjobber). Det samme gjelder selvsagt omvendt. Mannen jobber kanskje i et fysisk krevende yrke, og kommer hjem klokken 8 om kvelden. Å begynne å rydde da er kanskje ikke en prioritet?
En annen ting er at jeg tror ikke de fleste familier rett og slett har tid til å sitte å krangle om sånne ting som nettopp du har tid (og ikke minst lyst) til. De er kanskje mer opptatt av å ha det hyggelig sammen når de først har tid sammen på kveldene. Kvinnen ønsker kanskje i større grad å ha det ryddig og pent hjemme?
Du nevner også likelønn. Enkelte mener at lønnen må oppjusteres for kvinneyrkene for å skape likestilling.
Det betyr altså at feks en barnehagelærer skal ha like mye i lønn som en elektroingeniør. Og du lurer på hvorfor flere ikke er enige med deg?
Jonas,
Mange kvinner jobber deltid ufrivillig, og de som velger det av den såkalte “frie vilje”, gjør det gjerne fordi det fortsatt finnes forventninger til at nettopp kvinner skal ta størstedelen av ansvaret hjemme – både ift. husarbeid og foreldre/barn osv., noe som ikke muliggjør 100 % stilling. Her ligger nok også mye av forklaringen på kvinners høyere sykefravær ift. menn.
Likelønn handler om flere ting. I det private tjener menn gjennomgående mer enn kvinner på samme arbeidsplass, noe som også forekommer (om enn i mindre grad) i det offentlige. Ellers er det slik at om en legger sammen faktorer som antall år utdanning, fysisk og psykisk ansvar og slitasje på jobb, ansiennitet m.m., så tjener kvinner mindre enn menn for tilsvarende jobb. Det finnes altså en høyst reell økonomisk urettferdighet mellom kvinner og menn.
Ingrid, jeg skulle gjerne likt å sett rykende færske tall på at dette fortsatt er et reelt problem i 2014 i Norge.
Forøvrig vet jeg om opptil flere kvinner som selv ønsker å jobbe 80% fremfor 100% fordi da kan de ha mer tid til hjem og barn. Du mener altså at dette er noe disse kvinnene “EGENTLIG” ikke ønsker, men at samfunnet har lært disse kvinnene til å ønske seg det. Hvis vi skal tenke slik, kan man jo si dette om det aller meste i dette samfunnet. “Du har ikke EGENTLIG lyst til å bli snekker, du bare gjør det fordi gamle holdninger og forventninger sitter igjen”.
Det henger ikke på greip.
Angående lønn,
mange stillinger er riktignok slik at lønnen blir gitt individuelt og kan forhandles frem til, og da stiller kvinner akkuratt på samme vilkår som menn – om de benytter seg av det å måtte forhandle seg fram til lønn og eventuelt søke opprykk til andre stillinger i like stor grad, får være en annen sak og er 100% opp til hver og enkelt. Hva skulle vi eventuelt bekjempet dette med? At alle kvinner automatisk får maksimalt lønnstillegg mens menn må forhandle om det?
Om en kvinnelig elektriker blir ansatt i en privat bedrift samtidig som en mannlig kollega, tjener de nøyaktig det samme. Da mener jeg selvfølgelig dersom begge to blir ansatt i samme bedrift. Forskjeller mellom bedrifter vil uansett være avgjørende, uavhengig av bransje, stilling og kjønn.
Om en mannlig barnehagelærer blir ansatt på samme offentlige arbeidsplass som sin kvinnelige kollega med identisk erfaring og utdanningsnivå, tjener de også akkuratt det samme.
MEN om en kvinnelig sykepleier blir ansatt på et sykehus, og en mannlig ingeniør blir ansatt i Statoil eller Exxon – så tjener de IKKE det samme, og det mener jeg (og antakeligvis et stort flertall av befolkningen) er riktig.
Jeg tror de fleste glemmer at de største lønnsforskjellene ligger i hvilken bedrift man jobber i. Jeg tror også at mange er mindre flinke til å finne “tilsvarende” stillinger på tvers av kjønna. Når du skriver at menn tjener mer i “tilsvarende” stillinger kontra kvinner, mistenker jeg sterkt at det er snakk om to forskjellige stillinger – kanskje til og med bransjer, og i det minste – forskjellige bedrifter.
Hei, og takk for kommentarer begge to.
Jonas: Det er få eller ingen parametre når det gjelder lønn og makt hvor damer skårer høyere enn menn. Jeg mener derfor at det er en totalitet i dette som gjør at dette er et problem og jeg har ikke fasiten på hvordan dette skal fordeles på en elegant måte. Jeg tror det må tas i bruk mange virkemidler. En måte er feks å fortelle kvinner at det er utrolig dumt å legge altruisme til grunn i sine yrkesvalg og da velge klassiske omsorgsyrker, fordi det gir lite spenn i kassa og ofte i tillegg lite gunstige arbeidstider. Men som samfunn er vi også avhengig av disse yrkene, og ønsker jo flinke folk i helse og utdanning. Privat bruker man lønn ofte lønn som insentiv. I det offentlige bruker man kampanjer, flere som har spilt på det meningsfulle i disse yrkene.
