Blant mange som er opptatt av feminisme, diskuteres det ofte hvorfor det er så mange ikke ønsker å omtale seg som feminist. Som en følge av feminismens imageutfordring, startet Marta Breen med flere kampanjen Feminist Javisst, som blant annet inspirerte  gjesteblogger Mari Hypher til å skrive om  hennes erkjennelse av at hun faktisk er feminist. Kampanjen, og mange diskusjoner om bruk av feminismebegrepet, tar altså utgangspunkt i at for få folk velger å kalle seg feminister. Men; er det kanskje også et visst overforbruk i noen kretser?

Og hva er det egentlig som er det viktigste; å gjøre noe med situasjonen eller å bruke politisk korrekte begreper?

Tid for klamme omfavnelser

Som Malin tidligere har skrevet i et innlegg, så er en korrekt virkelighetsbeskrivelse en god start når man skal diskutere feminisme og likestilling. At kvinner tjener mindre enn menn, at de er underrepresentert i maktposisjoner og at de oftere blir utsatt for seksualisert vold og menneskehandel  er noe mange, uansett politisk tilhøringhet, vil være enig i og syns at er mer eller mindre uheldig. Det samme gjelder den evinnelige krangelen om husarbeid, hvor det store flertall av kvinner ender opp med mer arbeid enn sin partner. Likevel er feminismebegrepet er utskjelt, og å peke på disse systematiske forskjellene gjør at du fort får merkelapper som sur, sytete og uattraktiv.

Men det er også miljøer hvor det vil være uhørt å ikke omtale seg som feminist. I deler av universitetsmiljøet vil for eksempel feministbegrepet være mer stuerent enn andre steder. I det lille som er igjen av radikal venstreside i Norge, vil også de fleste ikle seg begrepet med den største selvfølgelighet. Samtidig er det i varierende grad villighet til å handle i tråd med feministiske ideer og faktisk gjøre noe med den virkelighetsbeskrivelsen de fleste er enige om. Og hva er det egentlig som er det viktigste; å gjøre noe med situasjonen eller å bruke politisk korrekte begreper?

La meg ta noen eksempler. I disse dager starter de politiske partiene opp arbeidet med å finne og rangere kandidater til kommunelistene sine. Og det eneste som er sikkert er at mange som ellers omtaler seg som feminister, vil “glemme” dette i disse prosessene. Samtidig vil endel som ellers ikke er så opptatt av feminisme bruke dette argumentet for å fremme eget eller andres kandidatur. Uansett; feminismebegrepet blir et argument for å fremme det synspunktet man allerede har, fremfor å være et prinspipp som er viktig uavhengig av egen posisjon. Av partiene på Stortinget, er det SV som i størst grad er komfortable med feministbegrepet. Likevel har de en kvinneandel på Stortinget som er milevis unna både Senterpartiet, Arbeiderpartiet og Høyre. Er det da kanskje viktigere å faktisk bygge opp kvinner enn å snakke om at det er viktig?

Jeg vil heller ha en kjæreste som faktisk rydder hjemme, enn en som snakker om at husarbeidet skal deles likt.

Et annet eksempel har jeg plukket opp i diverse diskusjoner i sosiale settinger og på facebook, og det er menn, som med letthet vil omtale seg som feminister, som syntes det er både greit og morsomt å insinuere at damer må være utrolig dumme som bruker tid og penger på skjønnhetsprodukter som vil gjøre dem penere og mer attraktive. Men jeg har også med sett hvilke damer disse mennene velger å ta med seg hjem for kortere eller lengre perioder. Og det er i langt større grad de som gjør en liten innsats på utseendefronten enn de som ikke gjør det. Kanskje nettopp deres handlinger er med på å bygge opp den enorme skjønnhetsindustrien?

Mange jenter og damer trenger å tøffe seg opp i lønnsforhandlinger og i jakten på spennende posisjoner og oppgaver i arbeidslivet. Men om man omtaler dette som feminisme, og dette ikke er noe man følger opp når andre damer søker det samme, er det da kanskje nærmere egoisme enn feminisme? Mange damer trenger faktisk å være mer egoistiske, men å skyve feminismebegrepet foran seg fordi det er ubehagelig å stå opp for seg selv, kan bidra til å styrke begrepets negative konnotasjoner.

Feminist i praksis

Nå finnes det riktignok noen på høyresiden og en og annen maskulinist som mener damer kan takke seg selv for de dumme valgene de gjøre, eller at damer i større grad har et hegemoni i samfunnet på andre områder. Likevel er det på mange områder overranskende stor enighet om virkelighetsbeskrivelsen om utfordringer i likestillingen, og de store uenighetene går primært på i hvor stor grad dette krever handling, og hvor radikale virkemidler som skal tas i bruk. Derfor er handling viktigere å smykke seg med et begrep av gammel vane eller politisk korrekthet.

Jeg vil heller ha politiske meningsfeller som gjør noe med fordelingen av makt og penger i Norge, enn de som kaller seg feminister når det passer sånn. Jeg vil heller at folk skal like meg for noe så gammeldags som mine verdier, enn at de latterliggjør skjønnhetsindustrien. Jeg vil heller ha en kjæreste som faktisk rydder hjemme, enn en som snakker om at husarbeidet skal deles likt. Og jeg vil heller være en kollega som snakker frem mine flinke kollegaer enn en som kun er feminist på egne vegne.

Jeg er ikke feminist i alt jeg gjør. Jeg har også brukt begrepet for å tøffe meg opp og skjønnhetsindustrien får dessverre også en del av min lønn. Men kanskje vi kan forandre verden litt  i riktig retning om vi i noen sammenhenger påpeker at det kunne vært fint med feministiske handlinger fremfor begreper?

Illustrasjonsbilde: Hug| jiunn hang too | CC BY-SA 2.0