Fengsel på ubestemt tid

Jenny Klinge gikk ut å uttalte at ”det er ikke håp for alle”. Uttalelsen kom i sammenheng med at en mann som tidligere er dømt for drap og voldtekt er varetektsfengslet og siktet for å ha voldtatt en ny kvinne en måned etter at han ble løslatt fra fengsel.

Klinge etterlyste sikringsmekanismer for å hindre at dømte som er ferdige med dommen sin, men som fremdeles er farlige, slipper ut. Hun mener at man skal kunne omgjøre en dom dersom det viser seg at domfelte fremdeles er en fare for samfunnet.


fengselillustrasjon

VGs Astrid Meland har kommentert mer direkte på samme sak. Hun har, i motsetning til Klinge, fått med seg at Norge rent faktisk har sikringsmekanismer for å holde farlige mennesker bak lås og slå i lengre tid enn 21 år – det heter forvaring.  I denne konkrete saken ble det påstått forvaring fra påtalemyndigheten, men lagmannsretten fant til slutt at det ikke var grunnlag for det.

Meland går likevel mer konkret til verks og legger til grunn at ”alle” burde ha sett at akkurat denne mannen skulle ha blitt idømt forvaring. I tillegg til å forhåndsdømme mannen, å få kjennelse for ne varetekt er for å si det forsiktig ikke akkurat det samme som dom, så legger Meland også til grunn at en forvaringsdom ville sørget for at han aldri ville sluppet ut igjen.

Klinges forslag om en mulig omgjøring gir meg frysninger nedover ryggen, og viser også at hun ennå ikke har skjønt hvilke mekanismer som faktisk finnes i lovverket. Et rettferdig domstolssystem hvor det er strenge krav til bevis vil alltid bety at noen skyldige slipper gjennom. Det er prisen man betaler ved å sette terskelen til ”utover rimelig tvil”, og ikke ren sannsynlighetsovervekt – domstolen skal ikke bare tro, den skal være ganske sikker.

Å ta opp igjen en dom hvor en person har fått straff for så å gjøre den om slik Klinge foreslår vil kunne endre hvordan vi ser på de som sitter inn og hvordan rettssystemet fungerer. Vi kan ikke dømme noen igjen på grunn av noe vi tror de kommer til å gjøre på bakgrunn av hvordan de oppfører seg i et fengsel.  Et slikt rettssystem vil minne mer om Minority Report, altså et ikke udelt positivt systen,

Det er forferdelig når noen som er straffet tidligere gjør det igjen, men gjentakelser må hindres gjennom å idømme forvaring, og sørge for skikkelig rehabilitering av de som sitter i fengslene. Ikke ved å si at alle som sitter på dom i prinsippet kan få forlenget dommen på ubestemt tid. Tenk litt over selv hva den type usikkerhet vil kunne gjøre med deg som menneske.

Meland sitt innlegg kritiserer dommen, ikke da saken ble avgjort, men altså 10 år etter. I en sak hvor VG mener de nå har fasiten. Det er alltid svært lett å være etterpåklok, og gir heller ingen kommentar til hvordan dette kan hindres. Alle kan rett og slett ikke idømmes forvaring.

I siste avsnitt sier hun likevel følgende: ”Det var bare det at vanlige folk ikke visste at dette dreide seg om en multikriminell mann med rullebladet fullt av gjentakelser.” Mener Meland virkelig at et helt lokalsamfunn altså skal varsles når en som har sonet straffen sin skal tilbake til sitt gamle hjemsted? Jeg velger å tro at det kan man ikke mene, for da kan vi ihvertfall snakke om store problemer knyttet til å få domfelte tilbakeført til samfunnet. For ikke å snakke om faren for gjentakelse om en person blir utfryst fra normale sosiale forhold.

Problemer knyttet til gjentakelse motvirkes bedre ved en styrket kriminalomsorg, bedre oppfølging i fengsel både hva gjelder rus, utdanning og psykisk helse. Fengsel skal være en følbar reaksjon, men det er frihetsberøvelsen som er det sentrale, den fengslede er ikke dømt til å stirre i veggen hele soningstida.

Hvilken dom en gjerningsmann får styres selvfølgelig av lovverket og strafferammen, men påvirkes også av hvordan vi rekrutterer meddommere og jurymedlemmer. I dag rekrutteres de dels gjennom egenmelding og dels gjennom politiske lister. Dersom lekmannsdelen av domstolssystemet i større grad representerte befolkningen generelt kunne det gitt bedre kvalitet på de dommene som faktisk kommer ut.  Dette vil til sammen kunne gi bedre resultater enn å si til alle som i dag sitter på dom at ”pass dere” for vi kan fort utvide dommen dersom dere ikke reagerer slik vi ønsker.

 

Bilde: Prison inner court, av martin  , creative commons license 

Om forfatteren

Marie

Marie

Jeg er 29 år, og har gjort mye forskjellig. Jeg elsker å høre på P2, liker å klatre og er nysingel, nyansatt og nyoperert (laser på øynene, ikke lenger brilleugle!) Jeg har fagbrev som hjelpepleier, men jobber på kontor.

Visit Website

One Comment

  1. Andreas 07/07/2014

    Det er alltid enklere å tenke, “straff dem hardt så gjør de det aldri igjen, og gjør de det likevel igjen så straff dem ti ganger hardere”, enn det er å tenke, “gjør det som er mulig for å rehabilitere og få de til å bli til en del av samfunnet slik at de aldri ønsker å forbryte seg mot samfunnet igjen”.

    Dog, det finnes enkelttilfeller hvor individer er så ødelagte at de aldri vil fungere normalt. Der av forvaring.

    Det farlige er å gå tilbake og si, “jeg skulle ha sagt nei”. Man må heller stole på sin egen avgjørelse og stole på at man har tatt det riktige og best informerte valget man kunne ta. Mennesker er ikke statiske. Mennesker kan forbedre seg – like meget som de kan forverre seg.

    Jeg tror at alle mennesker trenger omsorg og omtanke. Av det fører mine tanker videre til spørsmålet, “ble han fulgt opp og i så fall var den oppfølgingen god nok”, heller enn til, “hvorfor ble han ikke buret inne på livstid”.