En ny feministisk vår

 

I Sverige og ute i Europa skjer det – kvinner organiserer seg og demonstrerer mot kutt i velferd, mot innskrenkninger i tilgangen til abort og mot misogyni (kvinnehat).

14133506554_d3ffc3e61f_z

Også i Norge har feminismen fått en «ny vår», godt hjulpet frem av den blå regjeringens mange angrep på likestillingspolitikken. Unge kvinner har fått erfare at kvinnekampen ikke er vunnet en gang for alle. Likestilling og kvinnefrigjøring er heller ikke en naturkraft som «bare skjer av seg selv» etter hvert som tiden går. Mer kjønnsrettferdighet og kvinnefrigjøring har alltid krevd, og krever fremdeles, innsats og pågangsmot.

Smittsom feminisme

For noen uker siden skrev Marta Breen i Dagsavisen, under tittelen «Smittsom feminisme» at en tredje bølge feminisme er på vei. Hun beskriver en viral feminisme som foregår på internett, i diskusjonsforum, via internettkampanjer og blogger.

Og ja, feminismen og kvinnekampen har fått vind i seilene ved hjelp av sosiale medier og bloggosfæren.  Mitt inntrykk er at flere kvinner slipper til, via internetts mange kanaler, og at det har bidratt til en demokratisering av debattene knyttet til kvinnefrigjøring og kvinnepolitiske spørsmål. Jeg vil også våge å påstå at store deler av den feministiske bevisstgjøring nå skjer nettopp på internett der kvinner knytter kontakter, utveksler erfaringer, blogger, skriver, leser og deler.

Kvinner: rott dere sammen!

De siste månedene har kvinners nettverk på internett, ved gjentatte anledninger, også vært gjenstand for kritikk. (man vet at man begynner å anses som en trussel eller en maktfaktor når kritikken kommer…).

Kritikken kom i forbindelse med Traaseth sin bokutgivelse «Godt nok for de svina», og handlet om hvor problematisk det er at damer «ukritisk heier på hverandre» på sosiale medier. Den dukket også opp igjen når Mina Ghabel Lunde skrev en kritisk kommentar i Dagens Næringsliv om Facebook-gruppa «Den Selskabelige Diskusjonsforening» – et diskusjonsforum opprettet av og for kvinner.

Feminisme handler ikke om å heie på kvinner. Men min konklusjon, etter disse debattene, er at vi er svært skeptiske og kritiske til kvinners nettverk, mens vi er så vant til den mannlige nettverksbyggingen at vi mer eller mindre har sluttet å reagere på den. For; det er ingen tvil om at menn bygger nettverk, at de allierer seg, og at de heier hverandre opp og frem både på sosiale medier og In Real Life. Formen er riktignok en annen, men fenomenet er det samme.

Jeg likte derfor godt Marie Simonsens svar på problemstillingen: «Men det er ikke akkurat et problem at kvinner rotter seg så mye sammen. Det burde de heller gjøre mer». Og hun har helt rett. Kampen for kjønnsrettferdighet er ikke en kamp mellom menn og kvinner, men det er en kamp mellom ulike samfunnsinteresser. Kvinner og menn som ønsker seg mer likestilling og frihet fra trange kjønnsroller må derfor komme sammen.

Det personlige er fremdeles politisk

På internett har kvinner skapt sine egne plattformer for deltakelse. Og det trengs i et samfunn der medienes kilder i åtti prosent av tilfellene er menn. Maddam.no er et eksempel på en slik plattform. Siden vi ble opprettet i 2011 har vi vært en aktør i offentlige debatter som kjønn, likestilling og feminisme.

Vi er stolte av å være en blogg, der vi holder den gamle fanen «det personlige er politisk» høyt. På Maddam.no trenger du ikke være skribent, akademiker eller være yrkespolitiker for å delta. Med et slikt utgangspunkt får Maddam regelmessig tilsendt unike tekster av kvinner fra ulike samfunnssjikt som inneholder sterke meninger eller personlige erfaringer. Når kvinner får lov til å skrive om det som opptar dem, og på egne premisser, klarer vi å sette fokus på nye viktige kvinnesaker.

I blant spør menn (og kvinner) meg om hvorfor ikke feminister kan løfte blikket. Hvorfor må vi for eksempel snakke så mye om kropp og skjønnhetstyranni? Til det svarer jeg at en feministisk bevisstgjøring ofte begynner med egne erfaringer. Tallene på unge jenter som har blitt utsatt for voldtekt eller seksuell trakassering er skyhøye til tross for at vi lever i «et likestilt land». Skjønnhetspresset blant unge jenter ser også ut til å ha blitt verre enn det noen gang. Og kvinner merker at de ikke er så likestilte, som de trodde, når de vil kombinere familie- og arbeidsliv. Det er slike strukturer feminismen retter blikket mot, og som gjør at stadig flere kvinner skjønner at feminismen fremdeles er viktig.

