Selv om Stortinget på tirsdag deltok i tidenes mest omfattende grunnlovsendringer har det vært lite engasjement i befolkningen. Det har riktignok vært noe debatt i Manifest tidsskrift, Minerva og juridisk fakultet i Oslo har diskutert saken med seg selv i Klassekampen. Men folk flest har vært like fraværende fra debatten i år som for 200 år siden.

Folket trenger likevel ikke bekymre seg: Under avstemningen på stortinget sikret høyresiden blant annet at det ikke ble flertall for grunnlovsfesting av rett til tilfredsstillende levestandard, nødvendig helsehjelp eller rett til asyl. Synet om at også økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er grunnleggende for demokratiet vant ikke fram. Grunnloven er heldigvis fortsatt et dokument av og for privilegerte menn.

Privilegerte menn

Det er visst noe som heter Grunnlovskonservatisme, som handler som at hver gang politkerne skal behandle grunnlovsendringer vedtar de ikke noe nytt hvis det ikke er praktisk ødvendig. Men praktisk nødvendig for hvem? Kan det ikke like gjerne handle om hvem som får prege debatten og at dette for det meste har vært konservative menn?

En av dem som har forsvart et konservativt standpunkt er overraskende nok Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen. På side to i Klassekampen samme dag som Stortinget skulle avgjøre resultatet tok han til orde for at bare de sivile og politiske rettighetene måtte tas med. Han skriver at kun kjørereglene for demokratiet, som rett til organisasjonsfrihet og rettssikkerhet, bør grunnlovsfestes, «mens hvilke sosiale mål det er mulig å oppfylle til en hver tid avgjøres av samfunnsutviklingen.» Braanen sier han ser på Grunnloven som et “bindende felleskap”, det man ellers kan kalle “en samfunnskontrakt”. Denne forståelsen av grunnloven mener jeg for så vidt er riktig, men i politisk teori skal man gå ganske langt til høyre blant liberalistene for å finne noen med en så minimalistisk tilnærming til samfunnskontrakten som Braanen. De fleste legger faktisk til grunn at alle må ha et minimum av goder hvis man skal danne et rettferdig grunnlag for demokrati og felles kjøreregler.

Høyres Michael Tetzschner har vært noe mer progressiv. Han tok på politisk kvarter samme dag til orde for at barns rettigheter og rett til skolegang kunne tas med fordi dette dreide seg om sjanselikhet og forutsetninger for å delta i demokratiet. Tetzschners ser heldigvis at det krever mer enn bare å bli født inn i et formelt demokrati for å bli en demokratisk borger, men resonnementet hans stopper også opp for tidlig.

Økonomisk demokrati

Det har blitt slått fast mange ganger før, men det må tydeligvis sies igjen: Menneskerettighetene er gjensidig avhengig av hverandre. For å tenke, organisere seg eller stille til valg må man være mett og frisk. Det er ikke uvanlig at de som er privilegerte, og gjerne menn, har oversett behovet for økonomiske og sosiale rettigheter. Dette er jo nettopp ting de tar for gitt! De har aldri opplevd å mangle helsehjelp eller ikke å kunne betale husleien. Hva man mener om hvilke rettigheter som må sikres for framtidige generasjoner handler derfor kanskje om hvilket klasseperspektiv man har?

Martin Kolberg har sagt det rett ut, at uenigheten mellom høyre- og venstresiden handler om klassekamp.  Det handler om hvilker bakgrunn man har, hvor fri man er og hvilke interesser man har. Men det handller også om kvinnekamp. At kvinner ikke hadde rett til å stemme hang nettopp sammen med at man ikke hadde rett til eiendom, eller rettere sagt, var menns eiendom. Fordi man ikke var økonomisk selvstendige ble man heller ikke ansett som myndige samfunnsborgere. I store deler av verden deltar kvinner i dag mindre i politikken fordi de ikke har utdanning, tid eller nok ressurser. Og over alt er det sånn at de som har minst lar vær å stemme, mens de som har mest kan påvirke politikken både i og utenfor rammene av demokratiet. På venstresiden vet vi derfor at fordeling av makt og muligheter innebærer fordeling av goder, ikke bare politiske rettigheter.

Rettsligjøring?

Det finnes likevel demokratisk motiverte argumenter mot grunnlovsfesting av sosiale og økonomiske menneskerettigheter jeg har sympati for. Disse dreier seg om en helt reell bekymring for at lovgivernes makt stadig blir mindre på bekostning av domstolenes. Men grunnlovsfesting er den typen rettsliggjøring vi ønsker oss. Den kan på sitt beste sikre basisrettigheter til befolkningen dersom myndighetene ikke innvilger dette. Vi kan se for oss situasjoner hvor det har vært uforsvarlig saksbehandling eller at enkeltindivider og grupper blir spesielt utsatt av statlige inngrep. Da vil det vel være rett at domstolene kan sette foten ned? Dessuten er denne rettsliggjøringen en ganske annen enn for eksempel den suverenitetsavståelsen som følger av EØS-loven, som høyresiden støtter med brask og bram. Men prinsippet om folkestyre veier kanskje ikke så tungt når EØS kan garantere “import” av høyrepolitikk, som svekking av arbeidslivsrettigheter og pålegg om konkurranseutsetting?

En moderne grunnlov

Hvis vi skulle fåt til et større engasjement i befolkningen burde vi kanskje hatt en folkeavstemning? Kanskje hadde vi også fått en annet resultat, som i større grad hadde speilet den politiske virkeligheten vi lever i idag? Det blir bare spekulasjoner, men jeg tror folk flest ville stemt for å sikre av rett til tilfredsstillende levestandard, helsehjelp og lønnet arbeid for alle og for framtida. Den sjansen gikk vi dessverre glipp av.

Bilde: Grunnloven, BY-CC-NC-ND 2.0

Bilde: Privilegerte menn, BY-CC-NC-ND 2.0

Bilde: Hello, Human rights, BY-CC- NC-ND 2.0 by andres musta

Bilde: Democracy,  BY-CC-NC-ND 2.0 by mfhiat