Fast i midlertid
Da det etter valgnatten i september 2013 ble klart at Frp og Høyre sammen skulle styre Norge, var det mange av oss som ble litt lange i maska. Mange jeg snakket med fryktet en helomvending av samfunnet. Etter valgnatten spurte en venninne meg: Blir det spritsalg på Statoil nå? Og dritdyrt å studere? Skal gatene fylles av segways i 120-sone?
Som statsviter regnes man som valgekspert i festsammenheng og skal kunne ha svaret på slikt. Men jeg visste ikke helt hva vi kunne vente med Frp bak rattet, bare at det kom til å bli annerledes. En frykt var at arbeidslivet nå kunne bli mer usikkert og uforutsigbart.
«De kan jo ikke bare endre arbeidsmiljøloven og gjøre det kjipere for arbeidstakere?» spurte en venninne.
Jo. Sammen med Venstre kan de nettopp det. Venstre, som pappaer på vestkanten stemmer på fordi de er verdiliberale, har en tydelig miljøprofil og er «stuerene» i innvandringsdebatten. Til gjengjeld har de den mest liberalistiske arbeidslivspolitikken av noe parti på Stortinget. Det er det bare ikke så mange som vet om.
I Norge har vi et godt og trygt arbeidsliv som er kjempet frem gjennom tiår med forhandlinger, politisk vilje og godt samarbeid mellom partene i arbeidslivet. I skandinavisk sammenheng har vi visstnok lav andel midlertidig ansatte. Foreløpig.
Regjeringspartiene gikk til valg på å gjøre arbeidslivet mer «fleksibelt» og «moderne». Bak disse ordene skjuler det seg et prosjekt som mange arbeidstakere neppe vil juble over.
Et fleksibelt arbeidsliv betyr mindre sikkerhet
For noen uker siden la arbeidsministeren frem sine forslag til et nytt arbeidsliv. Forslagene vil innebære radikale endringer i Arbeidsmiljøloven. Høyre og Frp-regjeringen vil åpne for ubegrunnet bruk av midlertidige ansettelser, der det i dag stilles krav om en saklig grunn. Det betyr at alle arbeidstakere skal kunne ansettes på midlertidige korttidskontrakter.
Det skal altså bli enda lettere å ansette folk midlertidig. Og jeg som synes det virker ganske lett allerede i dag.
Selv har jeg aldri hatt fast jobb. Jeg er det arbeidslivsforskerne omtaler som «seriemidlertidig». Det betyr at jeg går fra én midlertidig kontrakt til neste. Jeg har byttet sektor og bransje, men er like fullt midlertidig ansatt.
Rett etter studiene tenkte jeg kjekt: «Jeg vil ikke ha fast jobb, bedre å kunne bytte jobb litt ofte– til jeg finner noe som passer for meg».
I årevis har jeg fått e-post av finn.no om «nye annonser som passer søket ditt»
Kanskje dukker det opp noe fast?
Da var jeg ikke godt bevandret i arbeidslivet. Senere har jeg følt ulike typer midlertidighet på kroppen: «Engasjement» i offentlig sektor og kortere og lengre prosjektkontrakter i privat sektor. Den lengste kontrakten jeg har hatt var på ett år.
Midlertidighet er ikke å anbefale. Det å ikke ha fast jobb er rett og slett usikkert. Har du ikke fast jobb, er ikke jobben helt din. Du får ikke like mye å si som andre, det blir vanskeligere å planlegge ferien, og du kan ikke være sikker på å få full opptjening av foreldrepenger hvis du blir gravid. I årevis har jeg fått e-post av finn.no om «nye annonser som passer søket ditt». Det har liksom ikke vært noe poeng i å avslutte søket når jeg snart må over i ny jobb uansett.
Et tegn på hvor alvorlig dette kan bli er at LO i Norge har startet en kampanje som handler om at det viktigste i arbeidslivet er å ha en trygg og stabil jobb. Usikkerhet rundt lønnsforhandlinger, graviditet og boliglån er noen av problemene midlertidige stillinger fører med seg.
Hvem har lyst til å kreve høyere lønn av sjefen, tre måneder før sjefen skal avgjøre om man får fortsette i jobben eller ikke? Hvem vil si nei til å jobbe ekstra den helga man skulle reise bort, når det finnes mange midlertidig ansatte i bedriften, men få faste jobber som skal besettes etterpå.
