Feminismen har fått ny giv og sprer seg som ild i tørt gress på sosiale medier og blant unge kvinner. Noen kaller det til og med en ny feministisk vår. Samtidig har feminismens fremste forkjemper på Stortinget, SV, debatt med seg selv om feminismens framtid i partiet. Hvordan skal man fange opp dette engasjementet? Hvordan sørge for ikke å miste eierskap til feministiske saker? Og viktigst, hvordan skal kvinnene internt i partiet organisere seg for å få dette til?

Hvordan skal man fange opp dette engasjementet? Hvordan sørge for ikke å miste eierskap til feministiske saker? Og viktigst, hvordan skal kvinnene internt i partiet organisere seg for å få dette til?

Selv mener jeg opprettelsen av en egen kvinneorganisasjon hadde vært riktig for et parti som SV, og jeg synes forslaget til SVs kvinnepolitisk utvalg om å lage en pilot med eget lokallag i Oslo er en strålende idé. Men hvorfor? I denne bloggposten skal jeg forsøke å svare ved å lansere ti prinsipper jeg mener bør være viktig for kvinneorganisering i SV (og i andre partier, for den del…):

1. Handling foran ord

På landsmøtet i 2003 ble SV det første partiet på Stortinget som erklærte seg som et feministisk parti. Dette for å tydeliggjøre at det er to hovedsøyler som bærer partiet – sosialisme og feminisme. Partiet sier de erkjenner at kvinner som gruppe undertrykkes politisk, sosialt og økonomisk og at de vil ta i bruk radikale virkemidler for å endre på disse strukturene. Sentralt står kampen mot de økonomiske forskjellene mellom menn og kvinner. Å sørge for at kvinner er økonomisk selvstendige og like økonomisk ressurssterke som menn anses som noe av det viktigste i arbeidet med å utjevne maktforskjellene mellom menn og kvinner. Derfor har likelønn, pappaperm og barnehagesatsing vært viktig for SV i regjeringsperioden. SV ønsker også å bekjempe vold mot kvinner, at kvinner skal kunne bestemme over egen kropp og reproduksjon og at de verken skal utnyttes av horekunder eller en grådig skjønnhetsindustri. Solidaritet med kvinner i andre land har alltid vært viktig for SV, selv om de mener utfordringene fortsatt er mange også her i det formelt likestilte Norge

Hvis SV vil gjøre alvor av at de har erklært seg som et feministisk parti må det vises ved at det gjennomsyrer organisasjonen på alle plan og i alle politiske prosesser, det trengs det en egen kvinneorganisasjon.

Men hvordan kommer denne feminismen til uttrykk i SVs indre liv? Hvordan bidrar man til å bekjempe ubalansen i formell og uformell makt mellom kjønnene ved å bygge allianser, kvinnesolidaritet og bevissthet rundt dette i eget parti? Det finnes idag ingen egen kvinneorganisasjon eller utbredt kvinneorganisering i SV. Det finnes et nasjonalt Kvinnepolitisk utvalg og kvinnepolitiske kontakter i fylkene. Det eksisterer miljøer i de største byene, men det finnes ingen landsdekkende kvinneorganisasjon internt i partiet slik Senterpartiet har eller noe kvinnenettverk slik de har i Høyre. Hvis SV vil gjøre alvor av at de har erklært seg som et feministisk parti må det vises ved at det gjennomsyrer organisasjonen på alle plan og i alle politiske prosesser, det trengs det en egen kvinneorganisasjon.

2. Grasrotorganisering, ikke eliteprosjekt

Feminismens hovedmål er maktutjevning. I likhet med fagbevegelsen vet kvinnebevegelsen at de som sitter med makt ikke vil gi denne fra seg uten motstand. Man må skape motmakt, og den eneste måten å gjøre dette på er ved å stå sammen og være mange. Det vil stride med SVs grunnholdning å satse på elitenettverk for utvalgte kvinner eller å tro at det vil hjelpe feminismen om kvinner blir satt opp mot hverandre i konkurranse. Man må heller sørge for at kvinnene i partiet får arenaer hvor de kan støtte hverandre, samarbeide og vise hverandre solidaritet. Mentorprogrammer hvor noen få kvinner blir dyrket fram vil aldri kunne bli en god løsning for et demokratisk, feministisk parti på venstresiden. Hvis dette skal benyttes må det i så fall forankres i og komme fra selve kvinneorganisasjonen. Prinsippene for utvelgelse må være klare og det må ikke fungere som en uformell forhåndsnominasjon.

