For noen uker siden startet instagram kampanjen under hashtagget #feministjavisst som oppfordrer  feminister i alle fasonger til å vise seg frem. Et godt tiltak i et relativt misogynt samfunn hvor  fordommer mot den klassiske feministen som en «mannshatende traktorlesbe» fremdeles regjerer.

Tegneserieskaper Øystein Runde skrev nylig i Dagbladet om det å «oute seg selv» som feminist og  mann. Og peker på hvor stigmatiserende det kjennes. Mange husker sikkert at Susanne Sundfør i 2011 trakk seg fra «årets kvinneligeartist»  nominasjonen fordi den nettopp er kjønnsdelt. Det jublet sikkert i mange feministhjerter da, men  Susanne selv ville ikke kalles feminist. På samme måte uttalte Lady Gaga under et norgesbesøk at hun ikke er feminst, «hun forguder  menn.»  Beyonce har kalt seg en slags post­feminist, men presiserer samtidig at merkelapp ikke er viktig.

Selv om det på mange måter er en seier at feminisme­begrepet har blitt en varm potet som faktisk  blusser opp i media mer en noengang og at innflytelsesrike mennesker involverer seg, er det  tydelig at begrepet har en negativ­konnotasjon ved seg.

Og det er nettopp dette jeg har merket også blant egne. De aller fleste jeg omgås vil jeg påstå  passer inn under kategorien «feminist», likevel er det ytterst få av dem som faktisk vil ha den  tittelen.  Så hva er egentlig feminisme? Jeg gjør som Queen Bey og siterer den nigerianske forfatterern  Chimanda Ngozi Adichie : «A person who believes in the social, economic and political equality  of the sexes».

 De aller fleste jeg omgås vil jeg påstå  passer inn under kategorien «feminist», likevel er det ytterst få av dem som faktisk vil ha den  tittelen.

Jeg har selv store vansker med å bli satt i bås. Jeg er en individsforkjemper og synes det i stor grad  virker fordummende når mange mennesker går sammen om å mene akkurat det samme. Når det  kommer til religion feks forbeholder jeg meg retten til å endre mening hele livet. Når det kommer  til feminisme tok det derfor lang tid før jeg selv betegnet meg som det. Det var en relativt stor  greie for meg. Men det handlet mer om at jeg ikke hadde satt meg inn i det. Og da jeg fikk  feministhåndboken i bursdagsgave av en venninne, skjønte jeg jo at, ja, jeg ER feminist! Og har  alltid vært det. På samme måte som jeg kategoriserer meg selv som en anti­rasist. Det ble desto  viktigere å gi meg selv den navnelappen, nettopp fordi jeg opplevde at det ble møtt med skepsis og  ignoranse. Det ble tydelig hvor mange fra vrangforestillinger som eksisterer.

Det sagt så er jeg nok ikke så stueren. La oss kalle en spade for en spade. Når du driver en liten  eksklusiv damebutikk som selger rådyre hold­in produkter og fronter anorektiske photoshoppa  modeller står det ikke skrevet feminist i pannen din.  Jeg har også arrangert slippfest for et feministisk tidsskrift iført skyhøye hæler og miniskjørt.  Det kan kanskje virke provoserende at jeg synser og mener om feminisme, uten å ha master i  kjønnstudier. Men det er denne typen åpenhet jeg mener det bør være. Terskelen må bli lavere.  Selv om begrepet ikke skal vannes ut som et trend­fenomen slik det kan virke som bladet  «Kamille» har forsøkt seg på i en nylig utgave.  Personlig tenker jeg at det er viktig å ha feminister i alle hjørner av samfunnet. Hun som er  årvåken og har den kritiske stemmen til diskriminering. Det trengs flere representanter for å få bort  det stereotype stempelet. Slik at flere kan kvinner og menn som egentlig er feminister kan erkjenne  det uten skam! Og det er vel nettopp det denne kampanjen går ut på.

Av gjesteblogger Mari Hypher – Oslojente, feminist, sceneograf og livsnyter.

Foto: screenshot fra Instragram, hashtag #feministjavisst og forsidefoto: #feministjavisst av Jørgen Schyberg  (CC BY-NC-ND 2.0)