Et kvinne, klasse og ungdomsproblem
I Sverige har de prøvd ut dette med midlertidige stillinger en god stund. Her kan arbeidsgivere ansette midlertidig uten noen grunn i opptil to år.
For et par uker siden var jeg i Sverige og hørte svenske LO fortelle om hva dette har gjort med svensk arbeidsliv. Her var analysen klar: Midlertidigheten er et kvinne- og klasseproblem. Hele 25 prosent av svenske kvinner i såkalte «arbeideryrker» har midlertidig jobb.
Rapporten Sveriges jämställdhetsbarometer 2014slår fast at kvinner i arbeideryrker systematisk er dårligere stilt på arbeidsmarkedet på en rekke punkter som deltid, svak innflytelse over sine arbeidstider og arbeidstider på kveld og natt.
Midlertidigheten er særlig utbredt blant oss unge kvinner midt i etableringsfasen og i starten av arbeidslivet.
I Sverige er det veldig lett for arbeidsgiverne å ansette folk på midlertidige kontrakter. Der er 25 prosent av ungdommene arbeidsledige, og titusenvis har valgt å flytte til Norge.
Jeg er høyt utdannet, men har likevel ikke fast jobb
I Norge jobber kvinner i min aldersgruppe jobber i midlertidige stillinger i større grad enn menn. Ifølge arbeidskraftsundersøkelsen hadde over 16 prosent av kvinner i alderen 25–29 år midlertidig jobb i første kvartal av 2014 – tallet for menn i samme aldersgruppe er 12 prosent. I befolkningen som helhet er tallet på litt over 8 prosent. Med andre ord: Midlertidigheten er særlig utbredt blant oss unge kvinner midt i etableringsfasen og i starten av arbeidslivet.
Heller segways og bensinstasjonsprit enn midlertidig jobb
Det er mange ting den nye regjeringen vil som jeg ikke liker spesielt godt. Jeg skulle likevel ønske de hadde tatt tak i noen andre av de kjernesakene vi diskuterte valgnatten i fjor høst. Men uten fast jobb mister jeg så mye frihet. Jeg mister friheten til å få barn når det passer meg, til å be sjefen om den lønnen jeg mener jeg fortjener og til å planlegge ferie, boligkjøp og videre karriere.
Forsidebilde: i photologue_nps photostream CC BY 2.0
Bilde 1: i bfishadows photostream CC BY 2.0
Bilde 2: i Leftie Frieles photostream CC BY 2.0
Bilde 3: i Sascha Kohlmanns photostream CC BY 2.0
Om forfatteren
ane
Jeg er 28 år. Er statsviter med forkjælighet for juss. Opptatt av en bred likestillingsdebatt og en politikk som evner å ta inn over seg flere dimensjoner ved folk flest. Etter å ha kastet diverse flink-pikenykker på havet har jeg blitt en en livsnyter. Det anbefales!
Related Posts
-
Dag og natt: Serien som treffer godt også her til lands
Den trønderske sommeren har ikke vært mye å skryte av, men heldigvis har jeg en digg sofa og tilgang til mange strømmetjenester på TVen. Så […]
Vi trenger alle noen omsorgsdager nå
Problemene knyttet til slitenhet under pandemien og kapitalismen er uten tvil systematiske, men jeg tenker likevel det er på sin plass med plaster på såret: jeg synes at alle kunne fått noen omsorgsdager nå.
Hei,
Dette er et godt og viktig innlegg. Hva kan vi gjøre? Hvordan kan vi protestere? Uten å bli nødt å melde seg inn i LO. Vi så at kampen mot reservasjonsretten ble viktig, og nå virker det som om regjeringen ønsker at vi skal gå i tog for 12-timers dagen, i stedet for 6-timers dagen… Hvilket forslag som er på høring, skal vi skrive inn høringsmeldinger til? Dette: http://www.regjeringen.no/nb/dep/asd/aktuelt/nyheter/2014/Endringer-i-arbeidsmiljoloven-pa-horing.html?id=764427
Hvordan og hvor sender man inn en høring?