3. Kvinneorganisering kan kun være for kvinner

…eller “de som ikke identifiserer seg som menn”. Likestilling og feminisme må diskuteres på flere arenaer i partiet, og selvsagt må menn være med! Vi kommer ingen vei hvis ikke alle er med, og menns deltakelse – både i solidaritet med kvinner og i egen kamp mot snevre kjønnsroller – er viktig. Likevel er det slik at kvinner trenger egne arenaer for å dele erfaringer, snakke fritt og diskutere seg i mellom. I debatter og politiske samlinger har menn en uformell makt ved at de ofte får legge premisser for hvilke temaer som diskuteres, de tar opp mer taletid enn kvinner og de får ofte uforholdsmessig mye støtte for sine argumenter kun i kraft av å være menn. For mange menn er den uformelle makten de besitter verken noe de har et bevisst eller villet forhold til. Det er dessuten noe både menn og kvinner bygger opp under, også i SV. Det er altså ikke mennenes “feil”. Men likeful, kvinner trenger egne arenaer. Jeg tror også mye av grunnen til at feminismen fikk et oppsving etter sosiale medier tok av skyldes at det nettopp her finnes lukkede grupper, sider og blogger hvor kvinner kan diskutere seg i mellom. Dette er helt sentralt for å skape bevissthet om at man ikke står alene, for å skape solidaritet og engasjement.

Jeg tror også mye av grunnen til at feminismen fikk et oppsving etter sosiale medier tok av skyldes at det nettopp her finnes lukkede grupper, sider og blogger hvor kvinner kan diskutere seg i mellom. Dette er helt sentralt for å skape bevissthet om at man ikke står alene, for å skape solidaritet og engasjement.

4. Kvinneorganisering for feminismens del, ikke for økt oppslutning

Det kan være fristende å ty til uekte argumenter for kvinneorganisering når man ser hvor populært feminisme har blitt den siste tiden, særlig etter kampen mot reservasjonsrett. Det kan også være at noen blir redde for at feminister skal bryte ut av partiet og danne et eget parti, slik tidligere Vänsterparti-medlem Gudrun Schyman gjorde med Feministisk initiativ i Sverige. Dette kan imidlertid aldri være de egentlige grunnene til at man danner en egen kvinneorganisasjon i SV. Hva om feminisme går av moten? Hva om man ikke lenger var truet av dårlige meningsmålinger? For et feministisk parti må målet om kvinnefrigjøring og likhet mellom kjønnene være grunn nok til at man oppretter en kvinneorganisasjon.

5. Ingenting skjer av seg selv

Selv om feminisme er på moten, og det er flust av både kvinnelige og mannlige feminister i SV, er det ikke slik at feminisme automatisk settes på agendaen. For at feministiske saker skal bli diskutert, prioritert og løftet fram i partiprogram og valgkamp må man organisere det feministiske arbeidet. Det har vist seg flere ganger at feminisme glemmes eller nedprioriteres i programprosesser og på årsmøter. Det kan hende det vedtas en uttalelse og det nevnes alltid punkter i et program. Feminisme løftes likevel sjelden fram som hovedsaken i valgkampen, og det blir nødig gjenstand for glødende debatt på et fylkesårsmøte. For å få til dette må det må være noen som har ansvar for å jobbe systematisk med det hele året og i alle ledd av organisasjonen.

6. Patriarkatet lever, også i feministiske partier

SV, som det eneste feministiske partiet på Stortinget, har kun 2 av 7 kvinnelige representanter (Karin Andersen og Kirsti Bergstø). SV er det partiet i dag som er best på kvinner i lokalpolitikken – 51 % av våre representanter i kommunestyrene og 52 % av representanter i formannskapene er kvinner. Men det er fortsatt utfordringer på toppen. Det er, og har vært, et vedvarende flertall av menn i stortingsgruppa, og når SV for to år siden skulle velge ny partileder var det ingen kvinner å velge blant, men hele 3 menn. En kan si at det noen ganger er tilfeldig hvordan kjønnsbalansen til småpartiene slår ut ved stortingsvalg, men så tilfeldig var det ikke. SV nominerte menn på topp i alle fylker som sist hadde distriktsmandater. Denne statistikken viser at patriarkatet lever, også i SV. Å motarbeide det krever bevissthet, mot og samarbeid. Vi har mange flotte, mannlige feminister i partiet, som fortjener en plass i politikken. Men, så lenge vi mener det er et demokratisk prinsipp med bred representasjon må nominasjonsarbeid og maktfordeling når det gjelder toppverv følges tettere opp.

SV, som det eneste feministiske partiet på Stortinget har kun 2 av 7 kvinnelige representanter (Karin Andersen og Kirsti Bergstø).

