Nordlandssykehuset.

Det er rart. Jeg tilhørte en gang en brukergruppe, traumepasientene, som kommunikasjonsdirektør i Helse Midt-Norge, Tor Harald Haukås, den 7.mars 2014, omtalte som: «..en utsatt gruppe pasienter som bærer på tunge traumatiske opplevelser og som har et stort behov for hjelp» (Adresseavisen). Siden den gang er paradoksalt nok to av landets fire Traumeenheter blitt vedtatt nedlagt; Enhet for traumebehandling ved Betania Malvik og Traumeenheten ved Nordlandssykehuset. Førstnevnte et tilbud kun til voksne som ble utsatt for seksuelle overgrep i barndommen. Protester mot nedleggelsene fra oss utsatte, som kommunikasjonsdirektøren mener «har et stort behov for hjelp», møtte døve ører.

En av tre overgrepsutsatte utvikler posttraumatisk stresslidelse, PTSD. Mange har komplekse traumer, relasjonstraumer, som påvirker følelser, tenkning, selvbilde, identitet, atferd og historie. Vi sliter ofte med nære relasjoner, angst, depresjoner, sjølskading, sjølmordstanker, smerter, overspising, evt. underspising, plagsomme flashbacks, mareritt, kroppslig beredskap og søvnvansker. Traumeekspert og psykiater Ellen Jepsens forskning viser at det blant traumepasientene, finnes en undergruppe som kun blir bedre hvis de kommer inn i et intensivt behandlingsopplegg lik det traumeenhetene tilbyr.

Nedleggelsene bunner i nasjonale og regionale føringer. Målet er at mest mulig behandling skal skje poliklinisk i distriktspsykiatriske sentre. Kortest mulige innleggelser er forbeholdt de alvorligste tilfellene. I 12 år av livet mitt gikk jeg til poliklinisk behandling. Det førte ikke til ønsket bedring, sjølforakten bare fortsatte å blomstre. Det var først da jeg i 2009 ble innlagt ved Betania, at jeg fikk hjelp som ga innsikt og som løftet meg opp og videre. Jeg valgte å stole på legens anbefaling og ventet i 1 ½ år på ti ukers intensiv bearbeidelse. Ventetid må bety at tilbudet er etterspurt, at det dekker et behov.

Vi fikk snakke fritt. Jeg ble møtt som et likeverdig menneske og uansett tid på døgnet, hadde jeg en ansatt å snakke med om jeg trengte det. Beroligende piller var alltid andrevalget. Samtale først.

I motsetning til Nordlandssykehusets Traumetilbud, har det trønderske møtt mye kritikk. Hovedsakelig for valget av psykodrama som en av behandlingsmetodene. Et valg som ble gjort på bakgrunn av brukernes ønsker. Metoden er en slags eksponeringsterapi som gir oss mulighet til å møte angsten vår ved å spille ut hendelser fra eget liv. Den tilbys på flere incestsentre. Det rare med kritikken er at den kom fra fagfolk med lite kunnskap om denne terapiformen. Jeg møtte en gang en kritiker, en psykiater som satt i styret til Helse Midt Norge HRF. Han var lite opptatt av mine positive brukererfaringer, men mer redd for såkalte falske minner. Han vedgikk å aldri ha bivånet et eneste psykodrama…

Døgnbehandling er dyrt og landet over legges sengeplasser ned. Men når utrygghet er den største følelsen i livet og relasjoner det vanskeligste, er tid og ivaretagelse viktig. Viktig for å få trygghet til omgivelsene og tillit til behandlerne. Jeg turte å skru opp lokket ned til vonde minner fordi jeg visste jeg ikke skulle ut i hverdagen etterpå. Ved enheten fantes ingen regler, slik ordinær døgnbehandling gjerne har, for hva brukerne kan snakke om, hvor og med hvem. Vi fikk snakke fritt. Jeg ble møtt som et likeverdig menneske og uansett tid på døgnet, hadde jeg en ansatt å snakke med om jeg trengte det. Beroligende piller var alltid andrevalget. Samtale først. Jeg tok ingen piller. Siden opplagrede følelser og gammel uro ble oppmuntret til å slippes fram, ble den beherskede polikliniske gråten etterhvert forkastet.

Som barn ble mitt behov for trygghet ignorert, respekt for mine intimgrenser fantes ikke og protester møtte døve ører

Det at vi kan bli dårligere en periode har også ført til kritikk av traumetilbudet. Jeg ble midlertidig dårligere. Å rense gamle, betente sår gjør vondt, men forverring gir mening når vi får renset ut det som er livshemmende. Det er rart, kreftbehandling gjør folk sykere den også, men det er allment kjent og derfor godtatt.

I Helsedirektoratets rapport 15-1315 fra 2006 står følgende: «Brukermedvirkning inngår som en viktig del av Sosial- og -helsedirektoratets nasjonale strategi for kvalitetsforbedring i sosial- og helsetjenesten ”- og bedre skal det bli!”. Å involvere brukere og gi dem innflytelse er en avgjørende del i kvalitetsprosessen». Men har denne høyt flaggede brukerstemmen egentlig så gode kår? Landsforeningen mot seksuelle overgrep, LMSO, jobber iherdig for å få et mer helhetlig traumetilbud til brukergruppen, men har så langt ikke blitt hørt. Det hjelper ikke at selv de som i årevis har vært svingdørspasienter, forteller om et helt annet liv etter opphold på Traumeenheten.

Seksuelle overgrep er en studie i makt og avmakt. Som barn ble mitt behov for trygghet ignorert, respekt for mine intimgrenser fantes ikke og protester møtte døve ører. Myndighetene bruker også sin makt. Til å snevre inn våre muligheter til å få et bedre liv. Nedleggingsprotester blir ikke hørt, for det hjelper visst ikke at vi er «en utsatt gruppe pasienter (…) som har et stort behov for hjelp». Sjøl fikk jeg hjelp til å forstå meg sjøl og jeg ble kvitt skam, skyld og utallige årgangstårer. Jeg fikk god plass på innsida til mer livsfremmende følelser. Men hva med framtidas trasige traumepasienter, de med relasjonstraumer? De som er for syke til å nyttiggjøre seg poliklinisk behandling og for friske til ordinær innleggelse. Må de vær så god bare tilpasse seg, slutte å være så fordømt krevende?

Jeg tenker at noen må våkne. At den blå-blå regjerninga gjenoppdager egne valgløfter om styrking av psykiatrien. At de regionale beslutningstagerne innser kompleksiteten og tar brukerstemmen på alvor. Og at de alle innser at det er vår mulighet til et verdig liv det er snakk om. Jeg syns vi fortjener det. Et verdig liv.

Teksten er skrevet av gjesteblogger Wenche Rothaug. Hun trives på fjellet, har et barn i hver armkrok, lærerutdanning i forklelomma og er tidligere traumepasient med visjon om å fjerne tabuet knyttet til seksuelle overgrep mot barn.

Bilde: the walls are comming down,  emmely, CC BY NC ND 2.0

Bilde: Bodø20mars2008, Tnessy, CC BY NC SA 2.0