Få ting er så betente som feminisme. Det er sjelden andre saker skaper steilere fronter og mer emosjonelle reaksjoner.

Det er en kjent sak at kommentarfeltene flommer over av hets og sjikane hvis kvinner ytrer seg om kvinnesak, eller hvis vi rett og slett bare våger å være kvinner som ytrer oss. På forrige landsmøte i partiet mitt var det saker som tidlig ultralyd, verneplikt for jenter og hijab i politiet som krevde dobbel opptelling ved votering og som gjorde at motstanderne hadde problemer med å se hverandre i øynene. Og få ting gjør at jeg går så i vranglås som når jeg får motstand på mine feministiske standpunkt. Dette gjelder både med dem som er uenig i sak og dem som er uenig i tilnærming.

Hvorfor er det så vanskelig?

Men hvorfor er det sånn? Hvorfor trigger temaer som likestilling, kjønnsroller og kvinners rett til å bestemme over egen kropp så mye følelser, krangler og netthets? Og hvorfor oppleves det noen ganger som om man lever i helt forskjellige verdener når man diskuterer med noen som er uenige? Selv opplever jeg det som et personlig nederlag at jeg ofte går i vranglås eller blir usaklig hvis noen er uenige med meg. Vanligvis setter jeg høye krav til saklighet, fornuft og gjennomsiktighet når jeg argumenterer. Men hvis den jeg snakker med, begynner å protestere på selve grunnpremisset i de feministiske argumentene mine har jeg tatt meg selv i å si ting som “Sånn er det bare!” eller “Herregud, skjønner du ingen ting?!” Den måten å snakke på tjener selvsagt ikke saken, og det kan føre til både såre og ubehagelige krangler.

Jeg har også opplevd gnisninger i samtaler med noen av mine beste feministvenninner. Det har nesten svartnet for meg de gangene noen har uttalt at de er mot sexkjøpsloven eller når en anklaget meg for å være det verste av alle ting, nemlig forskjellsfeminist. Men feminisme blir nok aller mest betent i samtaler mellom menn og kvinner. Hvorfor er det sånn? Jeg tror det i bunn og grunn handler om tre ting:

1) Strukturer og personlige erfaringer

Ofte føler jeg at samtalen stopper opp allerede ved spørsmålet om feminisme er et legitimt prosjekt idet hele tatt – hvis den man snakker med ikke deler det strukturelle perspektivet eller har ikke den personlige erfaringen. I en diskusjon på Facebook om sexkjøpsloven kommenterte jeg for eksempel at man ikke kun kan trekke fram enkeltmenneskers fortellinger, da vil man alltid klare å finne noen som har en solskinnshistorie å fortelle, men man må se på de store tallene og strukturene. Da ser man at prostitusjon handler om strukturell og klassebasert utnytting av kvinner. Det er menn med økonomisk makt som utnytter kvinner i en sårbar situasjon uten annet valg enn å selge kroppen sin. Da jeg skrev dette, ble jeg møtt med kommentarer som “hva betyr ‘utnytting’ og ‘utbytting’? Dette er ikke noe som finnes, det er bare fenomener dere feminister på venstresiden har funnet på.” Og, “Kan noen vise meg disse strukturene det er snakk om?” Hvis man har Google tilgjengelig kan man ganske lett kontre innvendingene som går på at strukturer ikke finnes og at alt alle foretar seg er basert på individuelle, frie valg. Det skal ofte ikke mye leting til for å finne fram statistikk og forskning som underbygger at det er klare tendenser. Det som derimot ofte er vanskeligere å få fram i en debatt, eller i hvert fall vanskelig å få motstanderen til å akseptere som er legitimt grunnlag, er det personlige og erfaringsbaserte perspektivet. “Hvorfor er det utnytting?” “Hvorfor er det ille for kvinner å selge kroppen sin?” Eller “hvorfor er det sånn at kroppspress og skjønnhetstyranni påvirkes kvinner i så mye større grad enn menn?”

