I teksten Ikke min feminisme uroer klassekampenjournalist Mimir Kristjánsson seg over “at feminisme er blitt et påskudd for å felle smaksdommer over alt man ikke liker”. Kristjánsson er redd for at dette kan utvikle seg til å bli en trend i norsk feminisme og peker på to kronikker fra sommerens debatt som eksempler på denne trenden.

Smaksdommer

Problemet med disse kronikkene slik Kristjánsson ser det, er at det feministiske perspektivet brukes som et påskudd for å felle smaksdommer over kulturutrykk som kronikkforfatterne ikke egentlig liker. I diskusjonen på facebookveggen hans peker noen på at denne bevegelsen også går motsatt vei: Feminister misliker i utgangspunktet alle politisk ukorrekte kulturutrykk så sterkt at det blir umulig for oss å felle en uhildet smaksdom.

Jeg er enig i at det er ikke er lurt å bruke feministiske argument når det vi egentlig mener er at en film eller en bok er dårlig. Men det virker også som det ligger en klassisk misforståelse til grunn for teksten til Kristjánsson, forestillingen om at ikke-feministers smaksdommer er mer nøytrale eller apolitiske enn mine.

En tilbakevendende debatt på venstresida er derfor om vår gode smak kan virke ekskluderende. At noen leser Isfolket og andre Knausgaard bør ikke stå i veien for venstresidas politiske prosjekt.

Smaksdommer i utgangspunktet subjektive. Når vi diskuterer kunst kan vi til en viss grad diskutere teknikk og utførelse, uavhengig av innhold. Selv folk som ikke liker musikken til Beyoncé kan ikke nekte for at hun er sykt flink til å danse på høye hæler. Det er en objektiv, målbar ferdighet. Men det er jo ikke det som er grunnen til at hun selger så bra. Når vi lar oss bevege spiller vår historie, klassebakgrunn og utdanning med. En tilbakevendende debatt på den venstresida er derfor om vår gode smak kan virke ekskluderende. At noen leser Isfolket og andre Knausgaard bør ikke stå i veien for venstresidas politiske prosjekt. Vi forstår at ulike preferanser forteller oss noe om hvor vi kommer fra, derfor er respekt for arbeidsklassens preferanser også en dyd.

Det er derfor interessant at det å legge en feminstisk preferanse til grunn for en smaksdom er grunnleggende problematisk. Den nigerianske forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie definerer en feminst slik, “the person who believes in the social, political and economic equality of the sexes”. Hvorfor er det mer kontroversielt å felle smaksdommer ut i fra dette standpunktet enn fra hvilken som helst annen posisjon?

All smak er farget

Grunnen til at jeg ikke liker å tøyse med overgrep er ikke at PK-alarmen som jeg fikk utdelt sammen med SV-medlemskapet begynner å pipe. Det er fordi mitt feministiske perspektiv gjør at det vanskelig å se humoren i vitser om voldtekt eller seksuelle overgrep. Jeg har ikke et hemmelig, politisk ukorrekt og utilfredsstilt behov for å se en masse filmer hvor kvinner bare er til pynt. Jeg foretrekker å se filmer hvor kvinner snakker med hverandre om noe annet enn en mann. Med andre ord, politisk korrekt smak er også en smak. Min smak.

Selv politisk ukorrekte vitser er politiske

Jeg mistenker at kritikken av feministisk smak bygger på den feiltagelsen at man selv har en nøytral posisjon. Feiltagelsen inntreffer når vi tror at det nivået av sexisme som jeg tåler, er det riktige. De som tåler mindre er pripne feminister, de som tåler mer er ufølsomme og bør kritiseres. I virkeligheten er dette en grenseoppgang hvor mange av oss vil være uenige om hva vi synes er ok og ikke. Derfor ser jeg også en egenverdi i å diskutere hvor grensen går slik de to kronikkene fra i sommer gjør. Jeg tror ikke nødvendigvis Kristjánsson mener at han selv har en nøytral posisjon, men jeg tror det er lett å bli blind for våre egne politiske preferanser.Vi liker vitser, bøker og kunst fordi de er så utrolig gode og ser ikke at det er fordi de passer perfekt med vår politikk og vår historie. Faktum er at det ikke finnes et sett med vitser som er så teknisk perfekte at de ville vært gode selv uten en politisk og sosial kontekst rundt seg. Selv politisk ukorrekte vitser er politiske.

