Som feminist blir en stadig møtt med argumenter om “naturlige” kjønnsforskjeller, og det brukes til å angripe alt fra kritikk om økonomiske forskjeller mellom kvinner og menn til innsats for bedre omsorgsrettigheter for far. Her svarer jeg på tre av de mytene jeg møter oftest som feminist:

1: Menn var tradisjonelt jegere, mens kvinner sanket mat nær boet og passet barn.

Når en driver en feministisk blogg er det vanskelig å ikke få med seg den utbredte forklaringen på alle kjønnsforskjeller som handler om biologi, men blir underbygget med den «naturlige» ansvarsfordelingen i steinalderen. Teorien er at siden menn var jegere og kvinner sankere har menn sterkere konkurranseinstinkt, er naturlig utearbeidende og tar mer initiativ, mens kvinner er naturlige omsorgspersoner.

Nå er det mange grunner til å kritiserer denne forklaringen, blant annet at mye av endringene vi har sett i kjønnsroller og ansvarsfordeling mellom kjønnene gjennom tidene da blir vanskelig å forklare. Det er likevel forfriskende å ikke trenge å gå inn i den diskusjonen, men heller tilbakevise argumentet med at dette bildet av menn som jegere og kvinner som omsorgspersoner rett og slett er galt. Dette skriver Sheila Coulson og Ingrid Fulgestvedt glimrende om her, men kort oppsummert: Steinalderen spenner over en periode på over 2 millioner år og store geografiske områder med ulikt grunnlag for både jakt, fiske, sanking og boforhold. I denne perioden var kjønnsrollene i endring, og det representerer derfor ikke noen statisk naturtilstand.

Kvinner jaktet også. Det finnes mange eksempler på kvinnelige storviltjegere, og småvilt ville være en naturlig aktivitet for begge kjønn.

Den stereotypiske fremstillingen av mannen som jeger og kvinnen som sanker har blitt kritisert av forskere i lang tid, men er ikke desto mindre utbredt forklaring på kjønnsforskjeller. Da er det greit å ha med seg at den altså har lite rot i forskning.

2: Menn er bedre i realfag, mens kvinner er flinkere i språk.

Dette har lenge vært en opplest og vedtatt sannhet, og har blitt brukt til å forklare fraværet av kvinner i mat-nat, økonomi, inginør og IT fag og kvinnedominans i «mykere» fag som språk, omsorgsyrker og samfunnsfag. Internasjonale tester i grunnopplæringen for å sammenligne ferdigheter mellom land i blant annet lesing, naturfag og mattematikk har også lenge vist at jentene gjør det best i lesing mens guttene gjør det best i mattematikk. En vanlig myte er også at jenter har bedre språk enn gutter allerede i barnehagen. En undersøkelse av denne vanlige oppfattningen fant imidlertid at det for det store flertall av barnehagebarn ikke var var noen kjønnsforskjeller i språkutvikling.

Den siste PISA undersøkelsen viser også at jenter og gutter presterer omtrent likt i matematikk.

I USA er nå jenter like godt rustet etter videregående i realfag som guttene. En vanlig antagelse har vært at dette innebærer at vi er på vei mot et utdanningssystem der jenter og kvinner ikke møter hindre for å prestere akademisk innen noe felt. Sosiologen Maria Charles finner imidlertid at kjønns-segregering mellom fagfelt innen akademia er stabilt, og på noen områder tiltagende.

Selv om jenter gjør det stadig bedre i realfag, og nå presterer likt som guttene, er det altså svært få som velger fagene videre.

Hennes forklaring er at dette handler om at ideologier som essensialiserer kjønn (altså at biologiske kjønnsforskjeller spiller en avgjørende rolle) er stadig mer utbredt, og at det former hvordan jenter og kvinner forstår seg selv, hva de er gode til og hva som er meningsfylte arenaer for udanning og arbeid. Så selv om det ser ut til at det er lite reelle forskjeller mellom jenter og gutter i realfag, spiller det liten rolle så lenge både jenter og gutter fortsetter å tro det og gjøre valg basert på det. Det finnes også en rekke undersøkelser som viser at fordommene mot kvinner i realfag fortsatt er svært sterke, og at en tross like akademiske resultater blir vurdert som dårligere enn mannlige kandidater til å jobbe innen realfag av arbeidsgivere.

3: Kvinner er bedre omsorgspersoner enn menn

Det er selvsagt ingen tvil om at biologien legger visse føringer. Menn kan ikke gå gravide og amme, men det er heller ikke det som er poenget her. Når en ser bort fra gaviditet og amming, er det slik at kvinner er bedre omsorgspersoner enn menn? Farsrollen har vært langt mindre undersøkt i forskning enn morsrollen, men nyere forskning viser at far kan ha større betydning enn en tidligere har trodd. En ny norsk studie finner at en sensitiv og lydhør pappa som bruker mye tid med barnet i første leveår, påvirker barnet positivt.

Amerikans forskning har funnet at fars roller er særlig viktig for å utvikle barnets emosjonelle og kongnitive ferdigheter, og bidra til å takle overgang og endring bedre.

Et argument jeg møtte mye da jeg som ny mor diskuterte omsorg for barn, var endringene som skjedde i mors hjerne i etterkant av en fødsel og i forbindelse med amming. Selv om jeg ikke tviler på slike at slike endringer finner sted, ble jeg overrasket da jeg leste Bård Larsens bokanmeldelse i Minerva. Her anmelder han boken «Do fathers matter?», som blant annet beskriver endringer i menns hjerner når de blir fedre. Studier av homofile fedre viser at de får de sammen endringene i hjernen som hos heterofile par, men at endringen er betinget av at de har omsorg for og mye kontakt med barnet.

Bilde: Introduce a girl to engineering day 2012, George Joch, (CC BY-NC-SA 2.0)