3987414509_fe87c37539_z

Min generasjon, mitt opprør!

«Alle generasjoner av kvinner må gjøre sitt eget kvinneopprør», sa Torill Nustad fra Kvinnefronten på et debattmøte forleden.  Og hun har helt rett. For ikke lenge siden arrangerte Radikal Portal en skrivekonkurranse om hvordan det er å være kvinne i Norge i dag. De fikk inn over 40 bidrag til konkurransen. En gjenganger i tekstene handlet om kvinner som skuer tilbake på sin oppvekst og erkjenner hvordan de har blitt sosialisert inn i en trang og ufri jente- og kvinnerolle. Det er også fortellinger om skam – skam over å ikke være bra nok, skam over å ikke strekke til, skam over at man skammer seg og skam over at man ikke mestrer livet som kvinne i verdens rikeste land.

Formelt sett er vi likestilte i Norge, men likevel føler ikke unge kvinner seg alltid så frie. Hva er det som gjør at menn fremdeles tjener mer, har flere maktposisjoner og eier mer når vi alle har de samme mulighetene? Og hva er det som gjør at så mange kvinner opplever at de sliter seg ut og blir sykemeldte? Det er noe som foregår mellom linjene, som er vanskelig å beskrive og vanskelig å få skikkelig taket på, men som likevel fører til at kvinner og menn har ulike utfordringer i dette samfunnet.

Vi erfarer at kvinnerollen er trang, samtidig som vi har blitt bedt om å holde kjeft fordi vi “allerede er likestilte”. Vi har vel ikke noe å sutre over, i verdens rikeste land? Denne kommentaren har vi hørt så mange ganger at den antagelig kan kåres til historiens ´mest forslitte hersketeknikk rettet mot feminister. Den kan faktisk ikke tas seriøst, er min holdning til påstanden.

Men alle hersketeknikker til tross – unge norske kvinner har forstått av det er på tide å ta skjea i egen hånd og definere vår egen kvinnekamp. Og godt hjulet frem av internett rotter vi oss heldigvis sammen.

Feminist? Javisst!

Det er med dette som bakteppe at vi i Maddam, Marta Breen, Madeleine Schultz fra Under Arbeid og Kvinnefronten og Anette Slettbakk Garpestad har startet internettkampanjen «Slik ser en feminist ut. Feministjavisst» som har pågått på sosiale medier denne uka. Vi ønsker å gi den feministiske våren et ekstra dytt videre. Første steg på veien er å fjerne skammen knyttet til å kalle seg feminist.

Feminister er trossalt helt vanlige kvinner og menn i alle aldre, fasonger, og farger, som kjemper for et mer rettferdig samfunn!

 

Fortsatt god feministisk vår.

IMG_0555

 

 

Bilder: ingen rettigheter reservert.

Om forfatteren

Malin

Malin

For meg handler feminisme om rettferdighet og frihet. Å skrive om feminisme er viktig, både for meg personlig, men også fordi jeg håper det kan bidra til mer debatt, refleksjon og kjønnsrettferdighet.

Visit Website

5 Comments

  1. Hei!

    Helt enig i at det er viktig å kjempe for likestilling og en mer rettferdig verden, men jeg mener at feminismen har et problem fordi den ikke tar for seg menns perspektiver og utfordringer i samme grad som kvinners. Jeg opplever at det er vanskelig å diskutere kvinners makt, noe jeg mener er viktig i likestillingsarbeidet. Hvis du er interessert, kan du kikke på et blogginnlegg jeg har skrevet som kommentar til denne kampanjen som du skriver om.

    http://todelinger.wordpress.com/2014/05/22/feminisme-og-imageproblem/

    Mvh Liv

  2. Malin Author

    Hei Liv, takk for tilbakemelding. Jeg har lest innlegget ditt også. Jeg er ikke uenig i noe av det du skriver, men jeg mener vi kan ha to tanker i hodet samtidig.
    På den ene siden mener jeg at vi fremdeles behøver kvinnekamp og arenaer der kvinner kan komme sammen, dele tanker og erfaringer og snakke om hvordan bedre sine muligheter og levekår. Kvinner har en del spesifikke utfordringer knyttet til vold, voldtekt, overgrep, kvinnehat, netthets, diskriminering og utestengelse, skjønnhetstyranni..osv.