Veldig tankevekkende Ane. Jeg har jobbet i Storbritannia siden jeg var ferdig på universitetet, og ser også her de konsekvensene av utbredt bruk av midlertidige stillinger du har beskrevet – nemlig vanskeligheter med å ta opp lån, planlegge familie, ferie og også hinder med å utvikle seg videre innenfor en stilling. Summen av dette er utrygghet og mindre fleksibilitet i dagliglivet (selv om det hevdes av forkjempere av midlertidige kontrakter at de skaper mer fleksibilitet!). Jeg tenker ofte nostalgisk på Norge og de trygge og livskvalitetsfremmende arbeidsforholdene som så mange har. De er verdifulle og sjeldne i verdenssammenheng – jeg tror vi må gjøre alt vi kan for å beholde de.
Hei Ane, bra innlegg. Nå har jeg anbefalt det på Lesernes VG og du ser det nederst på vg.no
Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no eller @magneda på Twitter.
Hilsen Magne i VG
Problemet er jo hvis du ikke har jobb, og du har problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet.
Og det er mange grupper som er i den situasjonen.
Har du vært sykemeldt over lengere tid, har du vært arbeidsledig lenge, har du sittet inne, har du et helseproblem eller et handicap, hvis du ikke har papirer å vise til, hvis du har droppet ut av skolen, hvis du har hatt rusproblemer eller lignende.
ATB: Jeg er helt enig. Arbeidslivet er for lite inkluderende og det er mange mekanismer som ekskluderer folk med sykdomshistorie, funksjonsnedsettelser eller kroniske sykdomer. Midlertidig stillinger bidrar ikke til at terskelen inn i arbeidslivet blir lavere. Jeg tror terskelen ut av arbeidslivet blir lavere. Vi trenger et inkluderende arbeidslivet som gir folk ekte muligheter innenfor trygge rammer.
God helg!
Hei Inga K,
Høres ille ut i Storbritannia. Vi får håpe vi slipper å ha det sånn her. Vi kan ikke ta noe for gitt.
God helg!
Fleksibelt arbeidsliv er noe svineri. De som roper høyest om det er de som er i fast jobb 8-16 man-fre. Vi er på vei mot nattskift i dagligvarebransjen for at noen skal kunne kjøpe seg en frossen pizza kl.03.30…..dette er sykt, og har ingen ting med frihet å gjøre. Flexiprisen er høy, og regninga blir sendt videre til kunder som må betale mer for varene, barna som ikke får leke med mor eller far,(er på jobb eller sover),den ansatte som må komme når det ringes. Ja jeg skjønner at man ikke kan drive en restaurant i kontortid, men når hele samfunnet beveger seg mot 24/7 så fucker det opp ganske mye.En mye tøffere lukkelov må på plass. Samfunnet får regninga i fanget for all “friheten” næringslivet skal ha, NAV støtte til de som ikke får jobbe nok, politi og sykehus må jobbe unødvendig pga fri flyt av alkohol…etc etc.
Hvilken sjanse har du til å planlegge livet ditt, få lån og kjøpe bolig med en CV som sier 1999 – 2014: NAVER….?
Har vært uten fast jobb og flyttet land og strand siden jeg fikk fagbrevet for ikt servicefag. Det er ikke mer enn 2 år siden og enda da har jeg vært innom 3 jobber, flyttet fra land til by til storby og tilbake på landet nå som et vikariat på 2 år som jeg har 1 år igjen av.Innom i denne perioden fikk jeg oppleve 3 måneder med naving før jeg fikk napp på et 6mnd oppdrag i en storby, det er absolutt den værste følelsen jeg noen gang har hatt å måtte komme inn på nav kontoret i min kommune med lua i hånda å måtte ha penger til livets opphold. Stor usikkerhet skaper ubalanse hos mennesket og varierende arbeidsmiljø for deg og for andre. Man må alltid sitte å slite med å ha en plan til hva som skjer når du har gått ut av kontrakten, får man ny kontrakt eller driter de i å fornye? og hvordan skal du greie å forsørge deg selv. Denne usikkerheten har gått i meg siden jeg fikk fagbrevet og sluttet som lærling. Denne tankegangen og usikkerheten tapper mennesket for energi til å gå på jobb å stå på.
Når det sant skal sies,det beste man kan gjøre ut av jobbsituasjonen som man er i er og gi 110% å håpe på fast og gode attester fra firmaet man jobber for.
Tross alt, det går jo bare en av to veier.. Enten godt eller vondt.
Jeg tror at du har valgt feil utdannelse i forhold til å rask få fast jobb. Jeg var selv i samme situasjonen som deg for 13-14 år siden. Jeg var nyutdannet statsviter som ble “tvunget til” å søke den ene midlertidige jobben etter den andre.