 7. Makten må formaliseres og institusjonaliseres

For at kvinneorganiseringen faktisk skal ivaretas er det viktig med en egen kvinneorganisasjon, ikke bare uformelle grupper eller frivillige kontaktpersoner. Etter forrige årsmøteperiode slo flere fylkeslag seg til ro med at det ikke var noen kvinner som ville ta på seg vervet som kvinnepolitisk kontakt og gjorde heller ingenting med det. Kvinnegrupper og lokale initiativ dør lett hen hvis ressurspersoner slutter å være aktive eller flytter på seg. I Senterpartiet har Senterkvinnene, og fylkesleddene i Senterkvinnene, egne representanter på landsmøtet til Senterpartiet, tilsvarende det ungdomsorganisasjonen SU har i SV. Dette gir hvert fylke et større insentiv til å ivareta kvinneorganiseringen i eget fylke. Dette kunne vi også gjort i SV. Medlemskap i en kvinneorganisasjon, eller et pilot-lokallag i Oslo SV, kan gjøres på flere måter, men det er viktig at man ikke må velge mellom kvinneorganisasjon og resten av SV. Man må kunne være medlem av sitt vanlige lokallag samtidig som man er medlem av kvinneorganisasjonen, slik som personer både kan være medlem av SU og SV i dag. Foredeling av verv og oppgaver kan gjøres på flere måter.

8. Kvinnefrigjøring er målet, radikal likestilling er middelet

Når man går til det skrittet å opprette en egen kvinneorganisasjon og åpner for parallelle medlemskap gir man mer formell makt til kvinner enn det de har i dag. For eksempel kan kvinner med dette få en slags «dobbeltstemme» i forbindelse med representasjon og nominasjon, ved at de først kan stemme fram én person fra ett lokallag og deretter en annen fra kvinnelokallaget. For et parti som “erkjenner at kvinner som gruppe undertrykkes politisk, sosialt og økonomisk” og sier de vil “ta i bruk radikale virkemidler for å endre på disse strukturene” er det imidlertid ikke noe å frykte. Det kan forsvares på samme måte som man forsvarer kvotering av kvinner til styrer, jobber og studieplasser hvor de er sterkt underrepresentert: For å bøte på en skjevhet i uformelle maktstrukturer kan det være legitimt å gi mer formell makt eller muligheter til en bestemt gruppe, til forskjellene har jevnet seg ut. Dette er likestillingspolitikk i praksis. Men for SV er slike radikale virkemidler ikke et mål i seg selv. Likestillingstiltak er bare tidsavgrensede virkemidler, det er kvinnefrigjøring som er målet.

For å bli politiker må ditt eget politiske kompass være tydelig og man må ville noe. En kvinneorganisasjon i SV må derfor ha som hovedmål å kultivere både søstersolidaritet og søsterlig konflikt og uenighet.

9.  Både solidaritet og konflikt må dyrkes

For å dyktiggjøre kvinner internt i SV er det helt sentralt at kvinner blir flinkere til å støtte opp om hverandre. Å få til dette må også være et av hovedoppgavene til en kvinneorganisasjon. På den annen side, hvis en kvinneorganisasjon faktisk skal avle fram gode politikeremner og sterke feminister må man også dyrke uenighet, konflikt og debatt. Det er ingenting som er så farlig for et parti som når medlemmene blir tause, servile og redde for å tale ledelsen i mot. Konsensuskultur og et uuttalt press om at «vi støtter hverandre i sak uansett» kan ikke skape annet enn tause og usikre kvinner som ikke tør å gå opp på talerstolen og si det de mener. For å bli politiker må ditt eget politiske kompass være tydelig og man må ville noe. En kvinneorganisasjon i SV må derfor ha som hovedmål å kultivere både søstersolidaritet og søsterlig konflikt og uenighet.

10. Entusiasme og initiativ nedenfra

Selv om ikke eksistensberettigelsen til en kvinneorganisasjon kan være at «feminisme er i vinden», må man sørge for at en kvinneorganisasjon spiller med på og tar utgangspunkt i denne entusiasmen. Engasjementet må komme nedenfra og ikke oven ifra og ned i form av marsjordre fra en ledelse. For at kvinnefrigjøringen skal seire og feministene blomstre må politikken komme fra de medlemmene som har meldt seg inn fordi de har et engasjement for noe. SVs kvinneorganisasjon må vise at det er medlemmene som er partiet.

***

Det er flere som har ytret seg i debatten om kvinneorganisering i SV:

• Kvinnepolitisk leder i SV, Marthe Hammer, har i lang tid foreslått egen kvinneorganisasjon i SV og skrevet om dette flere steder, blant annet i klassekampen og på SVs blogg i Bergen.
• Partileder Audun Lysbakken har nylig gitt sin støtte til initiativ om særegen kvinneorganisering i partiet, både på egen blogg , i Klassekampen, Adresseavisa og Dagsavisen.
• Kvinnepolitisk veteran Torild Skard har skrevet flere debattinnlegg i Klassekampen hvor hun forsvarer en særegen kvinneorganisering i partiet.

Bilder:
Tittelbilde: “Rødstrømpene”. Fotograf, Gina Barstad.
Bilde 2: “Rødstrømpe”. Privat bilde.
Bilde 3 – 6: Bilder av det kunstneriske bidraget til “Hovedsentralen for høyhæla sko” i anledning dåpen av Anne Holsens bru. Fotograf, Maria Jordet Bruheim.