    Samtidig mener jeg at en ny feministisk bølge vil trenge og kreve at menn inkluderes mer og bedre enn før. Mitt inntrykk er at mannsrollen og maskulinitet diskuteres altfor lite i den offentlige debatten, og at når det diskuteres er det svært snevre perspektiver som kommer frem. Jeg skulle ønske at menn selv ville ta initiativ til kampen mot kjønnsroller som også begrenser menn. For det er ingen tvil som at den kjønnsrollen som menn sosialiseres inn i er svært begrensende og problematisk for mange menn også. Men sjeldent tar menn denne kampen, og i blant kan man undre på om det faktisk er den kjønnsrollen de er sosialisert inn, som er forklaringen på hvorfor. Å vise sårbarhet er umanndig.

    Og nettopp fordi jeg savner en skikkelig diskusjon om mannsrollen, sendte jeg sendte i går inn en tekst om menn og feminisme til Klassekampen. Den kommer på trykk på mandag, og legges ut her på tirsdag. Noe av det som er viktigst for meg å få frem er at dette også handler om klasse. Stadig flere menn i lavere klassesjikt forblir ufrivillig barnløse, de har dårligere helse, mer rusproblemer, og dør ensomme. hvis vi skal se på menns levekår og muligheter i dette samfunnet, er derfor klasse en helt sentral markør.

  3. Hei igjen! Takk for svar. Det er klart det kan være viktig å ha arenaer og nettverk der kvinner kan diskutere sine utfordringer osv. Det jeg reagerer på noen ganger er at det lett kan gi inntrykk av at kvinner generelt har det verre enn menn. Og det er slett ikke sikkert. Jeg mener derfor at det også er viktig å se på kvinner og menn i sammenheng for å forstå et større bilde.

    Jeg mener at det er også veldig viktig å diskutere ikke bare kvinners avmakt eller vanskeligheter, men også kvinners makt. Ofte tenker vi ikke selv på hvilken innflytelse vi faktisk har, og hvordan vi også legger føringer for menn. Men jeg er helt enig i at menn må komme mer på banen og gi uttrykk for sine synspunkter og opplevelser av kjønn. Jeg er også helt enig i at klasse har betydning for hvordan kjønn utspiller seg – det gjelder for både menn og kvinner. Når det gjelder ulike mannstyper eller maskuliniteter så finnes det forskning på det, men når det gjelder ulike kvinnetyper er det gjort svært lite, i det hele tatt mangler det forskning på kvinnemakt. Men det henger også sammen med at fagfeltet er forholdsvis nytt i akademisk sammenheng.

    Fint at du skriver om menn og feminisme, jeg skal lese det!

    Mvh
    Liv

  4. Malin Author

    Hei Liv, du skriver:”Jeg mener at det er også veldig viktig å diskutere ikke bare kvinners avmakt eller vanskeligheter, men også kvinners makt. Ofte tenker vi ikke selv på hvilken innflytelse vi faktisk har, og hvordan vi også legger føringer for menn”. jeg tviler ikke på at du har rett, men kan du være litt mer konkret? på hvilke måter og hvilke arenaer?

  5. Ja dette burde menn svart på!
    Jeg tenker først og fremst på at kvinner dominerer oppvekst for barn både i hjemmet, barnehager og i skolen, viktige år som også former kjønnsroller. En nylig studie peker på tendenser mot at spesielt gutterollen nå er i endring – gutter viser mer følelser og bedre relasjonskunnskaper – antagelig fordi likestillingen (pappapermen) i hjemmet har økt. Siden kvinner tradisjonelt for det meste har stått for oppdragelsen, kan det bety at kvinner også har vært delaktige når det gjelder formingen av de tradisjonelle kjønnsrollene.

    Mitt inntrykk er at menn ofte blir kritisert av kvinner for å ikke utføre barneoppdragelsen på riktig måte, ikke ta på barna de riktige klærne, gi den riktige maten osv. Mange menn sier at “dama” bestemmer og at de ikke slipper til. Jørgen Lorentzen mener det kan være et manglende beslutningsdemokrati i hjemmet og etterlyser forskning på dette.

    Helge Svare skriver i “Brødre i hvitt” om kvinners “modellmakt” i omsorgsyrker og at menn har vanskeligheter med å få innpass. Det erfarer jeg selv i jobben min til stadighet. Måten kvinner utøver makt på kan noen ganger være åpenbar, andre ganger gjennom kroppspråk, blikk osv. den kan “ligge i lufta” og mellom linjene. Studier peker på at kvinners makt framstår som underliggende makt som det finnes lite språk for – jeg har selv ofte erfart hvor sterk en slik makt kan være, nettopp fordi den er uidentifisert og dermed umulig å argumentere mot. Jeg tror også mange kvinner bruker skjønnhet som maktmiddel – til å få oppmerksomhet,få sitt gjennom osv. Menn gir også uttrykk for at de opplever krenkelser psykisk – i relasjoner til mødre og kvinner, blir gjort narr av osv. Mye å si om dette – poenget mitt er at kjønnsforhold er kompliserte og tvetydige. Mvh Liv