Jeg oppdaget at visse typer høyere utdanning i 1990 årene hadde blitt brukt som arbeidsmarkedstiltak i en tid med relativt høy arbeidsledighet. Det ble en billig løsning å åpne SV og humaniora utdannelsene på høgskolene og universitetene for flere studenter. Det kostet jo lite ekstra å putte inn 50 flere studenter når det allerede satt 100 der fra før. Dessuten kom de til å studere i 4-6 år slik at politikerne ikke trengte å bekymre seg for at arbeidsledighetstallene på lang tid. På denne måten kunne politikerne skryte på seg Europas laveste arbeidsledighet. De brydde seg lite om at mange studenter aldri eller kun etter lang tid fikk relevante jobber.
Etter dette har de etterfølgende regjeringene fulgt i samme sporet. Med “kvalitetsreformen i høyere utdanning” ble det nærmest innført fritt skolevalg” og veldig mange utdannelser er i dag i praksis åpne (kar. 2 fra videregående holder som opptaksgrunnlag). Det er et større og større misforhold mellom de utdannelsene samfunnet trenger og det de unge faktisk velger å studere. Den dag i dag er det ennå mange legestudenter som studerer i Tyskland, Ungarn og andre lang. Norge importerer også mange sykepleiere fra andre fattigere Europeiske land. Norge burde ta et langt større ansvar og betale for reelle studieplasser i fag hvor det faktisk er store samfunnsmessige behov.
Det er på høy tid med en oppryddning og grundig gjennomgang av utdanningspolitikken i Norge. Særlig må det være større sammenheng mellom hvilke utdannelser som tilbys og de behov samfunnet har. Mange av de utdannelsene som tilbys i dag innen SV og humaniora utdannelsene har sine røtter tilbake til 1700-tallets opplysningstid hvor adelen og filosofene fikk sine utdannelser uavhengig av hva som var samfunnsnyttig. Disse samfunnsgruppene var jo frikoblet fra arbeidslivet men skulle bruke tiden til å fordype seg i “de høyere tanker”. Poenget mitt er at disse utdannelsene ikke er tilpasset vær tid. -De fleste nordmenn av i dag vokser ikke opp i rike adelsfamilier de forventer derimot at de skal kunne få direkte nytteverdi av utdannelsen sin etter at de er ferdig utdannet. Mange får imidlertid knust sine drømmer av år etter år med midlertidige og lite relevante jobber siden det er en stor overproduksjon av statsvitere og humanister.
Lykke til det ordner seg nok etter en tid skal du se! Mitt råd er flytt til distriktene eller Nord-Norge, da kan du få raskt fast jobb og en raskere karriere.
Fikk jobb som vikar i et byrå.Det viste seg at det var mange der som var vikarer i lang tid.Jeg trodde jeg var vikar for en som var syk eller militæret.Men nei.Jeg sluttet å være VIKAR.Fikk meg fast jobb uten byrået som tjente penger på at jeg jobbet.NEI takk.Nå er jeg pensjonist.Har aldrig likt å bli utnyttet av andre.Vennlig hisen Thor..
Du nevner et annet forhold som jeg også gjerne vil kommentere. Dette gjelder dine kommenterer om arbeidsledighet og kjønn. Du sier følgende sitat:
“I Norge jobber kvinner i min aldersgruppe jobber i midlertidige stillinger i større grad enn menn. Ifølge arbeidskraftsundersøkelsen hadde over 16 prosent av kvinner i alderen 25–29 år midlertidig jobb i første kvartal av 2014 – tallet for menn i samme aldersgruppe er 12 prosent. I befolkningen som helhet er tallet på litt over 8 prosent. Med andre ord: Midlertidigheten er særlig utbredt blant oss unge kvinner midt i etableringsfasen og i starten av arbeidslivet”.
