At vi gidder
Klassekampens Mimir Kristjansson uttrykker bekymring for økt avstand mellom feminister og folk flest i Dagbladet.
Blant folk flest i Norge i dag, er det en realitet at mange kvinner lider under sexistiske holdninger. Blant unge kvinner opplever 13 prosent å bli trakassert seksuelt på jobb en gang i måneden eller mer (SSB). En av ti kvinner i Norge blir voldtatt, og i 86 prosent av tilfellene skjer dette med noen de kjenner. Det er en utbredt holdning at kvinner har skyld i dette selv, hvis hun har hatt på seg kort skjørt og drukket alkohol.
Med andre ord ser ikke jeg det som dumt at ikke feminismen har nærmet seg mer ”folk flest”, men heller at vi bør prøve å få våre analyser ut til folk flest sånn at man blir mer klar over hvordan hverdagssexisme påvirker oss. Vi som er opptatt av feminisme mener at disse dystre statistikkene over kvinners levekår ikke er løsrevet fra resten av samfunnet. Vi mener at populærkultur er et uttrykk for holdninger som skader kvinners posisjon. Derfor er ikke feminismen et påskudd for å gjøre seg til smaksdommer, men stemmer som gir uttrykk for en uro, et ubehag.
Så når noen står på en konsert og syns det er ubehagelig, og deretter ytrer sine meninger om dette i avisa, så handler ikke det om ”en trang for å politisere alt man kommer over”. Det er der i mot en trang til å gjøre noe med de ubehagelige faktaene som preger kvinners hverdag.
Kjipere blir det ikke, så humørløst kan feminismen være. Ikke bare ser vi på dyster statistikk, men vi kan finne på å kritisere humorprogram. Likevel er det altså slik at hele 1 av 5 kvinner i Norge kaller seg selv feminister. Hvor sykt er ikke det? Noen ganger så tenker jeg: at vi gidder.
Kristjansson legger seg på en velkjent linje, der menn kritiserer hva kvinner opplever som viktig, eller som han selv skriver: “fillesaker”.
Foto: Olivia Salles (kvinnedagen i år)
Om forfatteren
Olivia
Jeg er født i Rio og vokst opp på Lambertseter i Oslo. Studerer barnevern på HiOA. Aktiv i Oslo SV der jeg er vara til stortinget og fylkesstyremedlem, og i FO-studentene der jeg representerer barnevern i arbeidsutvalget. Jeg er ikke født feminist, men frelst i ung alder.
Related Posts
-
Jeg får aldri nok av Oslo. Derfor blir jeg.
Den mørkeblå regjeringen driver distriktsfientlig politikk. Å legge ansvaret for sentraliseringen på innbyggerne i Oslo er en skummel avsporing. I likhet med de fleste oslofolk […]
Godt skrevet og du setter ord på ubehaget jeg følte da jeg leste Mimirs kronikk, tusen takk! Mimir har rett og slett ikke skjønt det. Kulturen er selvfølgelig en del av det – det er jo kulturen som “tillater” det. Bytt ut kjønnsdiskriminering med terrorisme, så er “alle” plutselig enig om at kulturen(/religionen) er problemet……
Det som irriterer meg litt er at kritikken rettes mot et humoristisk radioprogram som laget spas av en blogger som meget bevisst spiller på sexualitet, trutmunn og silikonpupper, og ikke minst avisa Dagbladet som villig vekk biter på agnet for noen billige klikk. “Tjihi, tenk om puppene mine faller ut, lissom”. Jommen sa jeg nyhetssak!
Hadde man i stedet stilt denne bloggeren, eller i det minste avisa til veggs, så hadde det kanskje hatt noe for seg. I stedet skyter man på pianisten. Er det slik at om en kvinne meget bevisst objektivere seg selv, for økonomisk vinning, (jeg tror nok andelen som er innom bloggen hennes for å lese dype, filosofiske betraktninger er mindre enn de som vil se på photoshopet undertøysbilder), så skal hun være immun for satire?