I helse- og omsorgsminister Bent Høies verden skal styringsbudskapet «Pasientens helsetjeneste», blant annet løfte fram pasientene som alltid har sittet «nederst ved bordet». I virkelighetens verden sitter mange av oss fortsatt nederst ved bordet. Noen ramler endog mellom de få stolene som finnes.

Oslo 7.mai: statsminister Erna Solberg og Bent Høie står på talerstolen på Helsekonferansen 2014 og snakker seg varme om det å sette «pasienten i sentrum». Litt lengre nord, fortviler mange pasienter over at ingen satte deres stemmer i sentrum da de protesterte mot nedleggelsene av traumeenhetene ved Betania Malvik og ved Nordlandssykehuset.  Antall enheter i Norge ble, i løpet av april, halvert fra fire til to.

Til traumeenhetene kommer pasienter som kanskje for første gang opplever å få den hjelpa de virkelig trenger. Vi bærer på akkumulert stress og traumer etter gjentatte fysiske, psykiske og/eller seksuelle krenkelser i oppveksten. Slike relasjonstraumer kan gi komplekse traumelidelser som er faglig utfordrende og tidkrevende å bearbeide. Mange har, som meg, ofte vært lenge i behandlingsapparatet og begrepene svingdørspasienter og behandlingsresistent, er hyppige brukte ord brukt om oss. De hinter om at det er oss det er noe galt med og ikke behandlingstilbudet. Men slik er det ikke. Mitt opphold ved Betania hjalp meg til endelig å forstå meg sjøl og fikk meg ut av flere år med ukentlige ørkenvandringer hos psykolog. Jeg kjenner mange som har sluttet å svinge seg i dørene i psykisk helsevern etter opphold ved Betania. De svinger seg i stedet i arbeidslivet, eller tar igjen tapt utdanning.

I fagdirektør Henrik Sandbus verden, er St Olavs hospital i Trondheim, i stand til å «ta i mot alle brukere som i dag benytter seg av tilbudet ved Betania» (Adresseavisen, 06.05.14). Et døgntilbud som tilbyr et ti-ukers helhetlig bearbeidelsesprogram for voksne som ble seksuelt misbrukt som barn. I virkelighetens verden er bildet et annet:

I et brev datert 01.04.14, skriver inntaksteamet ved St Olavs traumepoliklinikk til en pasient med kompleks traumelidelse at «..vi dessverre ikke har et egnet behandlingstilbud til deg. Vi vurderer at du har behov for et langvarig behandlingsforløp som går utover det vi kan tilby. Vi anbefaler at du søker DPS for behandling der». Søknad sendes distriktspsykiatrisk senter. Den avslås «fordi du tidligere har fått behandlingstilbud uten vesentlig bedring. Det framkommer ikke av din henvisning at din situasjon nå er endret slik at du kan nyttegjøre deg et behandlingstilbud». Pasienten bes oppsøke førstelinjetjenesten; et allerede prøvd alternativ uten godt resultat. En ny svingdørspasient er under «utarbeidelse». Dette eksempelet viser realitetene for mange med komplekse traumelidelser: Man har ikke tid. Man har ikke tilstrekkelig kompetanse.

Men virkelig, er vi så mange da? 11 % av norske barn opplever grove seksuelle overgrep før fylte 18 år. 8 % har opplevd grov foreldre-vold

Det var slike uverdige scenarier LMSO, Landsforeningen mot seksuelle overgrep, fryktet da traumeenhetene ble lagt ned. LMSO har bedt om et hastemøte med Helse- og omsorgsminister, Bent Høie, for å ta opp den uholdbare situasjonen som nedleggelsene har skapt. Det er å håpe at han ikke har det for travelt.

«For travelt for traumer» er overskriften på en tre år gammel, dagsaktuell kronikk i Adresseavisen (30.03.11). Psykologspesialistene Merethe G. Hellen og Tor Hogstad skriver at «kravene til effektivitet i det psykiske helsevernet går utover kvaliteten». Spesielt gjelder dette tilbudet til traumepasientene. De mener at «Pasienter med alvorlig traumebakgrunn kan hjelpes, det forutsetter relevant kunnskap (…) og at det finnes et behandlingsapparat som tillater å bruke den tiden det tar». De skriver videre at en målrettet innsats mot pasientgruppen på sikt vil bety «at man unngår unødige innleggelser og såkalte svingdørspasienter».

Bearbeidelse av komplekse, akkumulerte traumer kan altså ikke foregå tidseffektivt. Det å bygge opp tillit i en terapeutisk relasjon tar tid for oss som er vant med svik og er grunnleggende utrygge. Ingen kan skynde seg til trygghet. Å sortere kaotiske følelser og samle en fragmentert identitet, krever en helhetlig tilnærming med blant annet fokus på kropp og kroppslige reaksjoner. Noe som igjen krever kompetente fagfolk som er stabilt til stede og som tåler vonde detaljer og sterke følelsesuttrykk. Døgntilbud av fastsatt varighet er avgjørende.  Jeg turte å skru av lokket ned til vonde minner, fordi jeg visste jeg ikke måtte ut i hverdagen etterpå. Jeg ble ivaretatt. Den vissheten var avgjørende i min bearbeidelsesprosess. Visshet er viktig når uvisshet har fulgt deg siden barndommen.

Det må vel et realt traumeløft til, eller hva, Bent Høie?

Men virkelig, er vi så mange da? 11 % av norske barn opplever grove seksuelle overgrep før fylte 18 år. 8 % har opplevd grov foreldre-vold (Mossige & Stefansen, 2007). Ca. 200 000 barn lever med sterkt rusavhengige foreldre og mens 15 000 lever med alvorlig psykisk syke foreldre (HOD, 2008). Vi er altfor mange, men alle utvikler heldigvis ikke komplekse traumelidelser.

På Helsekonferansen 2014, i Ernas og Bents verden, snakket de om «å flytte makt til pasienten». Pasienten jeg har beskrevet, kjenner trolig mest avmakt. Et menneske som allerede er dypt krenket, avvises fordi Helse Midt-Norge ikke kan tilby det «langvarige behandlingsforløpet» som trengs. Det er nedlagt. Pasienten, en av oss som sitter «nederst ved bordet», faller mellom de få stolene som fortsatt finnes. Men hvem skal løfte vedkommende opp?

Det må vel et realt traumeløft til, eller hva, Bent Høie? Det vil trolig også løfte Norge ut av Europatoppen i antall svingdørspasienter (OECD-rapport). Slik virkelighetens verden er, kan enhetene ved Modum og i Viken, på langt nær dekke behovet: Hver helseregion trenger en traumeenhet som ivaretar fagfeltets kompleksitet. Med blant annet tidsfastsatt døgnbehandling og lavterskeltilbud på ettervern. Fokus må være på faglig innhold, ikke effektivitet.

Kanskje hører du det snurrer i svingdører også i din verden, Bent? Vi hører det, og vi venter. Nederst ved bordet.

Teksten er skrevet av gjesteblogger Wenche Rothaug. Hun har lærerutdanning i forklelomma og er tidligere traumepasient med visjon om å fjerne tabuet knyttet til seksuelle overgrep mot barn.

Bilde: helse og omsorgsminister Bent Høie, justis og beredskapsdepartementet, CC BY ND 2.0  

Bilde: akuttskilt, universitetssykehuset i Nordland, CC BY ND 2.0