La meg minne deg på at som statsviter kan du ikke alltid godta det åpenbare som sannheten. Du må lete etter bakenforliggende forklaringer. Du forutsetter a priori at kvinner i en viss aldersgruppe har høyere arbeidsledighet enn menn på grunn av at de er kvinner, altså en kjønnsmessig forklaring. Det er grunn til å tro at andre variabler har langt større forklaringskraft enn kjønn. Du må for eksempel ikke glemme at unge kvinner og menn tar veldig forskjellige utdannings og yrkesvalg. Ca. 60% av studentene på universitetene i dag er kvinner, og kvinner er overrepresentert nettopp ved de samfunnsvitenskapelige og humanistiske utdanningsinstitusjonene. Mange menn velger enn annen tilnærming til yrkeslivet; de tar korte yrkesrettede utdannelser som det er stor etterspørsel etter i samfunnet. -Dette gjelder feks. yrker som elektriker, rørlegger og offshorearbeid. Hvis flere kvinner hadde søkt seg til disse yrkene er jeg overbevist om at det ville vært mye lavere arbeidsledighetstall for unge kvinner.
Bra innlegg.
jeg tror derimot at det er farlig å sette noe kjønnsstempel på denne debatten!
Til det er den for viktig og altomspennende, og så er det nok et uomtvistelig faktum at svært mange som tidligere ikke har vært rammet pga kompetansebakrunn og lignende, nok har vært passiv i engasjement i den tiltro til at de ikke vil bli rammet!
Det til tross for alle varsler over tid fra lavtønn sektor, som jo tross alt er den største volumiserte arbeidskraft delen i vårt land, hvor vikar,brøk, deltid ol har bredt rundt seg med store konsekvenser både sosialt og hva gjelder såkalt arbeidsinnvandrings volum, hvor synergieffekter med kostnader for det offentlige vokser i takt med utvikling og truer økonomisk systems bærekraft.
Hovedargumentet for denne utviklingen har vært konkuransekraft plassert som en liberalistisk tankegang med påstand om at generelt lønnsnivå i Norge er for høyt.
Det argumentet vil nok bli justert noe, siden prisutviklings galoppen fra næringslivet selv ikke viste noen tegn til moderasjon, til tross for et av tidenes mest moderate lønnsoppgjør. Hva som da kan plasseres i utrykket liberalisme i så måte fremstår jo da nærmest som en gåte!
Hva som var så liberalistisk med arbeidstakere som før i tiden stod i porten med lua i hånden og søkte jobb der den bød seg fra dag til dag, er vanskelig å forstå, hva som er moderne med dette er enda vanskeligere å forstå.
Hvilke nasjonaløkonomiske intresser som ligger i en slik utvikling er nærmest umulig å forstå!
Den eneste måten å forstå dette på er ut fra et særineresse nivå, og da blir det godt synlig på en eventuell profittlinjehos særinteressenten!
Vi som nasjon har faktisk klarte oss godt igjennom økonomisk kriser, noe vi og har gjort før oljetiden ol, sannsynligvis nettopp pga vår arbeidslivs/sammfunnsstruktur. Hva er det som plutselig har gjort norsk arbeidslivs struktur så umoderne og lite tilpassningsdyktig?
Sannheten er vel mer at det har den aldri gjort, men noen vil ha oss til å tro det på vegne av noen få særinteresser!
Hei
Du jeg må berømme forfatteren for et veldig godt innlegg. De som stemte høyre og spesielt FrP ser nå egentlig at konsekvensen av deres politikk. Jeg ser at hvis man eier et firma kan man spekulere i å alle nyansatte som midlertidig ansatte og at dette på sikt kan få lønninger og andre goder ned. For veldig mange år siden ville høyre folk at de ansatte skulle stå med lua i handa og godta alt. Dette er et skritt på veien til dette….
Hei Marie Nord,
Takk for hyggelig kommentar.
Man er ikke nødt til å melde seg inn i LO for å protestere. Så vidt jeg vet er alle arbeidstakerorganisasjonene skeptiske til slike endringer. Det er mange grunner til hvorfor en bør organisere seg: Forbundene står sterkere når vi er flere som står bak kravene- vi kan påvirke viktige dimensjoner i arbeidslivet gjennom partssamarbeidet disse partene er med i – og vi kan som arbeidstakere få hjelp dersom det skulle oppstå utfordringer i arbeidsforhold. Jeg liker å tenke at kontigenten til mitt forbund går inn i en fellespott som bidrar til et bedre og mer rettferdig arbeidsliv. I tillegg vet jeg at jeg alltid kan få hjelp av i smått eller stort. De gunstige forsikringsordningene kommer på toppen :)
Uansett: Man kan svare på høringer ja! Du har rette høring i linken der! Send et kort svar til e-postadressen som står i høringsbrevet. Det er nesten alltid slik at alle kan svare på offentlige høringer selv om man ikke står på høringslista.
Lykke til!