Den kunstige kvinneligheten vi sosialiseres inn i kan bli en selvoppfyllende profeti.

Den siste tiden har en reklamefilm fra Always blitt mye delt på sosiale medier. Filmen viser tenåringer og voksne som får i oppgave å løpe, slåss eller kaste en ball «som en jente». Det er et bedrøvelig skue. Å være jente assosieres med være et åndssvakt og latterlig fjols. Når unge jenter senere i filmen blir bedt om å bevege seg «som en jente», både løper og kaster de med styrke og selvtillit.

Reklamefilmen kan derfor ses som en «før og etter test» for hvordan markedet, mediene og samfunnet former jenter og gutters syn på hva kvinnekjønnet er. Og konklusjonen vi kan trekke er at kvinneligheten vi sosialiseres inn i gjør oss mindre kvinnelige enn vi egentlig er. Det har for eksempel aldri vært en del av jenter og kvinners «natur» å løpe som et kalvbeint høns. Snarere er det portretteringen av og forventningene til unge jenter som bidrar til at vi etter hvert begynner å nedvurdere kvinnekjønnet.

hvor mange jenter hører sine onkler, brødre, bestefedre og fedre lire av seg slike utsagn i sommer?

Ett eksempel er hvordan enkelte medier skriver mer om polering og posering av kvinnekroppen enn om hva kvinner mener og sier. Et annet er hvordan kulturen gjenspeiler få interessante og sammensatte jente- og kvinnekarakterer. Jenter og kvinner er fremdeles hovedsakelig vakre, men enfoldige statister på alle arenaer vi befinner oss.

Alwaysreklamen kom ikke overraskende på. Jeg husker gutter som parodierte jenter som fjollete hønsehjerner, både på videregående og i studietiden. Ingenting er vel mer komisk enn menn som hermer etter «enkle jenter»? Det er faktisk så morsomt at det lages egne filmer om akkurat sånt. En enkel menn, derimot, er en hedersbetegnelse menn bruker om seg selv om de har makt eller penger. Det er altså forskjell på folk, eller snarere på de idealene kvinner og menn måles opp mot og må tilpasse seg.

Den kunstige kvinneligheten kvinner sosialiseres inn i er noe vi måles mot så ofte at vi nærmest har sluttet å reagere. Det skal ikke mye til før noe oppfattes som «ukvinnelig». Det kan være sittestilling, hvordan man spiser, hva man spiser, hva man drikker, hvordan man går, hvordan man ler, hva man sier og hvordan man sier det. Lista er endeløs. Hvorfor skal man kommentere overfor kvinner hvilke deler av deres oppførsel som er i tråd med en konstruert kvinnelighet?

Det ser også ut til å være fritt frem for å kommentere en kvinnes utseende. Her forleden satt jeg og tenkte over hva menn har kommentert på mitt utseende opp igjennom tidene. Det var faktisk vanskelig å komme på noe som ikke har blitt kommentert, på nedsettende vis. Håret er for rødt, øynene for langt fra hverandre (og sjeler du ikke litt?), nesa for spiss (du ser ut som en mus!), haka har en kløft i seg (du har rumpehake!). Og slik fortsetter det. Jeg forsøkte også å tenke etter om jeg noen gang har kommentert en manns utseende på denne måten. Jeg kom ikke på et eneste eksempel. Hvorfor er det fritt frem for å kommentere jenter og kvinners utseende hele tiden? Kan vi ikke få slippe?

Nå i disse fotball-VM- og festivaltider får jeg høre at kvinnefotball er kjedelig fordi kvinner ikke kan spille fotball.

Jeg har også registrert at en del menn er opptatt av å fortelle kvinner at deres «verdi» på kjønnsmarkedet henger sammen med alder og at de med tiden “går ut på dato”. Deretter understrekes det gjerne at menn bare blir klokere, snillere, smartere og mer attraktive med årene. Hva er poenget med å si sånt?

Hvor ofte har ikke menn fortalt meg hvordan kvinnebiologen begrenser. Nå i disse fotball-VM- og festivaltider får jeg høre at kvinnefotball er kjedelig fordi kvinner ikke kan spille fotball. Menn forteller meg at jenter aldri vil kunne spille gitar like godt «som en mann». De kan heller ikke bli like gode artister. Og jeg undres: hvor mange jenter hører sine onkler, brødre, bestefedre og fedre lire av seg slike utsagn i sommer?

Noen menn er også opptatt av å presisere at kvinner er vesensforskjellige fra menn. Hvis kvinner ikke klarer å likestille seg med menn, uten hjelp av politiske løsninger, er kanskje kvinnebiologien “i veien”? Isåfall er det naturlige forklaringer på at menn og kvinner ikke er likestilte. Implikasjonene av dette ståstedet er selvsagt at vi  ikke foreta oss noe likestillingspolitisk som strider mot naturen. Jeg blir så forundret hver gang menn sier noe slikt til meg – for er det noe som kjennes unaturlig for meg, så er det å bli presset inn i en kjønnskategori som jeg ikke føler meg hjemme i.

Hvorfor fortelle jenter og kvinner hva de ikke egner seg til, fremfor å fortelle dem at de kan gjøre og bli hva de vil? Bygger noen menn bevisst opp under myten om kvinner som det svakere kjønn for å holde kvinner på sin underordnede plass? Er det fremdeles en del av noen mannskulturer å måtte heve seg over kvinner for å kunne føle seg som en mann?

Ja jeg tror faktisk at det.

Men en enda viktigere forklaring er at dette er så gravert inn å vår kultur at det er vanskelig å både se og bryte ut av. Menns holdninger til kvinner er også et produkt av den samme kulturen, markedet og mediene som jenter og kvinner påvirkes av. I feministiske kretser snakker vi mye om hvordan mediene påvirker jenters syn på seg selv og sin egen kropp, i negativ forstand. Det er viktig å huske på at også menn eksponeres for den samme smale kvinneskikkelsen, både i bokstavelig og i overført betydning, og at det gjør noe med menns kvinnesyn.

Når vi ser på fremstillingen av kvinner i mediene og i kulturen er det ikke underlig at også menn forledes til å tro at kvinner er vesentlig forskjellige, mer latterlige, mindre talentfulle og at deres verdi i all hovedsak er knyttet til et ungt og vakkert utseende. I neste rekke er det dette kvinneidealet noen av dem måler sine venninner, dater og kjærester opp mot.

Hva gjør det egentlig med kvinners selvfølelse at kvinnekjønnet blir latterliggjort, nedvurdert eller presset inn i en trang bås, der biologien determinerer hva vi kan, hva vi vil og hvem vi er? Gjennom den kontinuerlige defineringen av kvinner, og korrigeringene, holdes kvinner nede. Summen av slike tilbakemeldinger gjør noe med kvinners selvtillit og dermed også deres prestasjoner. Kravene, sanksjonene og de biologiske forklaringene kan dermed fort bli en selvoppfyllende profeti.

En kortere versjon av teksten var på trykk i Klassekampen i går, 7 juli 2014.

Bilde: Im brave, Steven DePolo, CC BY 20