Jeg er helt enig i at om en i familien jobber 50 % og en jobber 100 %, så fremstår det som rart om de skulle rydde like mye. Jeg tror derimot ikke det er slik det fungerer. Jeg tror veldig mange som jobber redusert ser at familiekabalen ikke går opp når begge jobber fulltid, og så reduserer man arbeidstiden. Og det er (nesten) alltid kvinner som jobber deltid. Fordi de tjener mindre i utgangspunkter? Fordi de allerede tar en større del av børen hjemme, og rett og slett ikke orker å tenke på karriere og pensjonspoeng?
Jeg tror faktisk mange kvinner har mye å lære av menn når det gjelder hva som er lurt i arbeidslivet. Men om de gjør de samme valgene, så må det faktisk (som du skriver) være like forventninger tll tidsbruk på andre områder.
Susanne,
suksessen av å fortelle kvinner at det er dumt å legge altruisme til grunn for valg av yrkesvei/utdanning forutsetter at nettopp dette er et faktum.
Jeg tror ikke de fleste kvinner idag velger yrkesvei basert på altruisme fremfor egoisme. For det første mener jeg at problemet ligger mer på informasjonen man får underveis i grunnskolen om veien videre.
Jeg husker det selv – man søkte seg gjerne inn på det kameratgjengen valgte. Slik tror jeg også det er for mange jenter.
Bedre informasjon om ulike yrker, utdanninger o.l fra tidlig alder er nøkkelen i mine øyne.
Vi må heller ikke glemme at de som tjener aller mest i samfunnet, som tilfeldigvis oftest er menn, vil dra opp gjennomsnittsinntekten for samtlige menn i en sammenligning mot kvinner.
Mangelen på slike individer på “kvinnesiden” vil selvfølgelig ikke løfte gjennomsnittet der, og utfallet av sammenligningen kan gi et noe uklart bilde over hva som faktisk er vanlig – men man skal selvfølgelig ikke stikke det under en stol at veldig mange kvinner jobber deltid, noe som ikke er heldig med tanke på pensjon og generell inntekt.
Du skriver:
“Jeg tror derimot ikke det er slik det fungerer. Jeg tror veldig mange som jobber redusert ser at familiekabalen ikke går opp når begge jobber fulltid, og så reduserer man arbeidstiden.”
Vel, veldig mange kvinner jobber i helsesektoren i Norge.
Sjekk ut denne artikkelen: http://www.nrk.no/buskerud/–ikke-velg-dette-yrket-1.11783855
Der kommer det klart fram at det er få som har 100% stillinger i helsesektoren, men de blir gjerne “lokket” hele veien om hvor bra det er å jobbe der. Det betyr at de som ikke har 100% stillinger i helsesektoren, antakeligvis ikke har trappet ned fra en 100% stilling fordi familiekabalen ikke gikk opp, men endte opp med f.eks en 80% stilling og var fornøyd med det fra starten av, ettersom kanskje mange av kollegaene hadde enda mindre. Hvor mange som eventuelt kunne tenkt seg en større stilling fra starten av vet jeg ikke, men jeg antar at det er mange.
Kommunene velger også å bruke ufaglærte personer så mye som mulig i den grad de kan fordi det er billigere. Disse vil da ta de resterende prosentene fra alle de stillingene som ikke er 100%, og komplettere der det er behov.
Ved å “skifte ut” ufaglærte personer i helsesektoren, og heller toppe stillingene til de som har utdanning, vil vi kanskje se flere personer med større stillinger, men færre ansatte.
Jeg tror derfor ikke på at dette er en slags agenda eller det å mene at de tyiske kvinneyrkene ikke er like mye verdt, men heller et resultat av at kommunene stadig får flere og flere lovpålagte oppgaver med mindre økonomisk spillerom til å gjennomføre de. Ved å heller lovpålegge flere deler av helsesektoren (og andre sektorer der det samme gjelder) til å i større grad ha fagpersonell vil stillingsbrøkene bli større.
Hei igjen, Jonas.
Jeg er ikke uenig i mye av det du skriver :-) Men, som jeg skrev over, så tror jeg det er flere grunner i tillegg. Det er feks mange kvinner også utenfor helsesektoren som jobber deltid, også i yrker der det ikke blir ansett som positivt av arbeidstaker å jobbe redusert. Og jeg tror det er mer sosialt akseptert at kvinner jobber redusert eller er hjemmeværende. Og det er kanskje ikke så rart, basert på historien. Men nå lever vi annerledes, og da er det synd at kvinner skal gå tapende ut økonomisk, uansett hva som er årsaken til det.