Uviljen mot å se sin egen posisjon som noe annet enn nøytral er perfekt oppsummert av den franske filosofen Simone de Beauvoir. Hun ble alltid ble møtt med argumentet, “Ja, men det mener du fordi du er kvinne”. Alle så rart på henne når hun spurte tilbake, “Har ikke din mening noe med at ditt kjønn å gjøre?”. Å være mann var normen, og det var meningsløst å sette spørsmålstegn ved den.

Den antifeministiske smaken råder

Mye har forandret seg,  men det ingen tvil om det ikke-feministiske perspektivet fremdeles er normen. Kristjánsson setter spørsmålstegn ved å la feminismen styre hva vi skal like. At verdens filmpublikum tydeligvis liker å se filmer hvor de kvinnelige hovedrollene aldri snakker sammen om noe annet enn mann er det få som stiller spørsmålstegn ved. Den rådende smaken er antifeministisk.

Heldigvis er det også her endringer på gang. Hollywood har skjønt at feminister tjener penger, og at vi liker å bruke dem på andre feminister. Jeg og millioner av andre unge kvinner vil heller se Divergent og Hunger games enn tilsvarende filmer hvor kvinner bare er til pynt. Disse filmene er ikke spesielt komplekse eller gode, men de forteller historier om kvinner som må stole på seg selv og finne mening i en kaotisk verden. Min smakspreferanse går i retning av en film som kanskje er teknisk dårligere, men hvor kvinner har replikker.

Beyoncé er best

Kanskje er jeg blitt hjernevaska av feminismen, SV-medlemskapet har satt sine spor. Men jeg lurer på om det er egentlig er mulig for noen av oss å skille politiske smaksdommer fra andre smaksdommer? Da jeg så Beyoncé framføre sangen ***Flawless på MTV video awards banket feministhjertet mitt ekstra hardt. En tekst fra feministen og forfatteren Adichies er klipt inn:

“We teach girls to shrink themselves, to make themselves smaller. We say to girls, ‘You can have ambition, but not too much. You should aim to be successful, but not too successful. Otherwise you will threaten the man”

Beyoncé formidler dette budskapet til fans over hele verden, men også til datteren Blue Ivy som sitter i pappas armer og ser på. Det er vanskelig å se showet hennes som noe annet enn en feministisk ekstravaganza. Hun feirer sitt utseende, sitt artistliv, sin feminisme, sin seksualitet og sin familie. Når hun synger flimrer bilder av ektemannen Jay-Z som gir lille Blue Ivy flaske på skjermen bak henne.

Jeg tror vi lurer oss selv når vi prøver å skille våre smaksdommer fra våre politiske preferanser

Er det fordi jeg er en moralistisk, pappapermelskende, PK-feminist at jeg ser videoen om og om igjen, eller er det rett og slett fordi jeg elsker Beyoncé? Jeg er ikke egentlig så interessert i å finne det endelige svaret på spørsmålet. Jeg tror vi lurer oss selv når vi prøver å skille våre smaksdommer fra våre politiske preferanser. Ingen har en ren smak, utviklet i vakuum, basert på nøytrale, tekniske vurderinger

Jeg elsker Divergent fordi jeg liker å se en actionfilm hvor kvinner ikke bare er kulisser for menns problemer. Jeg elsker Beyonce fordi jeg ikke er nødt til å slå av feministen i meg for å kunne danse. Og det føles herlig politisk korrekt.

Av gjesteblogger Klara Furuberg (28). Furuberg er kommunikasjonsrådgiver i utdanningsdirektiratet. Hun er moralistisk, pappapermelskende, pk-feminist.

Tittelbildet er et skjermdump fra nettstedet Jezebel.