Jeg tror mange menn rett og slett ikke forstår dette fordi de mangler den personlig erfaringen det er å være kvinne. Det å vokse opp og hele tiden leve i et samfunn hvor kroppen din vurderes, objektiviseres og til og med kjøpes og selges uten at du har makt til selv å bestemme hvordan den skal se ut eller hva den skal brukes til, det er en spesifikk kvinnelig erfaring. Konvensjoner, sosiale normer, fysisk styrkeforskjell og økonomisk skjevfordeling gjennom århundrer har gjort at kvinner ikke kan annet enn å føye seg etter krav fra andre, og oftest menn. At kvinners valg når det gjelder seksualitet og kropp ikke er like frie som menns er ikke lett å forklare for den som ikke vil sette seg inn i og forstå dette perspektivet. For min del er det dette som er hovedgrunnen til at jeg til tider kan bli både usaklig og emosjonell. Det er vanskelig å formidle et budskap hvis den andre parten ikke kan gjøre den empatiske øvelsen det er å sette seg inn i den andres ståsted.

2) Likestilling som overgrep?

I debatten om mannsrollen er det ofte man får høre fra sutrete menn at det går mot deres natur og testosteron å være hjemme med oppvasken, de føler seg fanget og kuet. Men ingen av dem stiller spørsmål om hvorvidt alt kvinnegnålet over rot og klesvask gjennom tidene har handlet om østrogen og at det strider med kvinners natur å gjøre husarbeid. Jeg tenker svaret er enkelt, ingen liker å gjøre husarbeid! Forskjellen er at det oppleves vanskeligere for den som i utgangspunktet er vant med privilegier å gi dem fra seg enn for dem som ikke vet om annet enn å akseptere ting som de er. Det å utfordre makt og peke på urettferdighet er derfor alltid betent. I en artikkel om mannsrollen i endring, “I love you man”, formulerte Mímir Kristjánsson det på denne måten: “Mekanismen er enkel. For den dominerende er følelsen av overlegenhet så sterk at selv likestilling med den dominerte oppleves som et overgrep.” Jeg mener ikke med dette å si at vi skal ta med silkehansker på priviligerte menn eller at det er problematisk å utfordre makt, men det kan være greit å huske på hvilke følelsesmessige mekanismer likestilling kan sette igang hos den parten som er vant til å tjene på skjevfordelingen.

 

Mekanismen er enkel. For den dominerende er følelsen av overlegenhet så sterk at selv likestilling med den dominerte oppleves som et overgrep.

3) Angrep er det beste forsvar

Som liten lærte jeg uttrykket “angrep er det beste forsvar”. I min familie var dette ikke ment som et råd om taktikk, men heller brukt som en negativ karakteristikk av dem som gikk til angrep i en diskusjon hvor de følte seg truet. Jeg mener den siste av de tre hovedgrunnene til at diskusjoner om feminisme ofte ender i krangel og usakligheter handler om nettopp dette. For ikke lenge siden skrev en bekjent av meg om sine refleksjoner rundt et foredrag om porno med Gail Dines. I kommentarfeltet ble hun møtt med hets og anklager. Blant de seriøse ble det stort sett aldri diskutert sak, men metode, form og språkbruk. Hva begrunnet Dines sine påstander med, hvordan kunne Hun mene at menn ble overgripere av å se porno? Hvorfor måtte hun bruke begreper som ‘mansplainer’ om de mennene som under debatten hadde prøvd å belære Dines (som har forsket på porno i snart 30 år)?

Kunne hun ikke heller bare si at dette var nedlatende enkeltindivider eller la være å nevne det i det hele tatt? Nå er det ikke slik at Dines mener alle som ser porno blir overgripere – slik jeg har forstått henne mener hun vel at dette gjelder svært få og hun er heller ikke for et totalforbud mot porno. Men det de sinte mennene hører, er at de er overgripere. Da er det lett å forstå at det ikke skal det mye provoserende språkbruk eller manglende kildehenvisninger til før det eksploderer. Ingen liker å bli anklaget eller være på tiltalebenken, og spesielt ikke hvis det gjelder kvinneundertrykking.

Hva så?

Jeg mener at de fleste opphetede diskusjoner om feminisme kan føres tilbake til en eller flere av disse tre hovedgrunnene. Men, hva så? Betyr det at det er feministene som alltid skal gjøre alt arbeidet i en diskusjon? I et samfunn hvor fortellingen stort sett er at menn og kvinner handler som frie individer, med like muligheter (bortsett fra når vi handler på bakgrunn av biologisk forutbestemthet, da…) ligger dessverre bevisbyrden ofte på oss som mener noe annet.

Bilder:

Domestic quarrel by zubrow (CC-A-NC)

Angry woman by Floyd Brown (CC-A-NC-SA)

Faksimile fra Martha “Hvorfor jeg er feminist”, Martha Breens blogg.

Faksimile fra “Dear mansplainer”, siouxsie sioux blogg.