Illustrasjonsbilde: Valgdebatt av Miljøpartiet De Grønne tilgjengelig under (CC BY-SA 2.0)

For en stund siden fikk jeg en henvendelse fra redaksjonen her på maddam.no med spørsmål om jeg kunne tenke meg å skrive om det faktum at jeg er den eneste av lederne for de norske ungdomspartiene som er jente. Det takket jeg ja til. Men så slo det meg at egentlig er et stort paradoks at vi i Rød Ungdom, som jobber så hardt for å gjøre kjønn uvesentlig, skal skrive om hvordan kjønn er vesentlig.

Da Susanne Sundfør vant Spellemannsprisen i 2007 i kategorien beste kvinnelige artist overrasket hun mange i takketalen sin: «Jeg er først og fremst artist – og ikke først og fremst kvinne» sa hun. Her var hun inne på noe riktig. Det er rett og slett litt slitsomt når folk er opptatt av hvordan det er for meg å være den eneste kvinnelige ungdomspartilederen. Jeg ønsker meg jo et samfunn der det ikke er noe oppsiktsvekkende i at en jente kan bli leder. Men jeg er med på at vi må diskutere hvordan vi skal komme dit.

Det er kanskje tilfeldig at det akkurat nå bare er Rød Ungdom som har kvinnelig leder. Det er ikke lenge siden Sandra Borch var leder for Senterungdommen og Elisabeth Løland var leder i KrFU. Og hvis vi ser over tid er balansen heller ikke veldig dramatisk hos de aller fleste ungdomspartiene. Siden politikken i sin helhet er en mannstung affære, og ungdomspartiene bærer i seg morgendagens forandringer, kunne man kanskje sagt at det burde vært et flertall kvinnelige   ungdomspartiledere til enhver tid, men det har jeg ikke tenkt til å kreve. Rød Ungdom er det eneste ungdomspartiet hvor et flertall av lederne i nyere tid har vært jenter. Siden 80-tallet har   ti av nitten RU-ledere vært jenter. AUF har hatt fire kvinnelige av til sammen ti ledere i samme   periode. Men i en ende av den politiske skalaen er statistikken verdt å bite seg litt ekstra merke i: Unge Høyre har hatt én kvinnelig leder ever; Ine Marie Eriksen Søreide. Fremskrittspartiets   Ungdom har aldri noensinne hatt en kvinnelig leder. Eller formann som de fortsatt insisterer på å kalle det. Rart med det.

Rød Ungdom er det eneste ungdomspartiet hvor et flertall av lederne i nyere tid har vært jenter

For disse tallene er ikke tilfeldigheter, snarere tvert imot. De reflekterer politiske forskjeller. Det er ikke uten grunn at de mest rabiate motstanderne av kjønnskvotering på høyresida, er de som sliter mest med mannsdominert ledelse. I en verden der menn har dominert styrer i århundrer, må man jobbe for å endre de usynlige og urettferdige strukturene som gjør at færre kvinner enn menn blir ledere. Det holder ikke bare å si at alle stiller likt, når vi så tydelig ser at det ikke er tilfelle i   virkeligheten.

Så kan man jo si at folk er forskjellige, og noen vil kanskje skylde på at ulike kjønn har ulike preferanser. Men det er jo ikke sånn at damer ønsker seg lavere gjennomsnittslønn enn menn. Det er ikke sånn at damer syns husarbeid er noe morsommere enn menn. Og det er selvfølgelig ikke sånn at kvinner har dårligere anlegg for å bli ledere enn menn.

I Rød Ungdom tar vi konsekvensen av at vi stiller ulikt ved startstreken

I Rød Ungdom tar vi konsekvensen av at vi stiller ulikt ved startstreken. Vi vet at mange jenter, direkte eller indirekte, blir fortalt at de ikke duger til å lede. Derfor jobber vi hele tida med å utvikle metoder for å rive ned utdaterte kjønnsstrukturer i vår egen organisasjon. Vi har for eksempel kjønnsdelte samlinger i forkant av våre arrangementer der vi diskuterer hvordan og hvorfor jenter og gutter oppfører seg ulikt i både sosiale sammenhenger og i organisasjonsarbeidet, og utvikler teknikker for å forholde oss til dette. Vi har også kjønnskvotering i alle formelle organ. Vi ser at med kvotering på lavere nivå blir det faktisk flere   jenter på toppnivå.

Et av de beste verktøyene vi har, og noe av det jeg er stoltest av med Rød Ungdom, er bøllekurs, Rød Ungdoms selvtillitskurs for jenter. Gjennom disse kursene ser vi på hvordan vi fra vi er små av blir tredd inn i en jente- eller gutterolle og om hva slags forventninger som følger med. Vi diskuterer skjønnhetspress og maktforhold, og hvordan kvinneundertrykking kan omfatte alt fra seksualitet til økonomi. Mange jenter har hatt sin første kontakt med organisasjonslivet gjennom bøllekurs. Mange av dem har senere blitt lederfigurer i Rød Ungdom såvel som andre   steder. Ungdomspartiene er kanskje ikke maktas sentrum, men jeg tror likevel at det at 15.000 norske jenter (inkludert H.K.H. Kronprinsesse Mette-Marit) har vært på bøllekurs, har hatt en påvirkningskraft på det norske samfunnet.

Kjønnsbalansen blant ungdomspartilederne er kanskje ikke voldsomt viktig i seg selv, men det er en slags lakmustest på samfunnet for øvrig. Men dette er bare første runde. Frp blir ikke progressive på kvinnesaker bare ved å få en kvinnelig ungdomspartileder. Men sannsynligvis kommer vi også lenger på viktige samfunnsfelt, som likelønn og redusert skjønnhetspress, hvis flere ledende stemmer i den politiske debatten har kjent utfordringene på lommeboka eller kroppen.

Skal vi trenger vi jenter som krever å få ta plass, og som Susanne Sundfør krever å bli vurdert på linje med sine mannlige kolleger. Og Susanne Sundfør vant første runde, tross alt. Det er ikke   lenger noen Spellemannspris for beste kvinnelige artist.

Av gjesteblogger: Linn-Elise Øhn Mehlen, leder i Rød Ungdom

Foto: Gabrielle Legrand Gjerdset. Foto av Øhn Mehlen med tillatelse fra Rød Ungdom.

Edit: Etter at innlegget ble publisert ble vi gjort oppmerksomme på at Grønn Ungdom også har kvinnelig leder. Vi beklager for å ha informert om at RU var det eneste ungdomspartiet med kvinnelig leder, det var Maddam sin feil!